Human-Etisk Forbund har valgt en lav profil i spørsmålet om aktiv dødshjelp, blant annet med henvisning til at det kan virke splittende hvis forbundet tar stilling til om aktiv dødshjelp bør tillates – eller ikke. Dette er ikke nødvendigvis en god begrunnelse, og den står og faller uansett på om dette er en reell trussel: – Har spørsmålet faktisk et (betydelig) potensial for å virke splittende?

Har spørsmålet faktisk et (betydelig) potensial for å virke splittende?

Oslo fylkeslag ønsket å vite mer om medlemmenes holdninger til aktiv dødshjelp – og om deres synspunkter på faren for splittelse. En egen undersøkelse ble derfor gjennomført våren 2011, av Synovate og filosof/rådgiver Norunn Kosberg, på vegne av fylkeslaget. Resultatene og sluttrapporten fra arbeidet er tilgjengelig for nedlasting her. Nedenfor gjengir vi noen resultater fra undersøkelsen. Vi utfordrer også norske leger til å videreformidle sine erfaringer med passiv dødshjelp.

I spørreundersøkelsen ble medlemmer i Human-Etisk Forbund og andre bedt om å ta stilling til flere utsagn, blant annet dette:

«En pasient er døende med store smerter. Hvor enig eller uenig er du i at en lege, etter grundig overveielse, da skal kunne skrive ut en dødelig dose medisin som pasienten selv kan velge å ta for å unngå store lidelser, dersom pasienten selv ber om det?»

87 % av de spurte medlemmene oppgir at de er helt eller delvis enig i dette. I befolkningen for øvrig er det tilsvarende tallet 70 %.

Andre utsagn, f. eks «En pasient har alvorlige psykiske lidelser som medfører store plager. Hvor enig eller uenig er du i at en lege da, etter grundig overveielse, skal kunne sette en dødelig injeksjon dersom pasienten selv ber om det?», fikk betydelig mindre støtte (15 % av medlemmene våre var helt eller delvis enig).

Det er mulig at både Human-Etisk Forbunds medlemmer og andre kan ha helt forskjellige oppfatninger om begrepsinnholdet i «aktiv dødshjelp», og en diskusjon for eller mot blir da av begrenset verdi. Når det gjelder potensialet for splittelse, kan det synes som det er frykten for hva andre kan mene som er hovedforklaringen på bekymringene, ikke det enkelte medlems egen oppfatning av selve saken.

Mye tyder på at vi, ved å ta én viktig sak av gangen, kan bidra til en opplyst debatt.

Mye tyder på at vi, ved å ta én viktig sak av gangen, kan bidra til en opplyst debatt. En av de mest sentrale innvendingene mot enhver form for aktiv dødshjelp, er faren for at pasienten ikke skal være i stand til å ta vare på egne interesser. I et intervju med Aftenposten.no 5. januar sier lederen i Rådet for legeetikk, Trond Markestad:

«En av våre største betenkeligheter er nettopp at gamle, ensomme og syke mennesker skal be om hjelp til å avslutte livet fordi de føler at de er til byrde for andre mennesker og samfunnet. … Hvem kan vite om det ikke ligger en følelse av press bak ønsket om å hjelp til å dø?»

Markestad sier ifølge Aftenposten.no også: «Passiv dødshjelp er noe helt annet – det er vi for. Dette er noe som er helt akseptabelt hos døende.»

Vi ser de tekniske forskjellene på aktiv og passiv dødshjelp, men har vanskelig for å forstå at passiv dødshjelp representerer en mindre utfordring når pasientens interesser skal ivaretas. En pasient kan si nei til livsnødvendig behandling i den hensikt å avslutte livet. Å koble fra apparater og avslutte annen medisinsk behandling vil i slike tilfeller kunne falle inn under begrepet «passiv dødshjelp».

Når Rådet for legeetikk/Den norske legeforening er så fornøyd med dette regimet, må det være på sin plass å spørre: Hvor mange pasienter velger å avslutte sitt eget liv på denne måten? Og hvilke rutiner og regler sikrer at pasientenes beslutninger ikke tas under press av pårørende, sykehuset/behandlerne eller andre?

Et første skritt på veien til et tilsvarende sett av regler for aktiv dødshjelp bør kunne bygge på de som nå benyttes ved passiv dødshjelp. Vi håper derfor at Markestad, legeforeningen og andre i helsesektoren vil dele innsikt og erfaringer med oss, slik at vi kan komme nærmere en konkretisering av hvordan en lovregulering av aktiv dødshjelp kan utformes. Først da kan overlege Morten Horn få respons på sin utfordring i Fritanke.no 21. mai i fjor, der han skriver: «Uansett – skal debatten komme videre, hadde det vært fint om dødshjelpstilhengerne kunne konkretisere hvordan de mener dette skal kunne reguleres i Norge.»

Human-Etisk Forbund bør være en god veileder i viktige etiske spørsmål, både for egne medlemmer og for andre. I spørsmålet om aktiv dødshjelp trenger vi nå mer informasjon fra legestanden for å kunne belyse et av de mest sentrale temaene på området!