Publisert: 24.8.2007

I slutten av september arrangeres en stor ateistkonferanse i Washington DC. Alle toppene innen den såkalte nyateistiske bølgen, Richard Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennet og Christopher Hitchens med flere kommer. Ateistbevegelsen i USA, som på mange måter kan sees som en motreaksjon til den tilsvarende veksten på kristenfundamentalistisk side, vokser raskt. Konferansen er for lengst fulltegnet.

Ateistsamlingen er den andre store konferansen blant ikke-troende i USA på forholdsvis kort tid. I april ble konferansen New Humanism arrangert i Boston. Salman Rushdie, E.O. Wilson, Stephen Pinker og en rekke andre prominente intellektuelle med et humanistisk livssyn var tilstede.

Men til tross for sammenfallende syn på guds eksistens, de to leirene er slett ikke vel forente. I forkant av New Humanism-konferansen fikk arrangøren Greg Epstein en god del pressedekning på sin kritikk av den nyateistiske bevegelsen. Det var spesielt Dawkins og Harris som fikk unngjelde. Epstein slo blant annet fast at den skråsikre framferden til nyateistene kan virke hemmende for spredningen av humanismen. Han understreket også at humanismen er et tolerant, inkluderende og pluralistisk livssyn, mens nyateistene framstår som sneversynte fundamentalister (mer om dette i denne artikkelen).

Som så ofte ellers, er debatten i USA mer polarisert enn den er her hjemme. Men vi har motsetningen her også. Diskusjonen om hvor religionskritisk man skal tillate seg å være går som en rød tråd gjennom Human-Etisk Forbunds historie. I grove trekk har idealet i HEF gjennom tiårene vært at man skal være forsiktig med å kritisere andres trosforestillinger, og heller konsentrere seg om å snakke positivt om eget livssyn, humanismen. Dette har sannsynligvis vært en nødvendig strategi i et land der teologene og kristen tankegang historisk har hatt større definisjonsmakt enn mange andre steder. Sterk religionskritikk bryter med hva de fleste nordmenn regner som "anstendig", og folk som framsetter slik kritikk risikerer å miste en troverdighet som for eksempel HEF er helt avhengig av for å bli tatt på alvor i den livssynspolitiske debatten og ellers.

I tillegg til at det bryter med det mange regner som vanlig høflighet, blir dermed det å la være å kritisere religiøse virkelighetsbilder også en taktisk øvelse. For det første fordi man som nevnt ikke vil miste troverdighet, men også fordi det i mange sammenhenger, som humanistene i USA ofte innvender mot nyateistene, er viktig å alliere seg med moderate og/eller samarbeidsvillige religiøse. I Norge deltar for eksempel HEF i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Og et slikt samarbeid smøres jo ikke akkurat av kvass religionskritikk.

Nyateistene har imidlertid bestemt seg for ikke å ta slike taktiske hensyn. De mener at den "respekten" vi alle er opplært å ha overfor religion er en av de viktigste forsvarsmekanismene til et fordummende og irrasjonelt religiøst verdensbilde. Richard Dawkins &co ser heller ingen grunn til å behandle de moderate religiøse noe mildere enn fundamentalistene. Dette er en idekamp mellom et rasjonelt og et irrasjonelt verdensbilde mener de, og her står alle de religiøse, moderate som konservative, på feil side.

Forskjellene på nyateistene og humanistene er imidlertid ikke så store som man kan få inntrykk av. De aller fleste humanister er dypest sett enige i den nyateistiske religionskritikken. Samtidig deler de fleste troppestormerne i den nyateistiske bevegelsen i stor grad et humanistisk livssyn. Richard Dawkins er blant annet medlem av the British Humanist Association. Det vil si at han, til tross for all religionskritikken, faktisk vil ha et samfunn med full religionsfrihet.

Konflikten handler dermed vel så mye om form og strategi - hvordan man skal og bør pakke inn et budskap - enn det handler om budskapet som sådan. Dette understrekes blant annet av den kjente biologen E.O. Wilson som overfor New York Times støtter Greg Epsteins nevnte kritikk av den nyateistiske "fundamentalismen" på denne måten: "Det er ikke det at de tar feil. De gjør bare alt for mye ut av poengene sine".

Her danner det seg altså på mange måter et bilde av to grupperinger som fyller ulike roller. Dette er slett ikke uvanlig innenfor politiske og ideologiske bevegelser. Noen tilegner seg rollen som barrikadestormere, mens andre kommer inn i ettertid og bygger broer. I mange sammenhenger brukes denne rolledelingen helt bevisst. Avhørsstrategien "good cop/bad cop" kjenner vi fra krimserier på tv. Politiske partier og kommunikasjonsstrateger spiller rått på denne rolledelingen, som forøvrig også har sin parallell innenfor god gammeldags krigføring. Noen er barrikadestormere, mens andre sitter lenger bak og bygger allianser. Begge parter er avhengig av hverandre hvis tyngdepunktet skal flyttes i ønsket retning.

Derfor burde kanskje humanistene la nyateistene få storme barrikadene i fred? Hvis deres religionskritikk får flere til å bli bevisst hvilken grunnleggende irrasjonalitet som gjennomsyrer det religiøse verdensbildet, er det ikke urimelig å forvente på at dette vil føre til større aksept for at rasjonell, logisk konsistent og dennesidig tankegang er den eneste farbare veien til menneskelig erkjennelse. En bedre vekstjord for et humanistisk livvsyn er det vanskelig å tenke seg.