- Så vil sikkert mange spørre «hva med kampsakene?». Klart jeg er opptatt av kampsakene, men for meg har det viktigste vært likeverd for livssyn - og det får vi ikke før vi har på plass alternative seremonier. Derfor har jeg vært seremonienes talsmann i forbundet, sier han.

- Mange tror kamp mot kristendom og kristne har vært min kjepphest. Slik er det ikke. Men jeg ville ikke finne meg i at man ikke skulle være noe verdt uten en kristen tro. Målet mitt har vært at man skal kunne være et sekulært menneske i det norske samfunnet uten å måtte gå med lua i hånden. Kort og godt.

Levi har engasjert seg sterkt når det gjelder den karismatiske vekkelsesbevegelsen, som han selv opplevde fra innsiden som ung.

- Når religion står for tvang og undertrykking, da reagerer jeg. Derfor har jeg blant annet vært engasjert mot juks og helbredelsessvindel. Da føler jeg ikke minst solidaritet med ungdommene som blir sluset inn i trange miljøer.

Levis polemikk mot Aril Edvardsen, som han mener er en skamløs sjarlatan, og andre vekkelses­predikanter, samt hans sans for Hedningsamfunnets på­funn i sin tid, gjør at han må stå til rette for litt av det inntrykket som er skapt av HEF som en bekjemper av kristendom.

- Kjernesaken til HEF er kampen for et likestilt og humant - i betydningen menneskelig - samfunn der alle har krav på samme respekt uavhengig av det de tror på. Det oppstår en kulturkamp når verdslige mennesker krever det samme albuerom, og i den kampen blir man stemplet. Der har jeg nok også vært den gode fiende for motparten. Folk skremte barna sine med meg.

- Jeg var veldig knyttet til Kristian og Ester Horn og jeg stiller meg uforstående til kritikken fra enkelte i Horn-familien om at jeg skulle ha ført forbundet på avveier i forhold til hva de to stod for. Jeg er sikker på at vi har tolket og realisert deres drømmer slik de ønsket.

Og uansett vil jeg være helt uenig i tanken at vi ikke kan avvike fra deres ideer. Det ligger jo i humanismens vesen at vi skal være åpne og kritiske. Jeg mener det har vært vår styrke at vi ikke har bundet oss til stifternes strategier.

Nytt lederverv

I tillegg til sitt «sommarställe» i Sverige kommer Levi framover til å bruke mye tid på sitt nyeste verv; leder for Foreningen Retten til en verdig død.

- Retten til selvbestemt dødshjelp synes jeg aktualiserer helt sentrale humanistiske verdier, som selvbestemmelse og det viktigste etiske imperativ, nemlig det å bidra til å redusere menneskelig lidelse, understreker han.

Sammen med tidligere generalsekretær Kari Vigeland arbeidet han med tematikken på 80-tallet, men det ble aldri noen HEF-sak. Da temaet nylig ble utredet for HEF, ble ikke resultatet som Levi håpet og forventet.

- Jeg er skuffet over at et betydelig mindretall i utvalget ikke kunne gå inn for minimumsforslaget - at retten kunne frita en lege for straff ved dødshjelp. Denne saken har vært sentral i humanismen over hele verden, understreker han.

Derimot var fjorårets landsmøte en stor seier, da forbundet vedtok at seremoniene heretter skal hete humanistiske.

- Jeg er stolt av at jeg har klart å skape forståelse innad og utad for at navnet på livssynet vårt er humanisme. Det er viktigere enn noen tror. Med det er vi koblet på en lang tradisjon og en internasjonal be­vegelse.
Fire personer om Levi Fragell:

Paul Knutsen, historiker og forfatter av Livet før døden, HEFs historie 1956-2005:

- Levi Fragell representerte en radikal foryngelse av HEFs ansikt utad da han ble leder. Med ham kom en ny giv og et nytt syn på organisasjonen, blant annet med en planmessig vervekampanje som innledet den store medlemsveksten, fra 2000 medlemmer i 1977 til 30 000 i jubileumsåret 1986. Det var ikke utelukkende Fragells fortjeneste. Her var det drahjelp både fra statskirkens bommerter og den generelle tidsånden. Men med Fragell, Haftor Viestad og Lorentz Stavrum med flere, fikk HEF et lederskap som var i stand til å gå inn i sin tid med en gjennomtenkt strategi og bli en ubetinget suksess, målt i oppslutning og i oppmerksomhet fra offentligheten.

