Jeg anser det som min plikt som tillitsvalgt å peke på svakheter, avsporinger og problematiske sider i organisasjonens politikk, skriver Sara Azmeh Rasmussen om sin rolle i debatten hun startet.

Publisert: 24.9.2007

Etter at ballen er kastet lever enhver debatt sitt eget liv. Det er ikke mulig å forutsi hva en debatt bringer, i hvilke sideveier den beveger seg og hvordan den ender. Nettopp det gjør debatt spennende og stimulerende.

Etter at jeg løftet opp KRL-saken og pekte på det jeg mente var uheldige ringvirkninger av seieren i to internasjonale domstoler, har debatten fulgt to hovedlinjer. Den ene fokuserer på selve saken og pågår nå både internt og i eksterne medier. Men debatten har også aktualisert en veldig viktig diskusjon om integritet vs. Lojalitet, herunder de forskjellige former for lojalitet. I tillegg er de tillitsvalgtes rolle, metodevalg og eventuelle restriksjoner satt i fokus. Jeg mener dette er viktige problemstillinger som bør avklares. Hvilken rolle skal styremedlemmene i HEF spille, og hvilke begrensninger er hensiktmessige i utøvelsen av mandatet?

Styreleder Åse Kleveland har kritisert min fremgangsmåte i denne saken. Jeg er enig med henne i at enhver debatt bør starte i styret først. Derfor tok jeg opp saken på første styremøtet, presenterte mitt syn utfyllende og varslet om at jeg kom til å gå ut med kritikken. Da var mange sentrale personer fra administrasjonen også tilstedet, så dette kan ikke ha kommet overraskende på verken styret eller administrasjonen.

Forklaringen på metodevalget ligger i tidligere erfaringer med interne debatter. Jeg har lenge hatt problemer med å akseptere organisasjonens hovedlinje både i KRL-prosessen og i andre saker. Det at man er et aktivt medlem i en organisasjon betyr ikke at man samtykker i ett og alt, men at man har tro på organisasjonens verdigrunnlag. Dette innebærer ikke enighet i verdigrunnlagets manifestasjon i praksis og i real politikk.

Ved flere anledninger har jeg tatt opp mine hjertesaker i Mitt fylkesstyre i Oslo. Heftige diskusjoner endte alltid med mantraen: "Det er sunt med uenighet og debatt". Debattene ble referert til i to-tre linjer i protokollene. Styret så aldri det hensiktmessig å sende slike ideologiske spørsmål høyere opp i systemet og det hele visnet og døde to skritt utenfor døren til møtesalen i første etasje. Etter disse erfaringene har jeg mistet troen på at interne debatter fører frem, i hvert fall ikke de som omhandler temaer av stor betydning for HEF og som vi har lagt mye prestisje i. Jeg er dessverre sterkt i tvil om mitt utspill og mine synspunkter overhodet ville blitt tatt alvorlig og diskutert bredt, hvis ikke HEF ved generalsekretær, forrige generalsekretær og styreleder var blitt presset av media til å presisere sine standpunkter. Beklageligvis så må jeg bare si at det å bli nødt til å ta i bruk sterke virkemidler og engasjere eksterne aktører for å få til en skikkelig debatt, viser en alvorlig brist i den demokratiske prosessen i forbundet.

Tidspunktet var uheldig, men det var et valg jeg måtte ta. Min kritikk kom dessverre kort tid etter at jeg besatt styrevervet, men grunnen var at jeg fant det mer ryddig og redelig å informere internt om mitt syn på KRL-saken og religiøse friskoler før jeg gikk ut med dette på en høringskonferanse om formålsparagrafen som finner sted allerede i neste uke. Hvilken skole vi ønsker å ha i vårt samfunn og hvilket verdigrunnlag den fellesskolen bør bygge på er aktuelle spørsmål, og jeg er blitt trukket inn i prosessen som en privat aktør. Når jeg har fått det store privilegium å tale til hundrevis av nøkkelpersoner i skole- og barnehageinstitusjonene, kan jeg ikke prioritere skrevne og uskrevne formelle og strukturelle retningslinjer i min organisasjon og la være å fremme synspunkter i en uhyre viktig debatt i samfunnet av den grunn. Det ville vært uansvarlig, og det ville gått på min integritet løs.

Likevel synes jeg ikke dette skal tolkes som en illojal holdning overfor HEF. Lojalitetsbegrepet bør problematiseres. Enkelte i organisasjonen mener at jeg med dette demonstrerer at jeg er en kompromissløs bråkmaker og provokatør som forstyrrer den fredsfylte konformiteten og knuser den behagelige illusjonen om konsensus. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men jeg mener i all beskjedenhet at HEF og andre organisasjoner, for den saks skyld, trenger medlemmer som tar opp kontroversielle og følsomme spørsmål og sender sinne- og frustrasjonsbølger i medlemsmassen, særlig blant de som sitter bak rattet.

Jeg anser ikke dette som en morsom kampsport eller nervepirrende tidsfordriv. Tvert imot opplever jeg debatten som svært krevende både følelsesmessig og tidsmessig. Men dette gjør jeg fordi jeg er lojal mot HEF som har vært en trygg havn for meg i flere år. Jeg anser det som min plikt som tillitsvalgt å peke på svakheter, avsporinger og problematiske sider i organisasjonens politikk. Da jeg stilte som kandidat til HEFs hovedstyre påtok jeg meg ansvaret for å representere de av våre medlemmer som sjelden blir hørt, og som derfor har trukket seg tilbake. Det akter jeg å gjøre.

Uansett utfall er ikke debatt skadelig, men fører alltid til bedre innsikt hos alle parter som er involvert og muligens positive endringer. Adrenalinkikk med jevne mellomrom er helsebringende for både individer og organisasjoner.

Sara Azmeh Rasmussen