Lars Gule forklarer i dette innlegget hvorfor det var rimelig å disse uttalelsene fra Walid al-Kubaisis for islamofobe. Innlegget er et svar til Ronnie Johanson.

Publisert: 5.12.2008

La det være gjort klart med en gang: Jeg mener ikke at Walid al-Kubaisi er islamofob. Noe slikt har jeg heller aldri hevdet. Derimot har jeg påpekt at innholdet i det al-Kubaisi sa på møtet i Litteraturhuset 26. november - slik han er gjengitt - fyller kriteriene på islamofobi.

Det er fullt mulig å uttale seg rasistisk - uten å være rasist. Man kan selvsagt også uttale seg antisemittisk uten å være antisemitt. For å være rasist må man ha en rasistisk overbevisning og gi uttrykk for denne i mange sammenhenger eller på annen måte fremme rasistiske standpunkter. På samme måte blir man ikke antisemitt ved å fortelle en enkelt jødevits, men denne handlingen kan definitivt være et eksempel på antisemittisme.

Altså er det fullt mulig uttale seg islamofobt uten å være islamofob. Og det er å uttale seg islamofobt i en konkret sammenheng jeg «anklager» al-Kubaisi for. Ikke mer, men heller ikke mindre.

Ronnie Johanson mener «fobi» peker hen på en psykiatrisk diagnose. Men det er en for snever oppfatning av uttrykket. Han burde også ha sett på uttrykket «xenofobi» i Bokmålsordboka: «avsky og frykt for alt fremmed el. utenlandsk». Vi snakker også om fremmedfrykt og fremmedhat som synonymer for xenofobi. Det betyr at i denne sammenheng er «fobi» ingen psykiatrisk diagnose, men en politisk-normativ karakteristikk av en bestemt type holdning til «de andre». Det er selvsagt denne betydningen av fobi som brukes i uttrykket islamofobi. Det er ikke noe spesielt mystisk eller psykisk stigmatiserende med en slik benevnelse. Altså er det heller ingen terrorisering av offentlig debatt å bruke et slikt uttrykk på en presis måte, akkurat like lite som det er noen terrorisering av offentlig debatt å bruke uttrykket antisemittisme presist.

Men Johanson har rett i at uberettiget og feilaktig bruk av slike uttrykk bidrar til en forsøpling av debatten.

Johanson burde også vite, slik jeg har redegjort for begrepet islamofobi, at de som frykter islamismen - ut fra rasjonelle overveielser omkring islamismens fascistiske elementer for eksempel - slett ikke lider av noen sykdom på sinnet. Jeg har med andre ord ikke falt for fristelsen til å bruke islamofobi som skjellsord. Min bruk av uttrykket er tvert imot ganske presis og innholdsfylt. Og denne innholdsfylde har jeg redegjort for lenge før jeg ble beskyldt for å spre islamofobi, jf. innlegg mot Hallgrim Bergs ganske klart islamofobe tekst «Amerikabrevet» for en tid tilbake, og mitt bidrag til artikkelen om islamofobi på Wikipedia.

Så forsøker Johanson å gå i rette med de kriterier for islamofobi jeg har oppstilt. Hans spør: «Men hva er "overdreven og skjev kritikk"?» Det finnes mange eksempler på dette blant islamofobe, for eksempel påstander om at muslimer har en spesiell rett til å lyve (bedrive taqiyya) som er legitimert, ja nærmest pålagt dem, av islam. I al-Kubaisis foredrag, slik det er gjengitt, er det følgende en overdreven og skjev kritikk: «Det er på mange måter lettere å leve i slaveri og despoti enn i friheten, fordi man i det sistnevnte tilfellet må foreta aktive valg», sier han om muslimske innvandrere og illustrerer sitt poeng på en generaliserende og ganske stigmatiserende måte med henvisning til en roman av Charles Dickens. Han konkluderer: «Han var vant til mørket, og det er akkurat slik vi innvandrere er også».

