Tilbøyeligheten til å avblåse en debatt uten egentlig å gå inn i materien er interessant i sammenheng med konspirasjonsdebatten, og JFK-saken gir perspektiv på andre saker av samme karakter, mener Christer Bakke Andresen.

Publisert: 21.1.2008

Ordene konspirasjon og konspirasjonsteorier herjer deler av offentlig debatt for tiden, og teorier om for eksempel 9/11 har vært diskutert i blant annet Fri tanke i lengre tid. I flere medier har vi fått med oss at professor Øystein Sørenssen mener å avsløre alle verdens konspirasjonsteorier som bløff i boken "Den store sammensvergelsen", og lektor Vegard Martinsen mener å sette punktum for JFK-saken i VG den 18. november under overskriften "endelig oppklart."

Han er ikke den første, og garantert ikke den siste, til å fastslå at nå har man endelig funnet ut hva som skjedde i verdens mest kjente drapssak. Denne tilbøyeligheten til å avblåse en debatt uten egentlig å gå inn i materien er interessant i sammenheng med alle slike problemstillinger, og JFK-saken gir et visst perspektiv på andre og mer moderne saker av samme karakter.

I november 2007 var det 44 år siden president John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas, Texas. Forrige gang denne saken ble påstått endelig avsluttet var i forbindelse med boken "Case Closed" av den amerikanske journalisten Gerald Posner i 1993. Problemet var bare at Posner sine konklusjoner ikke tålte ettersyn. De som leter i kildematerialet og notene hans, finner at han på kritiske punkter i argumentasjonen sin støtter seg på opprinnelige dokumenter fra CIA og FBI. Disse institusjonene er selv under mistanke for mangelfull og villedende etterforskning av denne saken. Men Posner bygger argumentene sine på denne måten: CIA kan ikke ha gjort noe galt i sak X, fordi CIA sier at de ikke har gjort noe galt i sak X. Så enkelt kan det gjøres, men det holder ikke vann.

Posner arbeider også etter en bestemt rettesnor: Dersom et vitne uttaler seg forskjellig om saken til forskjellige tider, skal man gjøre seg nytte av den første forklaringen og ignorere de senere. På samme måte skal man sette sin lit til den første laboratorieundersøkelsen av bevismaterialer, dersom flere undersøkelser konkluderer ulikt. Opprinnelige utsagn og undersøkelser kan altså ikke overprøves. Det bør ikke overraske noen at Posner ved sin metode kommer frem til akkurat samme konklusjon som den opprinnelige, offisielle etterforskningen. Noe annet ville jo faktisk være umulig.

Posner fikk mange motsvar, for eksempel i boken "Case Open" av Harold Weisberg, og saken var ikke så opplagt likevel. Men noen år senere gjentar noen andre den samme øvelsen. Det blir ikke mer sant av den grunn.

Denne gangen settes det lit til en bok av Vincent Bugliosi, under tittelen "Reclaiming History: The Assassination of President John F. Kennedy." Problemet er bare at Bugliosi ikke hevder noe nytt, og at ingen av de mest sentrale punktene i argumentasjonen hans kan behandles som ugjendrivelige beviser. Vegard Martinsen skriver i VG "...at hodet kastes bakover er ikke uforenlig med at skuddet kom bakfra." Sant nok, det er en viss sjanse for at en kropp som blir skutt reagerer med å kastes i retning skuddet. Det er også en viss sjanse for at en enslig kule skal kunne lage minst 3 sår i 2 forskjellige personer. Det er ikke umulig. Men det er mye mindre sannsynlig enn at en beskutt kropp kastes i retning vekk fra skuddet, og at det må flere kuler til for å såre 2 personer minst 3 ganger.

Og dette er det fascinerende med slike ikke-konspirasjonsteorier, det jeg vil kalle tilfeldighetsteorier: Det er en forutsetning for deres holdbarhet at en lang rekke usannsynligheter inntreffer nesten helt samtidig. Ironien er at konspirasjons-teoretikere blir beskyldt for å tro på det umulige. Er det ikke god skikk i etterforskning av kriminalsaker å lete etter den mest sannsynlige forklaringen? Det er fortsatt slik at skadene som ble forvoldt Kennedy og guvernør Connelly den dagen enkelt kan forklares med at mer enn én person avfyrte skudd. Alternativet "ensom skytter" forblir usannsynlig.

Det eneste usannsynlige Martinsen påpeker med teorien om at flere mennesker må ha vært involvert i Kennedy-drapet er følgende: For det første ville ikke noe slikt kunne holdes hemmelig, og for det andre ville ikke prominente personer risikere "...sitt gode navn og rykte ved å bli med på eller ved å dekke over noe slikt." For å ta det siste først, her viser Martinsen og Bugliosi en nesten rørende tro på sine medmenneskers iboende godhet. Maktmennesker vil ikke risikere å gjøre noe kriminelt? Tro det den som vil. Ordene Nixon og Watergate burde riste oss ut av denne historieløsheten. Eller Iran-Contra. Eller for den saks skyld Irak og masseødeleggelsesvåpen. Vi vet med sikkerhet at maktmennesker begår forbrytelser. Og dette er bare USA-relaterte eksempler.

