DEBATT: Bør HEF drive religionskritikk?

 

DEBATT: Bør HEF drive religionskritikk?

HEF-medlem Morten Horn mener ja, men innenfor visse rammer.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
20.04.2016 kl 15:00

Spørsmålet aktualiseres av bråket rundt HU-leder Arnlaug Høgås Skjævelands innlegg i Vårt Land (16.4), og spørreundersøkelsen som viser at folk ønsker et mer dialogrettet, mindre kritisk, HEF, samt gårsdagens intervju med Fritanke.no.

Også HEFs medlemmer – eller de som forlater forbundet! – ønsker mindre religionskritikk.

Selv er jeg et blant 85.000 passive, men samfunnsengasjerte, HEF-medlemmer. For meg (og en undersøkelse fra 2008 viste at mange medlemmer er på linje med meg) består HEFs tilbud av tre ”søyler”:

1. Livssynsfellesskapet, det å ha ”et sted å være” sammen med likesinnede. Dette elementet blir – paradoksalt, kanskje – mindre viktig jo større og mer mangfoldig HEFs medlemsmasse blir, samtidig som den blir mer og mer lik den øvrige befolkning. I økende grad er storsamfunnet den arenaen hvor vi kan samles rundt et felles, humanistisk verdigrunnlag.

2. Seremoniene. Dette er en utrolig viktig eksistensbegrunnelse for HEF, og kanskje en hovedårsak til forbundets suksess gjennom 60 (65) år. Navnefesten for mine døtre var en stor opplevelse, og jeg håper mine barn vil ta i bruk det flotte tilbudet borgerlig, unnskyld humanistisk, konfirmasjon er. Men samtidig er jeg tvisynt på dette: Aller helst skulle jeg ønske at det store fellesskapet vårt, enten det er staten eller lokalsamfunnet, sto for disse seremoniene. Og da jeg giftet meg ønsket jeg ikke å bygge arrangementet rundt noe som helst organisert livssyn – i tråd med individualiseringen og persontilpasningen i samfunnet valgte min kone og jeg å arrangere vårt eget bryllup helt etter våre egne hoder.

3. Arbeidet for å ivareta medlemmenes interesser stilt overfor et kristent hegemoni. Denne siste biten trodde jeg var mindre viktig ettersom sekulariseringen av samfunnet skred fram. Men jeg bråvåknet da jeg selv fikk barn, og møtte kristendommens rolle i barnehager og skole. I dag står vi overfor et slags ”Imperiet slår tilbake” – det som forhåpentligvis er kristendommens siste krampetrekninger i et forsøk på å få påvirket barn i sårbar alder. K’en i KRLE og skolegudstjenestene er eksempler på hvordan kristendommen beholder sitt klamme grep, til tross for at nesten ingen unge er kristne lenger. Ettersom alt, også kristendommen, blir mer fleksibelt og løsere i fisken har vi også sett at kristendommen går nye veier, med ”kirkevandringer” og fotballgudstjenester, der skillet mellom religionsutøvelse og sosialt arbeid viskes ut.

Jeg mener det fortsatt er viktig at HEF som organisasjon er kritisk til – og gjerne aktivt motarbeider – den organiserte kristendommens posisjon i norsk samfunnsliv. Kristendommen er en ekspansiv religion, som kjennetegnes av at den ikke bare virker som rettesnor for den enkelte kristne – den forsøker også å påvirke hvordan de som ikke er kristne lever sine liv. Så lenge de kristne holder misjonsbudet vedlike vil det være behov for å stå opp og beskytte retten til å få være i fred.

Dette handler imidlertid mer om kritikk av kristendommen som struktur og maktfaktor, enn en egentlig kritikk av kristendommen som livssyn. Og dette er kanskje det vanskeligste spørsmålet: Bør vi som humanetikere være opptatt av å kritisere andre menneskers livssyn?

I utgangspunktet vil jeg si nei: Det er et bærende element i humanetikken at ingen har fasitsvaret – heller ikke vi humanetikere. Det er, i teorien, mulig at det er de kristne (eller muslimene, eller hinduistene for den saks skyld) som har rett, og at det er vi som tar feil. Og selv om vi skulle slumpe til å ha ”rett” (for eksempel i antakelsen om at det ikke finnes noen guddommelig eksistens, og at religionene er menneskeskapte) – så er det uansett et åpent spørsmål hvorvidt det for den kristne selv er noen fordel å utsettes for humanetisk religionskritikk. Vi skal jo følge gjensidighetsprinsippet – men det er ikke gitt at selv om vi opplever det som bra å være fri for religiøse forestillinger, så vil det være bra for den religiøse å miste sin opplevelse av metafysisk forankring.

Humanetikken tar først og fremst utgangspunkt i det enkelte individ, og gir oss et redskap for etisk framferd styrt etter våre egne, humanistiske verdier – og empatien med og ønsket om å gjøre godt mot andre. Vår jobb er primært å leve gode og etisk forsvarlige liv – og dét kan være en utfordring stor nok i seg selv!

På den annen side: Religion er noe forferdelig, for individet og for menneskeheten. Religiøsitet er så innmari dumt og absurd, at det nesten ikke er til å holde ut. Dette at tilsynelatende oppegående folk kan gå rundt og tro på gud, tro på engler, tro på oppkonstruerte teorier om alt som befinner seg hinsides erkjennelsens yttergrenser – det er nesten ikke til å holde munn om.

