Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Jan Grue vil advare mot et samfunn der menneskeverdet graderes etter en snever forståelse av hva som anses å være et "lykkelig liv". FOTO: Til høyre: Even Gran

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
04.10.2016 kl 11:07

«Det blir ikke bedre» heter boka. I den maler forfatter Jan Grue en framtidsvisjon om et Norge som han frykter kan komme om ikke alt for lenge hvis enkelte ideer som vi også finner i dagens samfunn får gjennomslag.

Boka handler om en mann, August Wilhelmsen, som har høye ambisjoner for seg selv og samfunnet. Han vil at vi skal leve i det beste av alle mulige samfunn, og arbeider for å realisere dette gjennom sin jobb i det såkalte «Nærings- og helsedepartementet», der han måler befolkningens lykke for å sikre høyest mulig livskvalitet for flest mulig.

Det høres jo ut som et fornuftig mål, men i Grues framtidssamfunn har lykkejakten en mørk side. For hva skal man gjøre med de som ikke er lykkelige – de som har sykdommer eller av andre årsaker ikke makter å leve det statsdefinerte «lykkelige livet»? Er det da egentlig noen vits i å leve?

I Grues bok tilbyr staten støtteordninger for folk som sliter med livskvalitet og lykke, slik at de kan avslutte sitt «meningsløse» liv. Staten dreper ingen, men det finnes en rekke insentiver og pressmidler for å få folk til selv å velge en «verdig avslutning» hvis tallene på lykkeindeksen ikke holder mål.

I boka opplever August Wilhelmsen selv å få problemer med å holde livskvaliteten på et tilstrekkelig høyt nivå. Leseren kan følge hans møte med et system han selv har jobbet for, og hvordan han plutselig opplever å være blant dem som ikke lenger anses for å ha et leveverdig liv.

– Aktiv dødshjelp graderer menneskeverdet

Grue mener vi ser tendenser til denne typen tenkning også i dagens samfunn.

– Jeg synes de stadig mer liberale holdningene til aktiv dødshjelp er skremmende. De er beslektet med tankegangen jeg beskriver i romanen. Argumentet er at det ikke er noe vits i å leve hvis livet går i minus, og at man da bør ha muligheten til å gjøre en slutt på det. Jeg er redd for mentaliteten dette skaper og hvilket press som kan oppstå for folk i en sårbar situasjon hvis disse verdiene blir rådende, sier han.

– Men det er vel likevel en stor forskjell på samfunnet du beskriver, og forslagene om å gi folk som uansett skal dø om kort tid i sterke smerter, en mulighet til å slippe lidelsene og ta en verdig avskjed?

– Jo, selvsagt. Det jeg skriver om er noe annet: Hvis man åpner for aktiv dødshjelp eller eutanasi under stadig flere omstendigheter, styrker man samtidig et prinsipp om at det finnes mange liv som ikke er verd å leve, sier Grue.

Det er den implisitte graderingen av menneskeverdet som bekymrer ham.

– Hvis vi innfører dette tankegangen, gir vi opp prinsippet om at menneskelivet er ukrenkelig. Isteden begynner vi å diskutere hvor mye ulykke, lidelse og vantrivsel som skal til før det er like greit å gjøre slutt på det hele. Forskjellen på samfunnet i boka mi, og verdisynet til de som støtter legalisering av aktiv dødshjelp, handler bare om hvor denne grensen skal gå, sier han.

Skremmende eksempel fra USA

For å illustrere, nevner Grue et ferskt eksempel fra USA. Torsdag i forrige uke avsluttet 14 år gamle Jerika Bolen livet. I mediene fremsto det som om dette skjedde på grunn av diagnosen spinal muskelatrofi type II.

– Det er helt vanlig at mennesker med samme diagnose som Bolen lever ut i 60-årene. Da kan man spørre seg om det var sykdommen som var årsaken, eller omstendighetene hun levde under. Det er ubehagelig når det impliseres at visse sykdommer i seg selv er grunner til å ta livet av seg, sier han.

Grue, som selv var diagnostisert med spinal muskelatrofi type III i mange år, synes det er sterkt å lese mediefortellinger som formidler at «livet ikke er verdt å leve» når man har en sykdommer som er beslektet med den han selv trodde han hadde i mange år.

– Da er det noe i samfunnet rundt som har sviktet, tenker jeg. Av grunner vi ikke kan kjenne til har den 14 år gamle jenta bestemt seg for at døden er den beste utveien. Og samfunnet rundt heier på henne. Det er et slikt dødsbejaende samfunn jeg protesterer mot. Jeg vil ikke ha et slikt samfunn. Jeg vil ha et samfunn som oppfordrer folk til å leve, og der selvvalgt død ikke skal fremstå som en enkel løsning, sier han.

Lykke må defineres bredt

«Hva er meningen med livet?» Mennesket har stilt spørsmålet i uminnelige tider. Svaret som dominerer i dagens sekulariserte samfunn, der «å tjene Gud for å få et evig liv i paradis» ikke lenger har den samme oppslutningen, er at meningen med livet er å leve det ene livet du tross alt har på en så fullverdig og lykkelig måte som mulig.

Det er altså livet selv som er meningen med livet i det moderne samfunnet. Det handler ikke lenger så mye om å finne mening med livet, som å finne mening i livet. Det øverste målet blir da naturlig nok å legge til rette for så lykkelige menneskeliv som mulig, for flest mulig, blant annet ved å minimere ting som svekker livskvaliteten, som for eksempel sykdom.

