Publisert 12.3.2007

Naomi Lousie Wilde gir oss i et intervju med Fritanke.no noen gode poeng i debatten om kirkens rolle i kirkegårdsforvaltningen.

Etter å ha avviklet et ett og et halvt års vikariat som avdelingsleder hos kirkevergen i Narvik, var jeg snar med å melde meg ut av statskirken og inn i Human-Etisk forbund. En ting er at jeg ikke jeg føler at jeg har noen tilknytning til kirken, en annen ting er at jeg opplevde at kirken fortier en rekke fakta når det gjelder forhold der kirken og den sekulære del av befolkningen kan ha ulike oppfatninger av tingenes tilstand.

Når kirkerådets leder kan påstå at det ligger noen spisskompetansen i fellesrådene for drift av kirkegårder mener jeg at mannen ikke tar høyde for virkeligheten i de fleste kommuner. I kommunene ligger det allerede betydelig kompetanse og ressurser tilgjengelig som kirkegårdsdriften kan dra nytte av, for et eksempel i tilknytning til parkvesen og teknisk etat.

Kanskje det er på tide å bekjentgjøre for folk hva felles- og menighetsråd egentlig er,- i alle fall der jeg kommer fra. Tillater meg derfor å henge på en redigert utgave av et avisinnlegg jeg hadde i lokalpressen rett før jul:

De aller fleste av oss går til stemmeurnene hvert annet år for å kunne velge de politikerne vi vil ha til å ivareta våre interesser innen statlige og kommunale
prioriteringer. Stemmeoppslutningen kan nok variere, men gir, stort sett, et riktig bilde av hvilke parti vi vil ha til å fatte ulike beslutninger som angår fellesskapet.

Sist høst var det valg av menighetsrådene her i soknet. Valgoppslutningen i Narvik var da rundt 1 %, jada en prosent. I en hver annen demokratisk sammenheng ville et slikt valg blitt underkjent, vil jeg tro. I landsmålestokk har jeg grunn til å tro at tallene for avgitte stemmer i forhold til medlemmer av Statskirken er så lav at valgene skulle ha vært underkjent og erklært ulovlige.

Til å ivareta kirkelige spørsmål i vår kommune har vi tre menighetsråd, ett i Bjerkvik, ett i Ankenes og ett i Narvik. Disse tre menighetsrådene består selvfølgelig av folk som har tro og politisk oppfatning som er forenlig med statskirken og ikke minst prosten (en prost er en slags sjefsprest for alle prestene i nærområdet, også kalt prostiet).

Disse tre menighetsrådene utgjør igjen det som kalles Fellesrådet, og det er disse som egentlig styrer alt som har med kirkelige forhold i kommunen vår.

Her er de ansatt, kirkevergen med sin stab, kirketjenere og ikke minst gravlundsansatte. I Fellesrådet sitter også en representant fra bystyret, naturlig utvalgt med sin tilhørlighet til, og med oppfatninger som deles av Fellesrådets medlemmer.

Det blir derfor lett å regne seg til at statskirken (Kirkerådet, biskoplosjen - kall det hva du vil) slik den fungerer i dag, de respektive menighetsrådene og Fellesrådene har samme agenda, nå når det er på tale å skille stat og kirke. Bukken og havresekken med andre ord.

Kirkens folk, herunder menig- og fellesråd har en vedtatt målsetting om å drive forkynnende aktivitet for å kristne landet, - nok en gang. Her kan det lett bli en rekke prioriteringer som går på tvers av det folk som mer tilhører den sekulære skare egentlig ønsker. Drift og forkynning betales til slutt over det kommunale budsjettet, og her er mye å hente.

Tro er en privatsak, ett menneskes tro er jo gjerne oppfattet av et annet menneske som ren overtro.

Som det framgår ovenfor er det svært liten, prosentvis, interesse og politisk kontroll på hvordan skattebetalernes penger blir forvaltet innen den kirkelige sfæren. Dagbladets førsteside, tirsdag 28. november, ga oss også et eksempel på hvordan kirkens lokale krefter kan diktere hva som er egnet som spillbar musikk i kirkebyggene. At representanter fra kirken i etterkant av denne hendelsen kan være så frekk å uttale i media at det er slike ting som kan skje når kirken og staten skiller lag, blir ganske latterlig. Det er jo slik det fungerer i dag. Normalt er det kantoren (organisten) som på vegne av menighetsrådet som sensur på dette feltet. Et menighetsråd valgt av en prosent av innbyggerne.

Kirkebyggene og gravlundene er viktige bærere av vår historiske arv og må ivaretaes, men ikke av kirken, slik jeg ser det. Gravlundene kan overdras til parkvesenet og kirken som institusjon må ikke tro at de fritt kan overta byggverkene som fellesskapet har bygd opp igjennom tidene. Her har egentlig ikke kirken noen historisk eiendomsrett annet enn de til alle tider har tatt seg til. Kirker kan avkristnes og bli flotte kulturhus. Det er ikke mye demokrati under hvelvingene slik kirken blir drevet i dag.

God bedring!

Trond R. Larsen, Narvik