- Der er vel heller beklagelig at den offentlige skoles pedagogikk aldri blir stilt til ansvar for det faktum at de produserer altfor mange avhoppere i disse fag, enn at man skal tilskrive oss manipulative hensikter ingen skjønner målet med.

Publisert: 4.6.2010

Svein Bøhn har bedt meg å svare på Arne Maus' spørsmål angående naturfagsundervisning i steinerskolen. Siden jeg arbeider med slike fag vil jeg gjerne gjøre det.

Først: Selvsagt tar også Rudolf Steinerhøyskolen avstand fra et utsagn om at atomteorien ikke er bevist. At det er feil å påstå noe slikt bør vi ikke utdype ytterligere. At det er kommet med i en læreplan er intet mindre enn pinlig. Det ble ganske sikkert ikke fjernet i 2007-utgaven for å skjule en hensikt, men fordi det simpelthen er feil.

Det ligger ikke i steinerskolens formål å prege elever i en bestemt ideologi eller - slik Maus skriver - i "en annen, alternativ modell for naturens sammensetning". Steinerskolens elever skal ha et rikt grunnlag og variert kunnskap og innsikt for å gå videre i et naturfaglig studium etter endt skolegang. Det er da også tilfelle i praksis. Steinerskoleelever har blitt biologer, kjemikere og fysikere.

I steinerskolen undervises det ikke i "en bestemt og klart uvitenskapelig modell". De sitatene Arne Maus nevner har ikke med formidling av ideologier å gjøre men desto mer med pedagogiske vurderinger.

Når Svein Bøhn svarer: " Dersom elevene straks møter ferdig utviklede modeller, vil nysgjerrighet og forskertrang forsvinne," da er ikke dette en bisak. Det er ikke et "montro" at naturfagene frister en trist eksistens i altfor mange unge menneskers bevissthet. Det vet vi. Særlig kjemi og fysikk hører til de minst likte fagene blant ungdom, og flere ganger har vi lest og sett at naturfagskrisen også er et samfunnsproblem. Det beror langt på vei på dårlig pedagogikk. Hvis unge menneskers tørst etter det livaktige, virkelige og levende altfor tidlig møtes med teorier og modeller, med formler og matematiske forklaringer, da skjer nettopp dette: mange hopper av.

Det er spesielt tragisk med tanke på at disse fagene ikke bare er vesentlige for en eventuell yrkeskarriere, men også for en fordypelse og intensivering av livskvalitet, at de kan gjøre livet så mye rikere.

Før elevene kan ha utbytte av teorier må de hatt gode opplevelser med fenomenene i naturen. Og de må tas på alvor som forskere på det nivået som er adekvat for dem. I begynnelsen av naturfagsundervisningen skjer dette først og fremst gjennom egen sansning.

Metoden som best tar hensyn til begge disse aspektene er fenomenologien. Vi betrakter fenomenene i hele sin kontekst. De gamle "elementene" luft, vann, jord og varme tjener til å se denne konteksten - som én av flere innfallsvinkler. De skaper sammenhenger og - på et psykologisk plan - trygghet, der fragmentering og det analyserende i for tidlig alder skaper utrygghet. Sammenhengene gir barna en opplevelse av mening, fragmenter som ikke står i en kontekst det motsatte, nemlig en opplevelse av meningsløshet, av at stoffet ikke angår meg, ikke har noe med meg å gjøre.

Derfor er vi spesielt stolte av dette elementet i vår læreplan, slik Bøhn skriver.

Der er vel heller beklagelig at den offentlige skoles pedagogikk aldri blir stilt til ansvar for det faktum at de produserer altfor mange avhoppere i disse fag, enn at man skal tilskrive oss manipulative hensikter ingen skjønner målet med.

Til naturfagsundervisningen hører også atommodellen, støkiometrien i kjemien, formler og modeller. Og det finnes en tid der unge mennesker er i stand til å se det spennende i disse menneskehetens bestrebelser på å komme naturgåtene nærmere. Om de kan interessere seg for slikt når den tid kommer, vil henge sterkt sammen med om de har rukket å bli glad i naturen og nysgjerrige nok til å ville trenge inn i dens hemmeligheter.

Disse aspektene er helt i tråd med det overordnede pedagogiske målet i steinerpedagogikken: å ta vare på hele mennesket. Til denne helheten hører ikke bare regler vi kan memorere og reprodusere, men også det emosjonelle og handlende, mennesket som forsker og estet.

Det er vi stolte av.

Godi Keller, lærer ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo