Noen opplevelser fra homofestivalen Pride Latvia 2006: Fredag 21. juli forbød Namsretten i Riga de homofile og lesbiske å gjennomføre et demonstrasjonstog. Neste dag holdt festival-arrangørene en pressekonferanse med seks-sju tv-stasjoner til stede. Her fremholdt representanter for EU-parlamentet at Latvia ikke kan bestemme sin egen homo-politikk. Landet er allerede EU-land. Innenfor EU har homofile ytringsfrihet og skal ikke diskrimineres.

Til pressekonferansen kom også en av prestene som nettopp hadde holdt solidaritetsgudstjeneste for homofile. Her hadde religiøse ekstremister kastet bæsjposer på folk som kom ut fra kirken. Presten beklaget at han fortsatt hadde noe av duften på seg. Smilende tilføyde han at episoden ved kirken endte med slåsskamp mellom ekstremistene. På tross av forbudslinje og bæsjposer et det godt håp for Latvia. Landets president er tilhenger av homofil frigjøring. Statsministeren følger opp. Han holder nå sin homoskepsis for seg selv og uttaler seg politisk korrekt. Det var også bemerkelsesverdig at homoorganisasjonene var ønsket velkommen til å opprette infosenter og holde større møter i Hotel Revals Riga - ett av byens flotteste hotell på en av hovedgatene. For øvrig like ved Latvias frihetsmonument. Men ekstremistene var godt organisert. Det var flere grupper av dem. Tenåringer med røde T-skjorter. De hadde gått på treningskurs for å argumentere mot homofiles rettigheter. Unge voksne hadde kledd på seg hvite T-skjorter med teksten «No-pride». En tilsvarende protest mot Skeive Dager i Oslo, ville vel ha vekket latter. I alle fall ført til skuldertrekk. I Riga hadde godt voksne menn T-skjorter med teksten «Take a stand for marriage».

Dette skulle tjene som et anti-homo slagord. Også dette litt underlig ettersom vi alle nå er blitt så konservative at vi er tilhengere av ekteskap. For alle. Midt på Domkirkeplassen i Riga hadde oppvakte jenter og gutter satt opp et bord med underskriftslister mot homofili. De hevdet at homofili var en sykdom. For dem var internasjonal forskning gjennom flere tiår totalt uinteressant. Bibelen er jo deres autoritet. I fremtiden ønsket de at deres barn skulle få slippe å se at to mennesker av samme kjønn kunne holde hverandre i hånden. Noen forsøkte å krangle med disse ungdommene og brukte aggressiv anti-religiøs motargumentasjon. Det hjalp jo ikke. Tvert imot. Selv prøvde jeg den milde overraskelses vei. Hva med å be Gud om større ydmykhet overfor forskningens resultater.

Som kristen mener vel den unge 17-åringen at det er Gud som har skapt forskerne. Eller? Vi må huske at religiøse ekstremister ikke får makt over ungdommer bare av religiøse årsaker. I sin søken etter å bli verdsatt og få en «meningsfylt» oppgave i livet, er de fleste tenåringer åpne og sårbare. I dette tilfellet er unge nede i 16-17-årsalderen blitt hjernevasket av ekstremister. I andre tilfeller har mennesker mistet sin verdighet. Fattigdom behersker deres liv. Når så også myndighetene og rettsappartet opptrer homofobisk, da får ekstremistene en sjanse. Sektene redder enkeltmennesker fra fiasko og ensomhet der vi andre er passive.

Rolf Solheim