Når forbundets nåværende generalsekretær Kristin Mile uten videre gir sin støtte til krav om å bruke hijab i politiet, er det mildt sagt overraskende, skriver HEF-historieskriver Paul Knutsen.

Tekst: Paul Knutsen
Publisert: 15.12.2008

Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som ble vedtatt av FN for 60 år siden sist onsdag, fastslår i artikkel 18 at enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Dette er ikke så enkelt som det ved første øyekast kan synes. Religionsfrihet er nemlig et tvetydig begrep. Den hovedbetydningen som antakelig er best kjent, innebærer en rett til å tro på (og å tilbe) akkurat den guddommen en selv velger å tro på. Denne friheten til innebærer også en rett til å skifte religion. Dette er en revolusjonerende undergraving av særlig monoteistiske religioners første og største bud: du skal ikke ha andre guder enn meg. I religioner som ennå ikke har latt seg humanisere av vedvarende religionskritikk, ser teokratene helst at brudd på dette budet straffes med døden. Ikke minst av denne grunn er Verdenserklæringens eksplisitte framheving av retten til å skifte religion - sett fra et humanistisk synspunkt - et progressivt vedtak.

Samtidig er det klart at art. 18 også innebærer retten til frihet fra religion. Dette ligger allerede i formuleringene om tanke- og samvittighetsfriheten, som er nevnt først. Og denne andre hovedbetydningen av religionsfrihet understrekes ytterligere av den tradisjonen Verdenserklæringen skriver seg inn i, nemlig opplysningstradisjonens frigjøringsprosjekt med sin kritikk av uholdbare forestillinger, kanskje særlig av religiøs karakter.

I Human-Etisk Forbunds historie har religionskritikken og den tilhørende framheving av religionsfrihet som frihet fra religion, stått sentralt fra starten på 1950-tallet. Det var ikke tilfeldig når Kristian Horn samarbeidet nært med ateisten Arnulf Øverland, eller når den originale og sterkt religionskritiske filosofen Peter Wessel Zappfe meldte seg inn i det nye forbundet i stiftelsesåret (1956). Johan Hovstad, som hadde en bred historiske orientering, leverte også en skarp kritikk av islam. Her var han tidlig ute, og ville vel i dag ha risikert å bli stemplet som "islamofob".

Pionerene i den organiserte norske humanistbevegelsen la stor vekt på Verdenserklæringen og dens betydning for å gjøre verden til et bedre sted. Et sentralt mål var å motvirke religiøs innflytelse i den offentlige sfære generelt, og i statens myndighetsutøvelse spesielt. Med globaliseringen og framveksten av multikulturelle samfunn blir forholdet mellom religionsfrihetens to betydninger satt på ny prøve. På den ene side må retten til ulike former for religionsutøvelse anerkjennes og sikres. Men samtidig må iallfall humanister fastholde betydningen av religionsfrihet som frihet fra religion. Å gjøre statsmakten til et religionsnøytralt område kan ansees som selve hovedbegrunnelsen for Human-Etisk Forbund. Dette utgjør så å si kjernen i forbundets eksistensberettigelse.

Når forbundets nåværende generalsekretær Kristin Mile, med støtte fra flere ledende personer i forbundet, uten videre gir sin støtte til krav om å bruke hijab i politiet, er dette derfor mildt sagt overraskende. Det er for det første ikke en menneskerett å få jobb i politiet, og det er heller ikke en menneskerett å bestemme at politiuniformen skal endres med en religiøs begrunnelse. Politiet er en del av statsmakten. Ifølge ledende sosiologiske teoretikere er voldsmonopolet, inklusive politiets ordensfunksjon, et definerende trekk ved statsmakten. Å åpne for religiøse symboler i politiet - med henvisning til menneskerettighetene - vil innebære at religionsfriheten som frihet til får en uberettiget forrang foran friheten fra religion. Her er det mer i pakt med humanistiske idealer å innta et konservativt standpunkt: Bevar politiet som religionsnøytralt område.

Paul Knutsen er forfatter av boken om Human-Etisk Forbunds historie; Livet før døden (Humanist forlag, 2006)