DEBATT: Jan Grue har skrevet en bok om en uhyggelig framtid der staten tilbyr støtteordninger for folk som sliter med livskvalitet og lykke, slik at de kan avslutte sitt meningsløse liv, og insinuerer at vi som kjemper for selvbestemt frivillig livsavslutning går inn for et samfunn der staten skal hjelpe alle hvis lykkeindeksen ikke holder mål.

Staten dreper ingen i Grues bok, men det finnes en rekke insentiver og pressmidler for å få folk til selv å velge en verdig avslutning hvis tallene på lykkeindeksen ikke holder mål, og han hevder at aktiv dødshjelp graderer menneskeverdet.

Dette viser at Grue fullstendig har misforstått hva Foreningen Retten til en verdig død kjemper for. Vi kjemper sammen med det internasjonale nettverket Fellowship of Right to Die Societies. Over hele verden arbeider små og store grupper for å skape verdige forhold for døende med uutholdelige lidelser ved å påskynde utviklingen av lindrende behandling – men også ved å kjempe for den enkelte pasients rett å bli hørt når” nok er nok”. Og dette handler ikke om at samfunnet graderer menneskeverdet.

Jeg kan forstå motstanden mot dødshjelp av den typen som krever at en lege eller annen person aktivt utfører den dødende handlingen. Jeg respekterer dem som ikke ser dette som ett alternativ for egen del, men jeg kan ikke se noen grunn til la dem råde over andre menneskers liv og død. Det fører til en umenneskelig og lei behandling av mennesker som allerede lider mer enn nok og forgifter ikke bare den siste tiden i livet, men også de måneder eller år som kunne ha vært relativt anstendige til tross for sykdommen.

Aktiv dødshjelp handler om at noen medvirker til at en annen, på dennes oppfordring, befris fra et liv i håpløs lidelse. Det er to hovedformer: Legeassistert selvmord, der en lege på pasientens anmodning skriver ut resept på et dødbringende medikament som pasienten selv kan velge å benytte seg av. Ved den andre formen, eutanasi, setter legen en dødbringende injeksjon.

I tillegg til å distribuere dokumentet Mitt Livstestament til foreningens medlemmer, arbeider vi for at norsk straffelov blir endret slik at leger kan utstede livsavsluttende medisiner til håpløst døende med store lidelser og antatt kort gjenværende levetid -i samsvar med den såkalte Oregon-modellen.

Bakgrunnen for vårt engasjement er at håpløst syke og døende pasienter har den svakeste av alle svake stemmer i den offentlige debatt, selv om enkeltskjebner med års mellomrom blir kjent gjennom dramatiske oppslag i media. Foreningen Retten til en verdig død ønsker å representere de mange tusen som føler angst og uro ved at de taper sin rett til å fatte avgjørelser om sin egen skjebne i livets siste fase.

I løpet av få år har forkjempere for retten til en verdig død oppnådd å influere lovgivningen i flere land, Livstestamentet har fått gyldig status og retten til selvbestemmelse er noen steder blitt utvidet til også å gjelde tidspunktet for opphøret av en uutholdelig dødsprosess. Stadig flere innser at den positive utvikling av medisinsk teknologi også har en bivirkning: formålsløse og krenkende forlengelser av uhelbredelige tilstander.

I Europa tillates nå dødshjelp i Sveits, Nederland, Belgia, Luxemburg og til dels i Tyskland. I USA er det åpnet opp i 5 stater, senest i den mest folkerike, California. Ca. hver 10. amerikaner bor i en stat som åpner for dødshjelp, og det arbeides aktivt i rekke stater for å få til en legalisering. Colombia fikk sin dødshjelpslov i 2015, og også i Canada er forbudet mot dødshjelp nå opphevet.

Kjernekriteriene er at det skal foreligge en uhelbredelig og lidelsesfull tilstand hos pasienten og at man ikke har noen behandling å tilby som i vesentlig grad vil bedre tilstanden. Videre må den syke være godt informert om sin sykdom og dens (manglende) behandlingsmuligheter og hun/han må være beslutningsdyktig (kompetent). En en stabil, grundig overveiet og bevitnet anmodning om eutanasi må foreligge.

Det humanistiske verdensforbundet (International Humanist and Ethical Union, IHEU) vedtok alt for 40 år siden å gi sin støtte til aktiv dødshjelp. Amsterdamerklæringen av 9. august, 1974 avsluttes slik: ”We appeal to an enlightened public opinion to transcend traditional taboos and to move in the direction of a compassionate view toward needless suffering in dying”.

Mitt håp er at denne holdningen vil vinne frem og med tiden og få politisk gjennomslagskraft, slik at døende kan slippe unødvendig lidelse og få en human og menneskeverdig livsavslutning.

Foreningen Retten til en verdig død har en visjon om at legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når dette er vårt høyeste ønske.

I vår tid er de færreste redde for selve døden, det ikke å eksistere, selv om de aller fleste klamrer seg til livet og finner glede i dagen og drømmer om enda bedre morgendager. Men det vi alle frykter er en livsavslutning i uutholdelig lidelse, under forhold vi kan oppleve som vedvarende nedverdigelse. Takket være et stadig bedre helsestell vil bare de færreste oppleve den siste tid på en slik måte.

Men vi kan ikke vite! Vi har alle sett eksempler som skremmer.

Les også:

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp