I dette innlegget kritiserer Andreas Føllesdal og Geir Ulfstein et innlegg fra Janne Haaland Matlary i Aftenposten 16.12.09.

Pulisert: 5.1.2010

Professor Janne H. Matlary kritiserer Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) for dens dom mot krusifikser i italienske offentlige skoler (16. desember). Kritisk granskning av EMD er i høy grad på sin plass. Men Matlarys kritikk er malplassert.

Hun mener at EMD er en politisk aktør når den gjør inngrep i nasjonale tradisjoner. Men Domstolens oppgave har alltid vært 'politisk' i den forstand at den skal begrense handlingsrommet for flertallets politiske beslutninger dersom de krenker minoritetenes interesser, slik de er beskyttet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Domstolen oppfyller således sitt mandat når den sikrer religionsfriheten i skolen.

Matlary hevder at dommen mot krusifikser bygger på en 'rigid sekulær modell' for hva religionsfrihet innebærer, i strid med landets majoritetskultur. Domstolen gikk imidlertid verken til felts mot den italienske majoritetskulturen eller katolisismen. Den påpeker derimot behovet for å beskytte sårbare grupper, slik som barn, mot ensidig religiøs påvirkning. Den anerkjenner videre at krusifikser kan ha flere betydninger, men mener at den religiøse er dominerende. Det er derfor et behov for å beskytte minoritetselever.

Domstolen har aldri ansett den norske statskirke og fransk 'laicisme' som uforenlige med menneskerettighetene. Men den krever at disse nasjonale tradisjonene respekterer minoritetenes rett til å bestemme hva slags religiøs påvirkning staten utsetter deres barn for. Da Norge tapte om KRL-saken i Strasbourg var ikke statskirkeordningen problemet, men at det var for vanskelig for minoritetselever å unnslippe undervisning egnet til å forkynne den kristne tro.

EMK etablerer en internasjonal domstol, alltid med en dommer fra det kritiserte landet blant dommerne, som av og til krever at statene må forandre sine ordninger. Deretter er det opp til statens interne demokratiske prosesser å finne ut hvilke endringer som best kan ivareta landets tradisjoner, i møtet med minoritetenes menneskerettigheter. Slik forsøker EMD å respektere både nasjonale tradisjoner, demokratisk politikk og menneskerettigheter. Å kritisere Domstolen for at den overhodet foretar slike avveininger er skivebom. Derimot kan det selvsagt være uenighet om EMD finner den beste balansen.

Professor Andreas Føllesdal og professor Geir Ulfstein, Juridisk fakultet, UiO