Fra 2009 innføres trolig forbud mot sexkjøp. Ole Martin Moen skriver om hvordan det ville blitt å være frisør hvis det plutselig ble forbudt å profittere på hårklipp.

Publisert: 17.11.2008

Tenk deg at du jobber som frisør og plutselig en dag får beskjed om at salongen din må legges ned. Grunnen, får du høre, er at politikerne har gjort det forbudt å profittere på hårklipp og derfor forbudt å drive salong.

Fra nå av må du klippe i leiligheten din. Det blir ensomt, tenker du, og det blir vanskelig å skaffe kunder, men du får ingen annen jobb, så du forsøker.

Like etter treffer du kvinnen du leier av, og du forteller henne at du etablerer hjemmesalong. Du smiler, men det gjør ikke hun. Hun blir illsint og ber deg pakke sakser og kammer og komme deg vekk. Når du klipper hjemme og betaler henne husleie, profitterer hun nemlig på hårklipp - og med det du gjør henne til kriminell.

Så nå står du på gata. Der går en skoleklasse forbi og du hører en gutt si til en jente "Moren din er en frisør!". Da skjer noe forunderlig. En lærer kommer løpende, tar tak i gutten og sier strengt: "Fy! Du sier ikke slikt til folk! Du sier ikke at noen er en... ehm... frisør." Barna fniser, for de er visst ikke vant til at en lærer bruker det ordet. "F-ordet".

Det er altså ikke bra å klippe hår for penger, og det mener plutselig alle. Ingen liker frisører. De eneste som nå tør jobbe for frisørers vel er FriSenteret, og i en undersøkelse spør de landets 48 største bedrifter om de kunne tenke seg å ansette tidligere frisører. Ikke en eneste bedrift vil.

Uten leilighet må du jobbe på gata. Noen ganger, etter det er blitt mørkt, spør du folk: "Psst... skal jeg stusse luggen din?" En gang iblant får du en kunde på den måten, men for det meste får du bare sjokkerte blikk og sinte kommentarer. Derfor går du mest i gatene hvor folk ikke bryr seg så mye. Der blir du plukket opp av kunder som kommer kjørende, og du klipper enten i kundens bil eller i kundens hjem.

For det meste går det bra, for de fleste er snille med deg, men en gang iblant er det noen som nekter å betale etter ferdig klipp, og da er det ingenting du kan gjøre. Du må bare gå tomhendt hjem. Og en lørdagskveld skjer det du frykter aller mest: i det du spør kunden om han vil ha det kort over ørene, snur han seg plutselig rundt, skriker "Frisør!" og slår deg i ansiktet. Så skamklipper han deg.

Gråtende og skjelvende går du til politiet og anmelder mannen. Der ligger det mellom linjene at dette må frisører bare forvente, og siden ingen kan bevise noe som skjedde i en ukjent bil i en park sent en natt, blir saken henlagt før du rekker å forlate politihuset.

Du lengter tilbake til salongen. Salongen var en del av et kjøpesenter og hadde både sikkerhetsvakter og overvåkningskameraer, så der kunne aldri slike ting skje. I tillegg er du redd, for du har begynt å hoste. I salongen hadde du sykepenger, men det har du ikke lenger, så du har ikke råd til å bli syk. Kanskje du bør finne en frisørmamma eller en skjult salong hvor du kan jobbe? Du tenker tanken, men du tør ikke. Å drive salong er kriminelt, så nå det er bare kriminelle som driver salonger. Du føler at verden har falt sammen rundt deg der du sitter på fortauet og snufser.

Men så hører du noe som får deg til å øyne et håp. Noen våkne politikere har oppdaget at frisører har det vanskelig, og de får forskere til å lage en rapport. Og der kommer det endelig frem: frisører et utsatt for vold og overgrep, de er knyttet til organisert kriminalitet og narkotikamisbruk og selvmordsraten blant frisører er skyhøy. Nå som fakta har kommet på bordet, tenker du, vil politikerne forstå at de har presset dere ut av samfunnet - og at de må la dere få komme tilbake og gi dere samme respekt og arbeidsvilkår som alle andre, slik som lærere, elektrikere, regnskapsførere, prostituerte og advokater.

Men så kommer sjokket. Politikerne gjør det utrolige. Det totalt utenkelige. De sier at rapporten bare viser hvor skadelig frisering er og at en liberal klippepolitikk har vist seg å feile. Vi kan ikke lenger godta at frisørtjenester blir kjøpt og solgt som om frisører var en vare, sier de, og hevder at friseringsmarkedet nå er blitt så brutalt at kjøp av hårklipp må totalforbys.

Med de små røstene dere har, forsøker både du, andre frisører og FriSenteret å protestere. Dere sier at forbudet og umyndiggjøringen er årsaken til problemene, og at mer forbud og mer umyndiggjøring bare vil gjøre problemene større. Men politikerne vil ikke høre. De vil vise handlekraft. Så med brede og selvrettferdige smil legger de livet ditt i grus.

Ole Martin Moen, masterstudent i idéhistorie, Universitetet i Oslo
Moen er aktiv i Human-Etisk Forbund og var bidragsyter i antologien Verdier og verdighet. Tanker om det humanistiske livssyn.