Publisert 23.11.2007

En mangeårig debatt og intern strid om Kirkens syn på homofili kulminerte nylig i det som må betegnes som en stor seier for den mer liberale fløyen i Den norske kirke. Med en betydelig majoritet gikk årets Kirkemøte inn for å fjerne forbudet mot at homofile som lever i partnerskap kan ha vigslede stillinger. Dette innebærer at man har fjernet seg fra en dogmatisk forståelse av Bibelen og søkt å integrere et moderne syn på kjønnsidentitet og seksualitet i den kirkelige praksis.

Parallelt med denne prosessen raste debatten om homofili i islam. På et debattmøte i Humanismens hus den 7.november tok nemlig ingen av de muslimske representantene, leder i muslimsk studentsamfunn, Usman Rana, og nestleder i Islamsk Råd, Asghar Ali, avstand fra dødsstraff for homofili. Til tross for at dette synet er sjokkerende, er det en naturlig og logisk konsekvens av en teologisk rigid tilnærming.

Islamsk Råd Norge, som er paraplyorganisasjonen for de muslimske menighetene i Norge, demonstrerte enda en gang at den står for en bokstavtro og radikal form for islam. Iet intervju med Fritanke.no ønsket ikke generalsekretær, Shoaib Sultan, å fordømme dødsstraff for homofili klart og tydelig. Han banet seg heller ut av knipen gjennom tvetydige ord og uttrykk. På spørsmål om hans syn på denne praksisen i Iran svarte han med at han som sunni-muslim ikke kunne uttale seg om teologiske problemstillinger i det shiitiske Iran. Han ble dessverre ikke konfrontert med lignende praksis i det teologiske og åndelige senteret for den sunni-muslimske verden. I Saudi-Arabia ble to menn i oktober dømt til 7000 piskeslag for homoseksuelle handlinger. Dette er i realiteten en dødsdom som får dødscellene i USA til å fremstå som humane.

Denne saken viser tydelig at vi har å gjøre med religioner i helt forskjellige utviklingsfaser. Spriket mellom Den norske kirkens og Islamsk Råds syn reflekterer grunnleggende ulike tilnærminger, ikke bare til homofili, men også i synet på enkeltindividet og sin egen rolle. Den norske kirken demonstrerer i dette tilfellet at den har integrert et fragmentert verdensbilde i sin selvforståelse og gitt avkall på å være en sentral premissleverandør i samfunnet. Den viser også at den har fjernet seg betraktelig fra den trangsynte og ahistoriske teologien.

Islamsk Råd kjemper derimot øyensynlig mot denne utviklingen og fastholder religionens posisjon som en hellig overbygning som forkynner den ultimate sannheten eller konstitusjonen for menneskeheten. Uttalelsene fra muslimske representanter i homofilisaken røper et syn hvor enkeltmennesket er fastlåst i en sosial, religiøs og kjønnsmessig identitet. Den representative muslimske institusjonen i Norge står slik for en fundamentalistisk og formalistisk teologi, og en reaksjon mot moderniteten.

Islams store bror, den europeiske jødedommen representerte den samme utfordringen før 1700-tallet. Men strømningene fra opplysningstiden hvor det ble stilt spørsmål ved tradisjonens og religionens autoritet resulterte i store endringer i hvordan mange jøder oppfattet sin egen tradisjon. Gjennombruddet kom med den tysk-jødiske opplysningstenkeren Moses Mendelssohn som mente at religiøs tro kunne kombineres med modernitetens tankegods. Følgelig var det ingen motsetning mellom å tro og samtidig ta fullt og helt del i debatten om forholdet mellom fornuft og religion. Dette var det historisk avgjørende steget bort fra stammereligionen til en moderne trosretning i jødedommen.

Nå må jeg dessverre skuffe håpefulle lesere som tror at Mendelssohns ånd har tatt bolig i predikanten for euro-islam, Tariq Ramadan. Europeiske muslimer venter fortsatt på sin frelser som skal lede dem inn i den moderne tid. I mellomtiden har Den norske kirken og andre aktører en viktig rolle å spille.

De mangeårige dialogprosjektene mellom Islamsk Råd og Mellomkirkelig Råd har vært en ren fiasko. Dette kan forklares som resultat av det asymmetriske forholdet rent ideologisk og i manglende vilje til saklig konfrontasjon. Når de ideologiske og etiske skillene er så gjennomgripende, er dialog nytteløs, og iblant skadelig fordi den sementerer posisjonene. Jeg har dessverre ikke tro på at muslimske religiøse ledere vil våkne en vakker dag med en dypere innsikt og en humanistisk innstilling som følge av de utallige kosestundene med Mellomkirkelig Råd eller Human-Etisk Forbund, for den saks skyld. Religiøse autoriteter gir som regel ikke fra seg makten hvis de ikke blir presset til det. Dette presset må komme både fra innsiden og fra utsiden.

Herskende "sannheter" kan ikke utfordres gjennom hyggelige samtaler som er preget av harmoni og forsoning. Historisk har møter mellom ulike prinsipper, verdier og visjoner alltid ført til kraftige konfrontasjoner, men det var samtidig drivkraften bak all utvikling. Den dogmatiske religion må bukke under for forandringens krefter. Det skjer ikke gjennom dialog.

Les videre debatt:

• Svar fra Lars Gule til denne kommentaren


• Replikk fra Sara Azmeh Rasmussen


• Svarreplikk fra Lars Gule