Mange humanistorganisasjoner ellers i verden har gått inn for legalisering av aktiv dødshjelp. Debatten har også gått i HEF, men medlem, lege og motstander av aktiv dødshjelp, Morten Horn, argumenterer for at Human-Etisk Forbund IKKE skal ta stilling.

Publisert: 18.5.2010
Først publisert i Fri tanke 2-2010

Selv om jeg ville bli glad dersom Human-Etisk Forbund sa "nei" til legalisering av aktiv dødshjelp i Norge (hvilket er urealistisk), ville et slikt vedtak være svært vanskelig for de som er sterkt for. Tilsvarende ville jeg ikke kunne leve med at forbundet offisielt sa "ja" til aktiv dødshjelp.

Dette er et svært kontroversielt tema der det er nesten umulig å være nøytral. Selv de som sier de "sitter på gjerdet", har gjerne en formening om hva som er riktig. Hvis HEF skulle gå inn for legalisering, ville det ikke bare bli ett av mange vedtak i løpet av et landsmøte. Det så vi etter Frps prinsippvedtak i fjor: Både motstandere og tilhengere grep fatt i dette, og det ble ett av de mest omtalte landsmøtevedtakene. Foreningen Retten til en verdig død (FRVD), Norges fremste interesseorganisasjon for legalisering av aktiv dødshjelp, bruker aktivt uttalelser fra enkeltpersoner som professor Johs Andenæs og justisminister Knut Storberget, og legene Peter Hjort og Jarle Ofstad i sin agitasjon. Formodentlig vil FRVD gjøre et stort nummer av det hvis HEF skulle vedta et "ja". Det vil også vekke oppsikt fordi Den norske kirke er så klart mot.

Ved å gå inn for aktiv dødshjelp vil altså HEF gå rett inn i en opphetet samfunnsdebatt, med den tyngden 76.000 medlemmer gir. Men er det riktig av forbundet?

Det er velkjent at omtrent 70 % av forbundets medlemmer sier "ja" til legalisering av aktiv dødshjelp, målt i spørreundersøkelser. Riktignok er mange kritiske til hvordan slike spørreundersøkelser tolkes, bl.a. jeg selv (se innlegg i Fri Tanke og Morgenbladet), men også internasjonalt. Men inntrykket er antagelig korrekt: Humanetikere flest er positive til at aktiv dødshjelp bør være tillatt i visse unntakstilfeller. I så måte ligner vi resten av befolkningen, og argumentene for legalisering blir vel verken sterkere eller svakere av at HEF stadfester at humanetikere er som folk flest. For øvrig er det også blant statskirkens medlemmer flertall for legalisering.

Men hva vil det si, dersom HEF vedtar at det "riktige" humanetiske standpunkt er "ja" til aktiv dødshjelp? Jeg ble nærmest født inn i humanetikken, jeg har ingen gud og kjenner ikke noe annet livssyn. Min humanetikk er et areligiøst, ikke-dogmatisk livssyn basert på skepsis til vedtatte sannheter. Kan man virkelig utlede hva som er det "riktige" humanetiske syn på aktiv dødshjelp?

Levi Fragell har lagt vekt på at de ærverdige medlemmer av den internasjonale humanist-etiske union (IHEU) i 1974 vedtok at aktiv dødshjelp bør være tillatt. Men må vi som er humanetikere i dag følge det "de kloke hoder" har funnet ut at vi skal mene? Nei, det er jo nettopp slik humanetikken ikke er. Vi tenker selv.

