- Jeg trampet på viktige organisatoriske prinsipper under det året jeg satt i hovedstyret. Det beklager jeg, skriver Sara Azmeh Rasmussen. Beklagelsen gjelder imidlertid ikke innholdet i kritikken hun fremmet.

Publisert: 28.10.2010

Den tidsmessige avstanden til konflikten som jeg genererte i forbundet rett før jeg trakk meg fra hovedstyret våren 2008 begynner å bli stor, men jeg velger å gjøre nå det jeg burde ha gjort for lenge siden. Det er forhåpentligvis aldri for sent å innrømme og beklage at jeg trampet på viktige organisatoriske prinsipper under det året jeg satt i hovedstyret. Gode hensikter er ingen unnskyldning. I ettertid har jeg skjønt viktigheten av, og satt pris på, at organisasjonen sto samlet mot alvorlige brudd på skrevne og uskrevne regler om utøvelsen av styreverv. Jeg beklager for det sittende styret, styret jeg var del av, og medlemmene i HEF, at jeg som styremedlem sviktet organisasjonen.

Denne beklagelsen gjelder for de formelle sidene i konflikten og måten jeg utøvde vervet på. Innholdet i min kritikk mot noen av HEFs ideologiske og strategiske valg har jeg derimot, og etter mange refleksjonsrunder, ikke funnet grunn til å endre på, og dette er viktig for meg å presisere. Og selv om jeg nå står utenfor organisasjonen, er det ikke likegyldig for meg hvilke veivalg bæreren av humanismen i Norge tar. Det er motivet bak både beklagelsen og den fornyede kritikken.

Statskirkespørsmålet er av den største betydning, og jeg har aldri ment at det skal neglisjeres. Jeg har heller ikke vært en hard islamkritiker som ville forsterke det negative fokuset rundt islam. At jeg ble misforstått skyldes mine uheldige formuleringer og et generaliserende klima hvor man blir oppfattet som enten islamvennlig eller islamfiendtlig.

Det er ikke til å nekte at jeg har sett flere nyanser med årene og gjennom engasjementet i samfunnsdebatten. Men min oppfordring til forbundet om å være tydeligere i sin religionskritikk overfor muslimske religiøse ledere har alltid vært drevet av ønsket om å sikre individers rettigheter i muslimske miljøer og svekke populistenes appell i befolkningen. Når rasjonelle og anstendige aktører som HEF viker unna en høyst nødvendig konfrontasjon av frykt for å stemple en minoritet, overlates feltet til irrasjonelle og vulgære stemmer som babler om en demografisk katastrofe og forsøpler debatten.

Jeg er klar over at HEF ikke har vært passiv, men ført forsiktig kritikk gjennom dialogens kanal. Jeg aner også rekkevidden av en eventuell konfrontasjon med IRN som sitter i samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Likevel er mitt store spørsmål hvordan en humanistisk organisasjon kan tolerere at det ideologiske synet som foreskriver dødsstraff for homofile fortsatt er et faktum. Det var det som utløste min vrede den gang. Det er det jeg ikke kan akseptere i dag. Og heller ikke i morgen.

Jeg mener at forbundets åpenhet for samarbeid, tro på mangfold og forsvar for religions- og livssynsfrihet er uttrykk for ekte humanisme. Det er de aller fleste medlemmene enige i. Uenighet i interne debatter oppstår hovedsakelig rundt hvordan disse viktige målene best kan oppnås. Skal for eksempel et nødvendig og positivt samarbeid med andre trossamfunn fortsette etter at en samarbeidspartner har demonstrert holdninger som går på tvers av de mest grunnleggende humanistiske verdiene? Eller skal samarbeidet brytes midlertidig for å markere et tydelig standpunkt? Et annet sentralt spørsmål gjelder tanke- og religionsfrihet? Trenger humanister å utvide den til å gjelde flere (og svake individer) og samtidig øke respekten for barns mentale integritet og rettigheter? Skal foreldreretten fortsatt vektlegges? Er religiøse friskoler problematisk fra et humanistisk ståsted?

Jeg har ikke til hensikt å melde meg inn i HEF igjen eller bli medlem av noen annen organisasjon, for den saks skyld. Men det føles nødvendig å gi dem som kritiserte min fremgangsmåte rett, og slik støtte demokratiske organisatoriske prinsipper. Beklageligvis lot denne innsikten vente på seg så lenge. I tillegg tok det tid å samle mot for å komme med en offentlig beklagelse.

Men jeg benytter anledningen til å stille de samme spørsmålene jeg den gang stilte.

Sara Azmeh Rasmussen
Tidligere HEF-medlem og styremedlem