Publisert: 7.12.2007

Noen ganger lurer jeg på om jeg har feil livssyn.

Sist jeg virkelig fikk denne følelsen var da jeg leste Even Grans kommentar om nyateismen.

I denne kommentaren skiller Gran mellom barrikadestormere og brobyggere. I hans modell tilhører jeg nok brobyggerne, en rolle jeg for så vidt trives godt i (jeg har til og med hatt æren av å bli intervjuet i Vårt Lands serie På broen).

Men slik Even Gran fremstiller det, føler jeg at min rolle nærmest er som en ingeniørsoldat: Etter at barrikadestormerne (som Dawkins og de andre nyateistene) har nedkjempet motstanderne, bygger jeg bro over vollgraven for å sikre at forsterkninger og forsyninger når fram til fronten. Brobyggingen blir altså en del av en krigsinnsats.

Dette er selvfølgelig basert på en veldig vrangvillig lesning fra min side. Jeg vet utmerket godt at Even Gran ikke mener at vi er i krig med religiøse mennesker. Men jeg synes det er verdt å sette saken på spissen for å rette søkelyset på en følelse jeg påfallende ofte får.

For hva gjør man når man er lite interessert i religionskritikk, men samtidig medlem i en bevegelse som av mange oppfattes som å ikke drive med noe annet?

Det er ikke til å stikke under en stol at det å velge humanismen som livssyn i seg selv innebærer en kritikk av andre livssyn. Ved å være humanist underkjenner man selve grunnlaget for de fleste andre livssyn, nemlig Gud. Men dette er ikke noe mer merkelig enn at det å være muslim eller jøde innebærer en kritikk av kristendommen, ved at man ikke anerkjenner at Kristus er Guds sønn.

Likevel har de fleste en anelse om hva muslimer og jøder står for. De vil kjenne til Mohammed og Moses, de vil kjenne til Koranen og Toraen. Mens vi humanister i alt for stor grad lar andre leve i den villfarelsen at vi hovedsakelig er mot andre livssyn.

Slik kan man kanskje ende opp med et inntrykk av at dersom de forskjellige livssynene utgjør en familie, er humanismen denne familiens trassige lillebror - en attpåklatt som takler vekstsmertene ved å være mot alt resten av familien setter pris på, og jevnlig stormer ut av familiemiddagen mens han skriker "dere er så dumme, altså!"

Selvfølgelig er dette bildet av humanismen feil.

Ikke bare fordi humanismen har alt for dype røtter til å være noen attpåklatt, og flere av de klokeste og romsligste menneskene jeg har truffet har vært humanister. Og faktisk har Even Gran rett i sin grunntese: Alle humanister vil dele nyateistenes grunnleggende ankepunkter mot religionen, samme hvor mye de reserverer seg mot det de oppfatter som en aggressiv tone og til tider usaklige argumenter.

Dessverre er lillebror-metaforen nifst nyttig dersom man skal forstå andre livssyns reaksjoner på oss. Og jeg tror dette er veldig farlig. Verst av alt er at jeg er rimelig overbevist om at slike holdninger skader vår anseelse hos dem som burde vært hos oss.

Jeg kommer fra en temmelig sekulær bakgrunn, og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke en eneste gang i løpet av livet har oppfattet religion som en negativ innflytelse på livet mitt. Jeg har forsøkt å være religiøs, i forskjellige faser av livet og på forskjellige måter. Men å tro viste seg å være umulig for meg - mitt religiøse liv begynte å ligne på en selskapslek. I tillegg inneholder religiøse systemer, samme hvor sympatiske jeg synes de er, alltid noen kort som gjør at jeg ikke får kabalen til å gå opp.

Så jeg la den religiøse eksperimenteringen på hylla for godt. Ikke bare for min egen del, men av respekt for de ekte og hengivne troende jeg har møtt på min vei. Jeg har ingen plass blant de religiøse, selv om jeg gjerne gjester deres gudshus og blir glad når jeg får innblikk i mine venners trosliv.