Vårt livssyn har ingen dogmer som kan brukes for å utlede "den rette lære". Det nærmeste vi kommer humanetiske grunnsetninger er Menneskerettighetene. Det er interessant at menneskerettsdomstolen i Strasbourg i forbindelse med Diane Pretty-saken fastslo at det ikke er en menneskerett å velge sin egen død. Snarere vektlegger Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 2 retten til liv, og statens plikt til aktivt å beskytte sårbare menneskers rett til liv. Videre har FNs Menneskerettighetskommisjon uttrykt sterk bekymring for Nederlands eutanasipraksis. Man kan innvende at dette bare gjenspeiler holdningen til noen dommere i Strasbourg, og medlemmene av et utskjelt FN-organ. Men vi i HEF skal være varsomme med å bruke menneskerettighetene når det passer oss (som i KRL-saken), og så tolke dem løselig når dét er opportunt. Det blir i så fall slik de kristne leser sitt dogmatiske læreverk, Bibelen, i homofilispørsmålet og andre kontroversielle saker. I brosjyren "Humanisme - et livssyn" står det: "I det humanistiske livssyn inngår en forpliktelse overfor menneskerettighetene som uttrykk for sentrale verdier og idealer." Da er det underlig at ikke EMKs avvisning av assistert selvmord som en menneskerett, og FNs kritikk av Nederland, ikke har satt klarere spor i HEFs dødshjelpsdebatt.

Uansett - etter dommen i Pretty-saken skal man være varsom med å hevde at "ja" til aktiv dødshjelp er "rett lære" for en humanetiker. Mange humanistiske verdier taler for det motsatte - synet på det "hele" mennesket med både intellektuelle og irrasjonelle sider, mennesket ikke bare som individ, men del av et fellesskap, behovet for å verge de svakeste mot utilbørlig påvirkning etc.

I artikkelen "Vårt livssyn" på www.human.no står det at "Humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet." Vi som er mot legalisering av aktiv dødshjelp er nettopp opptatt av at også svært syke, pleietrengende mennesker har en iboende verdighet, og at deres ukrenkelighet skal beskyttes mot det utilbørlige presset som FN-kommisjonen er bekymret for i Nederland.

Jeg protesterer derfor mot at mitt syn på spørsmålet om aktiv dødshjelp skal være mindre humanetisk enn tilhengernes syn. Jeg kan leve med at de fleste humanetikere er uenig med meg i dette spørsmålet. Men HEF kan ikke formalisere denne flertallets holdning gjennom et "uskyldig" landsmøtevedtak uten at det blir oppfattet som at forbundet "kaster seg inn i" dødshjelpsdebatten, og da som en mektig aktør på "ja"-siden. Det ville gjøre det umulig for meg å fortsette som medlem.

Det er neppe noen krise for HEF om jeg og noen flere melder oss ut. Men hva vil en slik prosess gjøre med forbundet? Hva vil skje neste gang en kontroversiell sak kommer opp, som for eksempel: Er vi for eller mot hijab-forbud i norske skoler? Skal HEF arbeide for å forby giftemål mellom søskenbarn? Bør vi støtte eller motarbeide at grensen for selvbestemt abort utvides til 16. svangerskapsuke? Det kan fort bli tynt i rekkene hvis flertallet skal presse sin vilje gjennom i slike kontroversielle og følelsesladde spørsmål.

Kanskje må man bare godta at man noen ganger tilhører mindretallet, når man er medlem av en organisasjon som HEF. Hvis man ønsker å fremme sitt syn får man vel delta i prosessen og kjempe for sitt syn, så kan man enten godta flertallets beslutninger eller melde seg ut? Slik fungerer politiske partier - men HEF er ikke et politisk parti!

HEF er et livssynsfelleskap som etter mitt syn har to hovedoppgaver: 1) være en plattform for å arbeide med ikke-religiøse og gjerne humanistiske seremonier som et alternativ til de religiøse. 2) arbeide for rettighetene til oss humanister for å hindre at det religiøse flertallet påtvinger oss sine doktriner og seremonier. Ellers er det både naturlig og bra om HEF kan være en arena for å diskutere vanskelige og interessante samfunnsspørsmål slik som aktiv dødshjelp. Men har vi en organisasjonsmodell som tillater oss å velge side i slike spørsmål?