Denne tankegangen kalles utilitarisme, og Jan Grue er bekymret for hva som kan skje hvis vi drar det for langt.

– Vi lever i et veldig utilitaristisk samfunn, og det forstår jeg godt. Utilitarismen er nærmest uimotståelig som ideologi, og jeg er enig i grunntanken om at lykkelige menneskeliv er et forlokkende mål. Men det er veldig viktig hvordan vi definerer og måler lykke og livskvalitet innenfor en slik ideologi. Jeg ser klare tendenser i dag til at dette defineres og måles alt for smalt, sier han.

– På hvilken måte?

– I helsevesenet er det for eksempel en klar tendens til at tilstander som kan behandles effektivt, som kreftbehandling og hjerte/kar-sykdommer, prioriteres høyere enn tilstander der det er vanskeligere å måle klar bedring innen en kort tidshorisont. Denne tenkningen rammer for eksempel eldreomsorg, psykiatri og kroniske sykdommer. Tiltak som vil bedre tilstanden for disse pasientgruppene på lang sikt fanges i begrenset grad opp av målesystemene, sier han.

Grue understreker at han forstår at det må prioriteres i helsevesenet, men stiller spørsmålstegn med et målesystem som bare fanger opp deler av virkeligheten.

Menneskelivet må verdsettes høyere enn livet til et dyr

Grue advarer videre mot stemmer i samfunnsdebatten som han mener har et for lite gjennomtenkt syn på hvordan man bør innrette et samfunn hvis menneskelig livskvalitet skal være det overordnede målet.

– Det er en del vulgærutilitarister der ute som har snevre og kvasiobjektive definisjoner av menneskelig lykke, og som ikke tar tilstrekkelig høyde for viktige sider av livet – som opplevelsen av mening. Ofte diskuteres det dessuten lite hvilke konsekvenser jakten på lykke får for samfunnet som helhet. Denne formen for utilitarisme er basert på at alt kan sammenlignes med alt; for eksempel er det uproblematisk å regne ut verdien av et dyreliv og sammenligne det med et menneskeliv.

– Hva er problemet med det?

– Jeg ser det som prinsipielt problematisk at et menneskeliv skal kvantifiseres på denne måten. Jeg forstår og respekterer hensikten om å verne dyrs rett til liv, men jeg reagerer på den tilhørende nedvurderingen av visse menneskeliv – som oftest livene til syke og funksjonshemmede.

Moralfilosofen Peter Singer er et godt eksempel, mener han.

– Singer later til å mene at det er mer umoralsk å drepe et gjennomsnittlig dyr enn et sterkt utviklingshemmet menneske. Denne tankegangen er skremmende. Her er vi igjen inne på dette med gradering av menneskeverdet, som er det mest grunnleggende problemet jeg ønsker å ta opp, sier han.

Filmen «Et helt halvt år» er et tydelig tegn

Grue avviser at dette er en personlig kamp for selv å bli prioritert høyere av helsevesenet.

– Nei, det er det ikke. Jeg har veldig lite med helsevesenet å gjøre i det daglige. Diagnosen min beskriver ikke en sykdom; tilstanden min er normalsituasjonen for meg. Jeg er funksjonshemmet og kjemper for funksjonshemmedes kår i samfunnet, men det er en annen diskusjon, sier han.

– Er du redd for et samfunn der folk med medfødte sykdommer som den du har, ikke anses å ha samme kapasitet for lykke som andre?

– Undertonen er der; dette budskapet formidles gjennom kulturen vår, gjennom bøker og filmer, gjennom holdninger. Et eksempel er boken og filmen Me Before You (på norsk «Et helt halvt år»), der budskapet er at funksjonshemmede bør dø så andre mennesker kan være takknemlige for å være i live. At det lages filmer som formidler et slikt verdisyn, er dessverre et tegn på at vi kan være i ferd med å gå i retning av det samfunnet jeg beskriver i boka, sier han.

Les kommentar til denne artikkelen av Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

Se bildet større

- Hvilket samfunn er som får en 14 år år gammel jente til å avslutte livet, spør Jan Grue, og viser til saken med 14-år gamle Jerika Bolen som avsluttet livet i forrige uke.

Se bildet større

I romanen "Det blir ikke bedre" skildrer Jan Grue et samfunn der staten hjelper deg til å avslutte livet hvis det ikke anses å være lykkelig nok.

Se bildet større

I tillegg til å være forfatter og motstander av aktiv dødshjelp, er Jan Grue professor ved Institutt for spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo.

I løpet av høsten skal han debattere aktiv dødshjelp med filosof og tilhenger av aktiv dødshjelp, Ole Martin Moen, i Morgenbladet, forteller han. FOTO: Even Gran

Faktaboks

HUMAN-ETISK FORBUND SPLITTET OM AKTIV DØDSHJELP

Mens den internasjonale humanistbevegelsen er klare tilhengere av aktiv dødshjelp, er Human-Etisk Forbund splittet i saken.

På landsmøtet i 2013 bestemte forbundet seg for ikke å ta stilling.

Les mer i denne Fritanke.no-saken.

På HEFs nettsider står det følgende om aktiv dødshjelp:

"På et humanistisk grunnlag er det mulig både å forsvare og å motsette seg legalisering av aktiv dødshjelp, og Human-Etisk Forbund har ikke tatt et standpunkt i saken."

Les mer om forbundets holdning.

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!