Jeg oppfatter dem som opptatt av mye av det samme som meg: hva som er meningen med livet, hvordan man skal bli et bedre menneske.

Derfor føler jeg et fellesskap også med religiøse mennesker, og vil hevde at det menneskelige fellesskapet kanskje er viktigere for humanister enn det er for mennesker av noe annet livssyn. For når man ikke kan håpe på at Gud griper inn og ordner opp, blir det dobbelt så viktig å lære å leve sammen med dem som har strandet på denne kloden sammen med oss.

Samtidig tilhører jeg nok dem som er mest opptatt av den "rene, humanistiske lære" slik det for eksempel er formulert i Norsk humanistmanifest 2006.

Så dersom noen vil mistenke meg for å være snik-kristen fordi jeg trives i kirken og sammen med kristne, må de tro om igjen. Og for å ha det på det rene, så går det en grense hvor min sympati for religiøse mennesker tar slutt. For eksempel anser jeg islamismen som en av de største truslene mot de verdiene jeg verdsetter.

Jeg tror at en av de store utfordringene for humanismen framover blir å nå de generasjonene mennesker som vokser opp i dagens sekulære kultur, men som likevel trenger et livssyn å bygge sitt liv på. Og som humanist tror jeg at humanismen har det beste livssynet på markedet.

Så hvordan skal vi oppnå dette?

Jeg mener at religionskritikken på et punkt kan bli et problem for humanismen.

Og jeg tror det er bra både for oss humanister selv, og andres bilde av oss, å legge mer vekt på andre sider ved vårt livssyn.

Her er det tre ting jeg mener er ekstra viktige:

Det første er å øke bevisstheten om at humanismen ikke er et livssyn som oppsto ved Kristian Horns grunnleggelse av Human-Etisk Forbund. Dette kan gjøres ved å grave etter humanistiske spor i idéhistorien. Mange av disse humanistiske sporene vil se annerledes ut enn dagens humanisme, men det er ikke noe problem. Kristendommen har 2000 års historie, men ingen forventer at urkirken er lik Den norske kirke anno 2007.

Det andre er å gi humanismen større pondus og historisk sus gjennom å styrke den kulturelle og kunsteriske dimensjonen. En tyngre kulturell profil vil særlig være til stor hjelp i seremoniarbeidet.

Og så er det brobyggingen, da. Vi er gode på å gi religiøse mennesker ris når de gjør noe dumt. Vi må bli flinkere til å gi ros når de gjør noe bra.

Her er HEF nå i den glimrende situasjonen at forbundets fagsjef leder Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn. Her er vi altså allerede godt på vei. Det er slikt som gjør meg stolt av mitt medlemskap i HEF. Eller som da HEFs daværende generalsekretær Lars Gule stod skulder ved skulder sammen med kristne, muslimer og andre under den felles sørgehøytideligheten etter 11. september.

Jeg registerer at det på Fritanke.no's debattsider er mange som mener at forbundet er for mild i sin religionskritikk. Jeg tror ikke det er mange andre enn disse debattdeltagerne som oppfatter oss som for dialogorienterte. Jeg tror vi har en vei å gå, men vi er på vei dit.

Mitt mål er en kultivert, skolert humanisme med gråstenk i håret. Som tar sin rettsmessige plass ved det livssynsmessige middagsbordet. Samtalen rundt middagsbordet vil innimellom inneholde skarpe ord og kritiske bemerkninger, slik det er blant voksne mennesker. Ja, det vil kanskje til og med være nødvendig å sende noen bort fra bordet. Men til syvende og sist vil denne samtalen handle om hvordan vi kan leve godt sammen.

I samtalen rundt dette bordet vil vi også se nyansene innad i de forskjellige livssynene, som nyansene mellom meg og Even Gran. For egentlig er det for meg ikke noen tvil om at vi begge tilhører det samme livssynet, et livssyn som er det riktige for oss begge, selv om vi gir uttrykk for det på forskjellige måter.