Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Ronnie Johanson: Islamofobi er et skjellsord

Det jeg hadde håpet, var at Gule skulle innse at det ikke er noe konstruktivt bidrag til debattklimaet i Norge å bruke ord på som ender på -fobi i det...

Publisert:

Sist oppdatert: 05.12.2008 kl 12:40

Det jeg hadde håpet, var at Gule skulle innse at det ikke er noe konstruktivt bidrag til debattklimaet i Norge å bruke ord på som ender på -fobi i det hele tatt, skriver Ronnie Johanson.

Publisert: 5.12.2008

I dagens svar til meg skriver Lars Gule at "det al-Kubaisi sa på møtet i Litteraturhuset 26. november - slik han er gjengitt - fyller kriteriene på islamofobi".

At Gule mener dette, er ikke særlig oppsiktsvekkende - han har jo selv stilt opp disse kriteriene. Det jeg hadde håpet, var at han skulle innse at det ikke er noe konstruktivt bidrag til debattklimaet i Norge å bruke ord på som ender på -fobi i det hele tatt. At slike ord er kommet med i ordbøker, rettferdiggjør ikke bruken av dem, men viser bare at bruken har fått en viss utbredelse. Jeg finner en rekke ord i Bokmålsordboka som Gule neppe ville brukt om sine motstandere.

Gule har selvsagt rett i at "islamofobi er ingen psykiatrisk diagnose". Men det er ikke tilfeldig at ordet ender på "fobi", som er en gruppe psykiatriske diagnoser. Å kalle et skjellord for noe så fint som "en politisk-analytisk karakteristikk", bør ikke gjøre det mer stuerent.

Det var et (sikkert fåfengt) forsøk på å demme opp for slik ordbruk, som var mitt hovedanliggende denne gang. Jeg skjønte selvsagt at Gule ikke mente å diagnostisere al-Kubaisi. Og når jeg kalte det å terrorisere offentlig debatt, var det ikke først og fremst Gule jeg tenkte på, men dem som gikk foran ham. Folk som Runar Døving, som for snart tre år siden holdt et foredrag i regi av Fritt Ord. Om dette skrev jeg i Aftenposten - noe polemisk - at:

"Jeg har nylig fått stilt en diagnose. Under et foredrag av sosialantropologen Runar Døving som han kalte 'Hyllest til den muslimske mannen', viste det seg at jeg lider av islamofobi. Døving skjelnet riktignok ikke mellom tradisjonell islam og islamisme, noe som kan skyldes at han 'vet ingenting om islam', etter eget utsagn. Men om psykiatri vet han tydeligvis nok til å innføre en ny sykdomsbetegnelse. Og her står han i en solid tradisjon. Dette er nemlig ikke første gang motstand mot en ideologi er blitt klassifisert som et psykisk avvik. I Sovjetunionen kunne folk bli sperret inne på asyl hvis de led av 'antikommunisme'. Og redde var de sikkert.

Frykt for islam er ennå ikke blitt offisielt klassifisert som sykdom. Derfor benytter jeg anledningen mens det ennå er forholdsvis trygt, til å bekjenne at: ja, jeg er redd for det som kalles politisk islam, eller islamisme. Like redd som jeg ville vært for enhver annen totalitær ideologi som var på frammarsj.

Jeg sa at jeg tror det er 'ennå er forholdsvis trygt' - for meg. Men dersom jeg hadde vært sekulær muslim, som en venn av meg, ville det ikke vært trygt i det hele tatt. Han er blitt banket opp av ytterliggående muslimer her i Norge fem ganger, i tillegg til stadige verbale og skriftlige trusler. Av trusselbrev har han mottatt inntil 13 på en gang, og det skal visst bety ulykke. De har ikke klart å bringe ham til taushet ennå, men vi har ikke lov til å vente at andre skal være like modige. For hver muslim som tør å stå fram med kritikk, er det ti som er blitt skremt til taushet. Som f.eks. han som deltok i en paneldebatt for en tid siden. Etterpå ble han forfulgt av fem islamister som viftet med en pistol, og til neste debattmøte meldte han forfall. Jeg begynte med å innrømme at jeg er redd. Noen vil sikkert si at jeg maler fanden på veggen. Det ville kanskje være riktigere å si at jeg maler Muhammed på veggen, men akkurat det tør jeg ikke å innrømme, etter alt som har skjedd i vinter.

Det er nemlig ikke bare jeg som er redd. Det er selvsagt ikke respekt for islam som gjør at ingen norske media har tatt sin informasjonsplikt alvorlig og offentliggjort Muhammedtegningene i faksimile etter at Magazinet gjorde det. Det er frykt for hva det kan føre til, som er grunnen. Aftenposten og Dagbladet trykte tegningene alt i høst, og de har selvsagt ikke plutselig fått mer respekt for islam. Respekt er nemlig ikke noe man kan tvinge seg til på gateplan. Respekt er noe som må fortjenes."
(Ikke alt dette kom med i avisen.)

At Døving snakket i psykiatriske termer, fremgikk av at han sammenlignet "islamofobi" med sin egen fobi for hunder, og videre forklarte at fobier bl.a. skyldes at man vet lite om det man er redd for, og alltid har unngått enhver form for kontakt med det. Lite treffende for de fleste islamkritikeres vedkommende, men nå har han fått stipend fra Fritt Ord for å skrive bok om saken.

Å unngå å generalisere er umulig dersom man skal få sagt noe om et fenomen eller en tendens i det hele tatt. Jeg er ikke alltid enig med sekulære muslimer som Walid al-Kubaisi og Sara Azmeh Rasmussen, men de er de viktigste islamkritikere vi har. Derfor trenger de støtte og eventuelt konstruktiv imøtegåelse, ikke stempling med nedsettende betegnelser.

Ronnie Johanson

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.