Det er veldig vanlig å avfeie såkalte konspirasjonsteorier med at de ikke er mulige fordi de ikke kunne blitt hemmeligholdt. For det første finnes det mange eksempler på at noen har plapret i JFK-saken, nå senest den gamle CIA-agenten E. Howard Hunt. Eksemplene er enkle å finne for den som ønsker det. For det andre er denne påstanden om umulig hemmelighold en alvorlig undervurdering av hvor komplekse slike saker kan være. Lesere som er interessert i slike saker bør lese boken "Deep Politics and the Death of JFK" av professor Peter Dale Scott. Virkeligheten er komplisert, men Martinsen gir inntrykk av at den er såre enkel. Blant annet sier han at dersom det finnes feil i en offisiell rapport, så er dette enten slurv eller konspirasjon. Jeg tror vi kan tenke oss mange kompliserende graderinger mellom disse to.

Ett problem er at Martinsen, og for så vidt Bugliosi, fremstiller spillefilmen "JFK" som den store autoriteten på teorier om konspirasjon. Mer graverende er det at på avgjørende punkter stoler Bugliosi på de samme selektive kildene som Posner før ham, og kommer selvsagt til den samme konklusjonen. De som mistenkes for konspirasjon kan ikke ha deltatt i en konspirasjon, fordi de sier at de ikke har gjort det.

Det hjelper ikke at Martinsen skryter av at boken tok 20 år å skrive og er 1600 sider lang pluss en CD-rom. Det blir som å påstå at Bibelen er sann fordi den har veldig mange sider. Den første etterforskningen av Pearl Harbor-angrepet på 1940-tallet produserte en rapport som var proppfull av usannheter, trass i at den var 13 000 sider lang. I omtale av bøker som den Bugliosi har skrevet må vi forvente en viss grad av kildekritikk. Er det for eksempel greit at mistenkte i en kriminalsak får lov til å bestemme sin egen uskyld, slik CIA får?

En rettssak mot Lee Harvey Oswald kunne neppe ha funnet mannen ensomt skyldig uten en uforbeholden tilståelse. Han ble drept før en slik kunne komme, men de to dagene han levde etter JFK-drapet var det ingen antydning til tilståelser. Tvert i mot, Oswald skal ifølge politikilder ha hevdet sin uskyld, og på TV-opptak kan vi alle høre ham si at han bare er en "patsy". Denne fornektelsen av skyld rimer dårlig med bildet som ofte tegnes av Oswald som en stormannsgal psykopat. Hvis Oswald mente at han hadde en viktig rolle å spille i historien, slik Martinsen skriver, hvorfor tok han ikke æren for sin største bedrift? Hvis han hadde gjort det, så ville vi ha hatt det beviset vi trengte i denne saken. Dessverre syntes ikke politiet i Dallas at saken var viktig nok til å gjøre opptak av avhørene disse to kritiske dagene, og vi kan dermed ikke få dokumentert hva Oswald eventuelt har sagt om sin skyld eller uskyld.

Rammes mye konspirasjonsteori av "...feil, ulogiske slutninger, selvmotsigelser og direkte løgner..."? Ja visst, det har Martinsen helt rett i. Akkurat som mye tilfeldighetsteori rammes av akkurat det samme. Men jeg skulle like å se Martinsen påvise disse tingene i den grundige studien til professor Scott. Det er nemlig ikke så vanlig at tilfeldighetsteoretikerne våger å ta for seg de konspirasjonsteoretikerne som gjør virkelig solid arbeid. Man foretrekker å se seg ut de mindre kompetente, og dette er en lite sympatisk strategi.

Martinsen mener at Bugliosi-boken bør være siste ord i saken. Hvorfor det? Fordi Bugliosi har skrevet et uangripelig verk? Dette er nemlig ikke tilfellet. JFK-mordet kunne blitt oppklart ved en rettssak, men den muligheten ble vi frarøvet. Siden det beste en hver forfatter kan håpe på er å bygge en mest mulig troverdig sak enten som aktor eller forsvarer (og ja, Bugliosi er advokat), så får aldri JFK-saken et endelig ord slik Martinsen ønsker.

Vincent Bugliosi reeksaminerer det samme bevismaterialet som Oswald-gjorde-det-alene-teoretikere har gulpet opp om igjen og om igjen i over 40 år, og han tilbakeviser kanskje noen av de mer ekstreme konspirasjonsteoriene. Cirka en gang hvert tiår kommer det et omfattende bokverk som gjør den samme øvelsen - å stable på beina en av historiens mest fascinerende tilfeldighetsteorier. Men vi er like langt unna en endelig oppklaring.

Christer Bakke Andresen