Robert Rustad sitter i Human-Etisk Forbunds hovedstyre, men i den siste tiden har han også vært BI-student på fagemnet «Ledelse; Makt og mening».

I masteroppgaven sin har han valgt å skrive om et tema som står hans hjerte nært, nemlig Human-Etisk Forbund – og nærmere bestemt hva ledelse har hatt å si for at Human-Etisk Forbund har endt opp som verdens største humanistorganisasjon.

Dette er et spørsmål mange har stilt før: Hvorfor er Human-Etisk Forbund så stort, når tilsvarende bevegelser i våre naboland og ellers i verden er knøtt små? Historiker Paul Knudsen, mannen bak historieverket om Human-Etisk Forbund, Livet før døden, som kom ut til forbundets 60-årsjubileum i 2006, nevner følgende fem faktorer:

• Konservativ kristendom, spesielt i Den norske kirke, var i utakt med folkemeningen på slutten av 70-tallet og fikk mye oppmerksomhet i mediene.
• Antiautoritære strømninger som følge av 68-opprøret
• Personlige egenskaper ved lederskapet i Human-Etisk Forbund på slutten av 70-tallet, spesielt Levi Fragell.
• At forbundet beholdt en bred appell som inkluderte livssyn, seremonier og fritenkeri/religionskritikk i samme organisasjon, uten fraksjonering.
• At Human-Etisk Forbund i 1981 ble støtteberettiget livssynsorganisasjon på linje med religiøse trossamfunn.

Strategisk ledelse en forutsetning for HEFs suksess

Ser vi på medlemsutviklingen til Human-Etisk Forbund, er det først rundt 1980 at medlemstallet begynner å skyte i været. Dette er omtrent samtidig som forbundet ble godkjent for offentlig støtte (1981). Det er dermed fristende å tenke at dette er hovedårsaken til forbundets raske vekst gjennom 80- og 90-tallet og fram til i dag.

Robert Rustad har imidlertid valgt å fokusere på en annen forklaringsvariabel som han mener er minst like viktig, nemlig lederskapet til Levi Fragell og de strategiene for vekst som ble gjennomført mens han var styreleder i forbundet (1976-1981) og generalsekretær (1982-1991).

Rustad tror ikke statsstøtten alene kan forklare at Human-Etisk Forbund i dag er verdens største humanistorganisasjon.

– Det er vanskelig å se at økonomisk støtte fra staten i seg selv skulle medføre en voldsom vekst i livssynsamfunnene. I Norge er det ingen andre livssynssamfunn som har oppnådd samme vekst i sine medlemstall til tross for at de har hatt de samme økonomiske forutsetningene, skriver Rustad.

Rett person til rett tid

Han drøfter Levi Fragells innsats som leder i forbundet i tråd med fem ulike lederskapstyper, og konkluderer med at Fragell har vært tydelig og målrettet, samtidig som han ikke har vært opptatt av å framheve seg selv, men heller vært raus og inkluderende overfor sine medarbeidere. Fragell har vært samlende, ikke splittende, skriver Rustad, samtidig som han også konsekvent har avvist sekterisme i egne rekker.

Rustad finner, gjennom intervjuer med Fragell selv og noen av hans nære medarbeidere, at Fragell har trekk fra flere av de ledertypene han drøfter.

– Historisk sett var Fragell rett person på rett sted, til rett tid for Human-Etisk Forbund. Hans inntreden i forbundet som styreleder i 1976 markerte et linjeskift for organisasjonen, og starten på en veldig utvikling både i medlemstall og påvirkningskraft i det norske samfunnet, konkluderer Rustad.

Bakgrunnen fra pinsebevegelsen kan også vært en fordel, tror han.

– Levi Fragells oppvekst og religiøse bakgrunn har i stor grad bidratt til å gjøre ham til en ydmyk person. Bildet av den paradoksale lederen som er personlig ydmyk men samtidig framstår som en målrettet og sterk leder, passer godt på Fragell. Samtidig utøvde han også et sterkt etisk og transformatorisk lederskap, slår Rustad fast.

Forsiktig Fragell

Levi Fragell selv er tilbakeholden når Fritanke.no spør hva han synes om Rustads avhandling.

– Det er veldig hyggelig at han mener jeg har gjort en god jobb som leder, og det varmer også mitt hjerte å lese alle de fine kommentarene om mitt lederskap fra tidligere medarbeidere som står i avhandlingen. Men det kan jo tenkes det er en del andre også som har gjort en innsats. Vi har vært sammen om dette, sier Fragell.

Les hele avhandlingen til Robert Rustad

Les også:

Angrer nesten ingenting

- Det flaueste er tungetalen