Johanson har helt rett i at al-Kubaisi ikke argumenterer for at muslimer må komme i flertall for å overta, men den demografiske argumentasjonen som jeg mener er viktig i islamofobien, handler ikke om at muslimer kommer i flertall eller ikke. Det handler om at man kritiserer islam gjennom det muslimer gjør, altså at man har et like sterkt fokus på muslimer som på islam. Den demografiske «kritikken» av islam viser nettopp at man opererer med et kategorimistak. Man kritiserer noe annet enn islam. Det demografiske kriteriet på islamofobi må ikke nødvendigvis komme i form av påstander om at muslimer vil komme i flertall - selv om det ofte gjør det. Det viktige er påstanden om at muslimene som gruppe - stor eller liten - utgjør en uønsket eller farlig påvirkning i det samfunnet hvor denne gruppen av muslimer befinner seg. Og kan altså Johanson bekrefte at al-Kubaisi er riktig referert når han sier: «Antallet muslimske innvandrere i Norge har ikke noen betydning. Problemet er ikke hvorvidt de blir tallmessig overlegne eller ei. Faren er om flere og flere lytter til imamene istedenfor den norske statens integreringspolitikk. For hva skjer da? Jo, da overkjører den muslimske minoriteten den norske eller europeiske kulturen og de gode verdiene som finnes i denne» [mine uth. her].

Johansen har vel rett i at «Al-Kubaisi har aldri hevdet at det finnes en islamsk konspirasjon i betydningen et hemmelig nettverk med en skjult agenda.» Men da snakker vi noe verre, nemlig en slags ubevisst konspirasjon. Hvorfor er dette verre enn en eventuelt empirisk påvisbar konspirerende gruppe eller et nettverk? Fordi da ligger selve konspirasjonen i islams eller muslimenes vesen eller natur. Og det er vanskelig å forstå al-Kubaisis metaforbruk på annen måte: «De islamske verdiene er en trojansk hest som truer oss og våre verdier innenfra» [min uth.].

Men om al-Kubaisi har ment å vise til faktiske konspirasjoner som uttrykkes av mer eller mindre framtredende islamister, blir det hele bare litt bedre. For - som Johansen påpeker - det religiøse programmet for å overta verden er ikke skjult (så hvordan kan de islamske verdiene være en trojansk hest?) eller noen større trussel enn det arbeidet som gjøres for å erobre hele verden for Jesus. Jo da, det finnes fanatiske og voldelige grupper som vil utbre islam og sin politiske forståelse av religionen med våpen og terror. Og dette er en åpenbar trussel mot mange mennesker, både muslimer og ikke-muslimer. Denne trusselen må man forholde seg rasjonelt til. Dvs. man må vurdere dens omfang, styrke, slagkraft, påvirkningsmulighet osv., osv., i både kortsiktige og langsiktige perspektiver. En analyse av islamofascismen er i denne sammenheng påkrevet. Men det er ikke bidrag til en slik analyse al-Kubaisi har levert i foredraget på Litteraturhuset, slik det er referert. Det er et skremmebilde av islam og muslimer - derfor var det islamofobt.

I min analyse av islamofobi henger kriteriene skjev og urimelig islamkritikk, demografi og konspirasjon sammen. I den faktiske islamofobien, slik vi ser den blant annet på Internett, virker da også faktorene sammen på en gjensidig forsterkende måte. Dvs. at man tolker islam i lys av konspirasjonsforestillingene og finner konspirasjonens årsak i islam. Videre blir muslimene bærere av både islam og konspirasjonen, bevisst eller ubevisst. Dermed blir en demografisk utvikling en del av trusselen mot «oss» eller Vesten. I et slikt lys blir nesten enhver islamsk legitimert praksis en trussel i seg selv, også hijaben, som hos al-Kubaisi blir et eksplisitt politisk symbol (noe det ikke er fullt så gode grunner til å hevde som han mener).

Jeg håper disse uttalelsene var en enkelt glipp fra al-Kubaisis side. For han har definitivt mye å bidra med når det gjelder forståelsen av islam og den muslimske verden. Jeg kan derfor gjenta hva jeg sa i min kommentar på Fritanke.no, nemlig at han må skille elementene i sin kritikk, og konsentrere seg om det som har bærekraft. «Han kan kritisere islam, men da må han gjøre det på et solid faglig, rasjonelt begrunnet grunnlag. Det har han jo også gode forutsetninger for. Han må også skille tydeligere mellom mennesker og islam. Og han må i alle fall droppe denne konspirasjonstenkningen».

PS: Dersom Johanson vil påpeke at innholdet og tonen i al-Kubaisis foredrag var annerledes enn det referatet klarer å formidle, er jeg åpen for å revidere min oppfatning av at dette foredraget var islamofobt. Men så langt har ikke Johansen påpekt noen slikt mer saklig innhold.

Lars Gule