- Lars Gule forenkler og slenger alvorlige anklager mot en humanist og en motdebattant han har kjent lenge. Det er rett og slett uakseptabelt, skriver Sara Azmeh Rasmussen.

Publisert 28.11.2007

Etter å ha lest Lars Gules innlegg "Både dialog og religionskritikk" hvor han kritiserer min siste kommentar i Fri Tanke, ser jeg at behovet for en humanistisk dialog er presserende. Det er åpenbart at dialogtemaet i Human-Etisk Forbund, med Gule i spissen, har vært så opptatt av å samtale med de gudfryktige om løst og fast at de aldri har hatt tid til å sette seg ned med andre humanister og prøve å forstå nyansene i deres syn.

Jeg har en mistanke om at Gule velger å misforstå mine standpunkter. I et innlegg i Fri Tanke.no 24.september "Happy man med turban" gjorde jeg det klart og tydelig at jeg verken var motstander av alle former for dialog eller en hardbarket sekularist som vil utrydde religioner. Likevel tyr Gule til forenklinger og slenger alvorlige anklager mot en humanist og en motdebattant han har kjent lenge. Det er rett og slett uakseptabelt.

Gule og alle andre er i sin fulle rett til å være grunnleggende uenige med meg, kritisere mine meninger og motarbeide mine forslag. Problemet melder seg imidlertid når kritikk er grunnet på misforståelser.

Gule gir inntrykk at jeg avviser dialog under alle omstendigheter og mener at Human-Etisk Forbund ikke bør ha noe å gjøre med andre livssynsorganisasjoner. Dette er en helt ukorrekt tolkning av mine innspill i debatten. Jeg mener at det finnes situasjoner og sammenhenger hvor det både er riktig og viktig å føre dialog. Samtidig har jeg grunnleggende respekt for religionsfriheten og anser pluralismen og det livssynsmessige mangfoldet som et gode.

Jeg er et godt stykke på vei enig med Gule. Det er konstruktivt å bli kjent med representanter for andre livssyn og religioner og utveksle erfaringer. Dialogprosjektene i Norge har uten tvil hatt noen positive virkninger. Påstanden om at Norge har taklet karikaturstriden bedre enn Danmark er imidlertid meget diskutabel, men det lar vi ligge i denne omgangen.

Men når og hvis bekjentskap og å pleie "personlige" bånd blir dialogens eneste funksjon, slik som Gule antyder når han avviser at dialog bør ha et bestemt mål, kan jeg ikke se noen vits i denne typen kommunikasjon med tanke på samfunnsmessige interesser. Hvis dialog skal ha noen verdi må den ha en klar funksjon og en visjon. Det handler ikke "om å få det som man selv vil". Det får man sjelden i debatter heller, men til forskjell fra den "salige" samtaleformen som tåkelegger motsetninger, bidrar debatt til å klargjøre de forskjellige posisjonene, hvilket er en nødvendig forutsetning for å finne løsninger på samfunnsproblemer som er relatert til religiøse problemstillinger.

Det Gule synes å forsvare er fredelig sameksistens mellom religiøse autoriteter, og ikke mellom de forskjellige folkegruppene. Harmonien som svever over dialoglokalene holder seg nemlig der i de fleste tilfellene. De religiøse ledernes styrkede stilling og økte legitimitet gjennom nettopp dialog hvor de ikke blir seriøst utfordret, kan ha den negative effekten å trenere religiøs reform og styrke ensretting innenfor den religiøse og etniske gruppen.

Å konsolidere religiøse blokker ved å eksplisitt eller implisitt vise aksept for dogmatiske og konservative forståelser for religion fører ikke til en sunn pluralistisk samfunnsmodell etter mitt syn. Det bidrar derimot til å svekke individets stilling, religionsfrihet og valgmuligheter og øke avstanden mellom religiøse minoriteter og resten av samfunnet.

Gule foreslår en arbeidsdeling i forbundet hvor de "gode" fortsetter med dialog, mens de "onde" (og her er jeg en opplagt og utmerket kandidat) driver religionskritikk. Dette er ugjennomtenkt. Religionskritikk er merkelig nok blitt en mangelvare i Human-Etisk Forbund og noen uoffisielle og sporadiske utspill fra enkelte medlemer løser ikke problemet. Gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har forbundet forpliktet seg på en linje som har gjort HEF tam og passiv. Uttalelsene til generalsekretær i Islamsk råd om homofili nylig burde satt sinnene i kok i en humanistisk organisasjon og fått konsekvenser for samarbeidet. Så langt er det ingen tegn til en slik sunn reaksjon. Dialogen fortsetter med andre ord på bekostning av den humaniserende og siviliserende religionskritikken.

Sara Azmeh Rasmussen