- Et felles verdigrunnlag er nødvendig hvis vi skal kunne betegne dialogen som meningsfull, skriver Sara Azmeh Rasmussen. Hun etterlyser en offisiell religionskritikk fra HEFs side.

Publisert: 29.11.2007

Debatten mellom Lars Gule og meg illustrerer hvor utfordrende menneskelig kommunikasjon kan være. Når to humanister som "bekjenner" seg til de samme etisk-filosofiske grunnverdiene, og som i tillegg har et mangeårig vennskap, til de grader misforstår hverandre, er det fristende å betegne dialog mellom forskjellig livssyn som nytteløs.

Likevel utelukker jeg ikke at dialog kan ha positive virkninger, og være både riktig og viktig i visse sammenhenger. Det sto klart i mitt forrige innlegg, men Gule plukket sitatene som best passet hans virkelighetsforståelse.

Mitt hovedpoeng er at dialog må brytes når vi har forstått at det motparten sier/mener er helt urimelig, i strid mot menneskerettighetene og er hinsides all etisk tenkning. Å fortsette dialogen er i så fall ensbetydende med å anerkjenne motpartens synspunkter.

I slike alvorlige situasjoner hjelper det ikke å forsvare seg med å si at man har klart avvist handlingen eller uttalelsen. Favoritt-mantraet til mange humanister; "Jeg er uenig med deg, men vil risikere livet for å forsvare din rett til å ha din tro", er malplassert her.

Det er nemlig verken humanister eller deres troende dialogpartnere som bøter med livet, men mennesker som lider under den dogmatiske religionens åk forskjellige steder i verden.

Gule misforstår det mest sentrale punktet i mitt innlegg, nemlig nødvendigheten av en offisiell religionskritikk fra Human-Etisk Forbunds side. Dialog er bra og kan tjene bestemte formål, men bør droppes til fordel for religionskritikk når:

Da bør disse dialogpartnerne få valget mellom å fortsette dialogen på visse premisser, trekke tilbake eventuelle uttalelser, eller trekke seg fra dialogprosjektene.

Et minimum av et felles verdigrunnlag er nødvendig hvis vi skal kunne betegne dialogen som meningsfull.