Fragell har vært viktig på mange områder. Han har vært en viktig ideolog når det gjelder seremonienes betydning, han tok initiativ til å få den første kvinnelige styrelederen i HEF, og han har også vært sentral i i den internasjonale humanistbevegelsen.

Jeg har virkelig lett nøye etter, men ikke funnet noe som er verdt å si i negativ betydning om Levi Fragell. Etter at han gikk av som generalsekretær har han vært tilbakeholden og sørget for ikke å være sjuende far i huset. Det er jo et sympatisk trekk, men det viser også at han har hatt forståelse for enkeltpersonenes betydning. Han har sett at det er viktig for organisasjonen at det kommer til nye folk og at de får armslag. Samtidig har han ikke veket tilbake for å gripe inn i vanskelige situasjoner. Også Levi Fragell - på samme måte som historikeren Jens Arup Seip sa om Einar Gerhardsen - kunne skyte når noen måtte dø.

Kari Vigeland, tidligere generalsekretær og HEFs første kvinnelige styreleder:
- Jeg har samarbeidet med Levi i vekslende roller der vi begge - til forskjellig tid - har vært sentralstyre­leder, generalsekretær og hatt lederverv i IHEU. Samarbeidet med Levi har vært udelt positivt. Han imponerer med sitt store engasjement og sin klokskap. Levi har medietekke og utpreget teft for hva som rører seg i samtiden. Som leder har han vært ansvarsbevisst og omsorgsfull og alltid hatt forbundets beste for øyet. Medlemsveksten og forbundets anseelse i samfunnet i dag har han en stor del av æren for. Ved sin deltagelse i livssynsdebatten har han skapt forståelse for viktigheten av livssynslikestilling.

Yngvild Kvaale, mangeårig medarbeider i HEF og nåværende seremonisjef:

- Jeg har opplevd alle forbundets generalsekretærer, og enhver må vurderes ut fra sin tid, men jeg fornærmer vel ingen når jeg sier at Levi tar kaka! Han har vært en samlende og respektert leder, både blant kolleger og medlemmer.

Jeg opplever Levi som en stor idealistisk, men med evnen til å være pragmatiker når det trengs. Jeg vet ingen som er bedre til å framføre de tøffeste påstander, men på en «pen» måte. Han kunne ha blitt en stor diplomat eller politiker på tradisjonelle arenaer, men jeg er veldig glad for at det er HEF som har fått nyte godt av hans store kunnskaper og kontaktnett og hans evner til kommunikasjon. Skal vi nevne enkeltpersoner når det gjelder forbundets suksess, er det nettopp Levi. Og jeg kan tenke meg at han ikke vil ha noe i mot å dele æren med alle seremoniarbeiderne som har stått på gjennom tidene.

Kjell Horn, sønn av Kristian Horn og tidligere aktiv i HEF:

- Jeg og flere med meg har vært skeptiske til Levi Fragells vekstfilosofiske linje i HEF fordi vi ser at kvantitet kan gå på bekostning av kvalitet. Og frykten for å støte folk fra seg, har gjort at HEF har vært for lite kampklar og for utydelig.

Internasjonalt vil jeg si at Fragell med «bravur» har fulgt opp det arbeidet min far startet. Men Fragell har vært en veldig dominerende figur i HEF. Etter min mening har ingenting skjedd de siste 30 åra uten hans inngripen eller stilltiende aksept. Det gjelder også utviklingen av HEF til sekt - hvor man istedenfor å arbeide for allmenne, borgerlige seremonier for alle lager ekskluderende seremonier forbeholdt medlemmer. Det har på meg virket som Fragell vil bygge opp HEF som en alternativ sekt til pinsemenig­heten, som han en gang var en del av, med samme persondyrking. Det er en type holdninger som burde vært human-etikken fjernt.

Men min største innvending går på hans kamp for å gravlegge begrepet human-etikk. Det var en kultur­politisk genistrek å få til et entydig og dekkende begrep med positiv valør slik human-etikk hadde. Humanisme er i denne sammenheng et flertydig og utflytende begrep.