Bare en brøkdel av HEFs medlemmer deltar i den interne beslutningsprosessen som fører fram til et landsmøtevedtak. På Oslo Fylkeslags årsmøte i mars deltok 28 av 15.891 medlemmer (5 av disse var ansatte i fylkesorganisasjonen). Spørsmålet om aktiv dødshjelp ble diskutert - men vi som deltok på årsmøtet hadde ikke stemmerett. Det er fylkesstyret som bestemmer hvilke saker som skal fremmes på HEFs landsmøte i 2010, og listen over landsmøtedelegater består nesten utelukkende av styremedlemmer. Styret er sammensatt nesten bare av personer som deltar aktivt i HEFs organisasjon. Jeg tror at det utenom meg selv bare var en håndfull årsmøtedeltagere som var "menige" medlemmer - selv om slike som oss utgjør over 90 % av HEFs medlemsmasse. Når man kan lese at "Oslo fylkeslag foreslår..." er det altså ikke medlemmenes røst man hører, det er meningene til en selektert gruppe engasjerte medlemmer.

All ære til de som engasjerer seg aktiv i forbundets aktiviteter - dere gjør en kjempejobb, og uten dere hadde vi ikke fått våre navnefester og konfirmasjonskurs, da var det ingen til å kjempe for livssynsfrihet i skolen. Men det "normale" for en humanetiker er tross alt å være et passivt medlem som betaler sin kontingent, og støtter forbundet på den måten. I siste nummer av fylkesbladet Humanus sier leder i Akershus HEF, Ingeborg Skutterud: "Har du ikke lyst eller anledning til å jobbe aktivt i HEF, så vil vi ha respekt for det også - du velger selv. Uansett er du med å gir oss tyngde og kraft via medlemskapet ditt, og det er viktig i seg selv!"

På fylkeslagsårsmøtet ble det snakket om viktigheten av å ha stor andel passive medlemmer, fordi det gir økt statsstøtte og større gjennomslag. Men ulempen ved en slik organisasjon er at det svekker det interne demokratiet, og åpner for at en liten gruppe aktive medlemmer kan bruke de passive medlemmene som "kjøttvekt" i kampen for egne kjepphester. En forutsetning for en demokratisk prosess er deltagelse. Riktignok er det opp til enhver å engasjere seg - men samtidig sier altså HEFs lederskap at det er helt ålreit bare å være et passivt medlem. I årevis har vi "reklamert med" at man kan melde seg inn i HEF om ikke annet så for å snyte Statskirken for kjerkeskatten. Dette gir ikke legitimitet til de to promille som deltar på årsmøtet til å fatte kontroversielle vedtak.

Jeg mener HEF bør jobbe for konsensus i vanskelige saker, og det hviler i så måte et tungt ansvar på de som til en hver tid utgjør flertallet. Ingen kan være i tvil om hvor tyngden av HEFs medlemmer står i dødshjelpsspørsmålet, ei heller hva befolkningen mener. Hvis dét hadde vært det eneste kriterium for lovgiverne, ville Stortinget vedtatt legalisering av aktiv dødshjelp da spørsmålet var oppe i fjor. Men politikerne synes tydeligvis at spørsmålet er mer komplisert enn som så - og de vil neppe endre syn bare fordi HEF vedtar sin støtte. Derimot kan HEF komme til å lide, både gjennom avskalling av medlemmer og fordi det gjør noe med hvordan forbundet håndterer uenighet.

Kanskje blir HEF litt mindre "relevant", dersom vi ikke tar stilling til store og kompliserte samfunnsspørsmål slik som aktiv dødshjelp. På den annen side - forbundet har jo vokst seg stort og mektig gjennom mange år, uten å engasjere seg særlig i slike saker. Og fortsatt gjenstår det store utfordringer for forbundet, når det gjelder å beskytte oss, fritenkerne, mot inngripen og overgrep fra den religiøse majoriteten. I medlemsundersøkelsen fra 2008 mente medlemmene at det var viktigst at HEF jobber med livssynspolitiske saker som å endre kristne formålsparagrafer i skole og barnehage, endring av religionsfaget og å avskaffe statskirkeordningen. Som Levi Fragell sa i et jubileumsintervju i Fri Tanke i 2006: "Kjernesaken til HEF er kampen for et likestilt og humant - i betydningen menneskelig - samfunn der alle har krav på samme respekt uavhengig av det de tror på."

Morten Horn
HEF-medlem
Overlege ved Nevrologisk avdeling Oslo Universitetssykehus