Man kan muligens forstå at folk tenker ”det må være noe større”. Men – hvorfor det, egentlig? Hva, i vår verden, vår erfaring, er det som tyder på at ”det er noe større”? Hele vårt liv, alt vi erfarer, er preget av fysisk og sansning – av det naturlige i verden, hvori opptatt følelser og stemninger og alt dette ikke-håndfaste som er så viktig for menneskene. Men det er jo ikke noe overnaturlig ved dette – tvert om er det selve naturen vi kjenner på.

Jeg skjønner riktignok at man kan spørre seg om mennesket har en sjel. Det er noe så fantastisk ved menneskenes personlighet, tilstedeværelse (jeg merket det alt da min yngste datter bare var noen uker gammel og satt i baksetet i bilen – plutselig var det som om vi var blitt ”fire” i familien – enda hun ikke deltok i familielivet på noen bevisst, meningsfull måte!) som gjør at man nesten kunne tro at det var ”noe” der inne, noe nesten magisk som gikk utover den organiske menneskekroppen. Men så snart man begynner å tenke på dette med sjelen – hvor den skulle komme fra, hva den består i, hva som skjer med den – så blir det raskt åpenbart for meg: Her, akkurat her, går erkjennelsens yttergrense. Dette finner jeg ikke ut av, samme hvor mye jeg grubler og spekulerer.

Noen mener det må finnes en gud, for hva har ellers skapt verden, så fantastisk som den er? Men dette skjærer i min rasjonalistiske hjerne – for hvis man bruker dette med at ”noe må stå bak” som argument for guds eksistens – så må man anvende dette også på gud. Hva skapte gud? Hvis man mener at gud representerer det som alltid har vært der, som ikke trenger å ha blitt skapt av noe – så kan man like gjerne postulere at verden alltid har vært der.

Det hjelper ikke at kloke mennesker er religiøse. Det hjelper ikke at fysikere (når ble forresten fysikere vårt ypperstepresteskap, som liksom besitter sannheten? Vi er da ikke naturvitenskapstilbedere?) tror på gud. Det er og blir intellektuelt uredelig å være religiøs, i den fortstand at man ikke bare spekulerer og drømmer, men bent fram tror at man vet hva som befinner seg hinsides erkjennelsens grenser.

Men er det så farlig? Kan ikke folk få tro på det de vil? Jo selvsagt – eller rettere sagt: Slik er det. Folk tror på det de vil. Men det er ikke bra – ikke for dem, ikke for oss som samfunn. Det er krevende å leve sammen, mange mennesker tettpakket på en stadig mindre klode (altså, billedlig talt!). Vi er avhengige av gode kjøreregler, og et godt samspill mellom mennesker med vidt forskjellige behov og preferanser.

En viktig forutsetning er at vi deler det samme verdigrunnlaget. Heldigvis er det, stort sett, slik: De aller fleste livssyn bygger på det Dag Hareide beskriver som humanisme – som et felles, almenmenneskelig verdigrunnlag som også er det humanetikken bygger på. Samme hvor rare og utbroderte religiøse overbygninger man konstruerer – i bunnen er vi mennesker, vi er like og har de samme grunnleggende behov og egenskaper.

Men en annen viktig forutsetning er rasjonaliteten. Skal vi klare å samarbeide må vi snakke samme språk, og vi må klare å forholde oss rasjonelt til hverandre. Gode argumenter må vinne over dårlige – selv om vi kan ha ulike preferanser og vekte verdier ulikt. Vi kan ha ulike mål om hvordan verden bør være – men vi må kunne enes om hvordan verden er. Vi bør ha nok innsikt i menneskets skrøpelige natur til at vi skjønner at ingen kan eie den absolutte sannhet – men vi bør ha et felles redskap for å utforske sannheten så godt det lar seg gjøre.

Det er på dette feltet religionen er en trussel – ikke bare mot de religiøse, men også mot oss som skal leve sammen med dem. Det er greit nok at jødiske foreldre har en preferanse om at deres guttebarn bør omskjæres – men det er ugreit dersom rasjonelle motargumenter mot en slik praksis feiler fordi jødene tror de besitter en ”sannhet” som ikke trenger å svare for seg. Det er forståelig at kristne leger mener at livet starter med unnfangelsen – de har gode argumenter på hånden. Men det er ugreit at de ikke er villig til å diskutere dette, fordi gud har gitt dem et svar som mennesker ikke får tukle med.

Vi trenger ikke utbasunere vår religionskritikk til all verden. Og vi skal i hvert fall ikke kreve at offentligheten – skolen, staten – blir talerør for det som er vår skepsis mot religiøsiteten. Men vår religionskritikk er et viktig bidrag til samfunnet – det er bra at vi er kritiske til religiøsiteten, og gjennom å fremme en mer rasjonalistisk tilnærming til vanskelige spørsmål gjør vi noe godt. Vi bør være saklige og passelig respektfulle i vår religionskritikk. Men jeg tror at Human-Etisk Forbund fortsatt bør ha som én av sine roller å være en arena for religionskritikk. For mange av oss er dette en viktig del av ”medlemstilbudet”.

Les også innlegg om dette av Christian Lomsdalen.

Se bildet større

Morten Horn er overlege ved Ullevål universitetssykehus og HEF-medlem.

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!