Det var hos kvekere i Oslo at Didrik Søderlind kom ganske nær det guddommelige. Kvekernes gudstjeneste foregår i fullstendig stillhet, og varer en hel time. Det finnes ingen liturgi. Bare stillhet. En liten bit ut i den stille timen, da sinnet hans holdt på å løpe løpsk, kom det inn to Bassett-hunder og la seg foran beina på forfatteren.

- Jeg elsker, ja nærmest tilber, Bassett-hunder. Det visste ingen av kvekerne. Likevel kom det inn to perfekte utstillings-Bassetter og la seg rolig ned rett foran meg, midt i den stille gudstjenesten. De var helt rolige. Det var en veldig spesiell opplevelse. Det er jo slikt kristne gjerne regner som gudsbevis, forteller han.

Det viste seg at en av kvekerne tilfeldigvis passet hundene den dagen. Rasjonalisten i Søderlind fikk imidlertid raskt overtaket.

-Jeg tror det bare var en tilfeldighet, men man kan jo begynne å lure. Jeg liker slike opplevelser. De får deg til å tenke, sier han.

Ville trenge inn i kristendommen

Didrik Søderlind jobber som livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund, og er en hardbarket ateist. Men han er ikke like negativt innstilt til religion som en del andre i humanistbevegelsen. Søderlind er en søkende sjel, og har tidligere prøvd seg både med åsatro og hinduisme.

Kristendommen har imidlertid stått uprøvd, til tross den dominerende stillingen i norsk kultur.

- Jeg har alltid ønsket å komme dypere ned i kristendommen for å finne ut om dette kunne være noe for meg. Da Spartacus forlag spurte meg om jeg var interessert i å utforske denne mangfoldige religionen og skrive bok om det, slo jeg til ganske raskt, sier han.

Søderlind startet med blanke ark og jobbet jeg gjennom merkelige småmenigheter i Egersund, læstadianere i Nord-Norge, ortodokse, kvekere, den venstreradikale korsveibevegelsen samt Smiths venner i Vestfold. Pinsevennene og mormonene har også fått egne kapitler. Det har også den gode gamle statskirken. Søderlind stakk innom nabokirken sin på Lambertseter.

Men hvordan skille mellom hva som er kristendom og hva som ikke er det? Her har forfatteren brukt en egenkomponert ad-hoc definisjon.

- Hvis menigheten selv oppfatter seg som kristen, og det er klart for meg at de står innenfor en kristen tradisjon, så regner jeg dem som kristne. Dette betyr at jeg for eksempel inkluderer mormonene - et trossamfunn som fort faller utenfor hvis man bruker andre definisjoner, sier han.

Søkte opplevelsesdimensjonen

I forordet skriver Søderlind at ville ha blitt medlem i en av de menighetene han besøkte, hvis de greide å overbevise ham om at de har et bedre grep om livets mysterier og etikkens utfordringer enn ham selv.

- Det er tett knyttet til mitt humanistiske livssyn at det skal være mulig å overbevise meg om at jeg har tatt feil. Motivasjonen bak denne boken er ikke bare min religionsvitenskapelige interesse, men også min egen tvil. Jeg ville utforske om jeg kan ha tatt feil, og at det likevel finnes en gud eller en god grunn til å være religiøs, sier han.

Forfatteren forteller at det spesielt var opplevelsesdimensjonen han var på jakt etter.

- Jeg synes det kan være spennende å diskutere rasjonelt og logisk om det finnes en Gud eller ikke, men religion handler om mer enn det. I denne sammenhengen ville jeg først og fremst prøve om jeg kunne ta inn Gud gjennom å oppleve, sier han.

- Er du redd for at den uttalte intensjonen din om å være åpen og påvirkelig kan oppfattes som et retorisk triks for å framstille kristendommen som tannløs - i og med at den ikke greide å overbevise deg?

- Man må få lov til å være mistenksom overfor meg om man ønsker det. Jeg kan ikke annet enn å forsikre om at jeg er ærlig. Jeg ville virkelig ha endret livssyn hvis jeg hadde blitt overbevist. Jeg har heller ikke vært ute etter å gi kristendommen noe stikk. Jeg har vært ute for å lære og bli utfordret, og håper boken kan lære og utfordre andre også, poengterer han.

Har fått opp øynene for liberal kristendom

Søderlind hadde også en sterk opplevelse i sin egen nabokirke på Lambertseter. Der tok han imot nattverd.

- Det var veldig rørende. Jeg begynte faktisk å gråte. Opplevelsen kom overraskende, for det var i møtet med Den norske kirke jeg hadde de sterkeste fordommene.

- Hvorfor ble en vanlig nattverd i Den norske kirke så sterk for deg?

- Det er viktig å få med at dette skjedde den andre gangen jeg var der. Den første gangen var faktisk det aller første kristen-besøket jeg gjorde i forbindelse med denne boka. Da ble jeg bare irritert over den hverdagslige "kompis-Jesus"-linja til presten. Men i løpet av arbeidet med boka har jeg gradvis fått mer forståelse og respekt for den liberale, åpne kristendommen som dominerer i Den norske kirke. Denne nye innsikten ga nattverden i Lambertseter kirke en helt ny og sterk betydning for meg. Mitt syn på liberalkristendom er kanskje det som har forandret seg mest i løpet av arbeidet med boka, forteller han.

- Hvordan har det forandret seg?

- Før irriterte jeg meg over det jeg oppfattet som uredelige forsøk på å tilpasse kristendommen til moderne, liberale verdier. Men jeg fikk etter hvert forståelse for at også liberalkristendommen kan innebære en intens og oppriktig gudstro, som de liberale selv mener er ekte og sann kristendom. Man kan jo ikke kritisere dem for å tilpasse kristendommen til samtiden. Jesus og de første kristne tilpasset jo også troen til sin samtid, og da må vel også de liberalkristne få lov? sier Søderlind.

Han legger til at han gjennom prosessen har blitt mer og mer usikker på hva kristendom egentlig er.

- Religionen er utrolig mangfoldig. Det er spennende å se hvordan menneskelig fantasi og behov har styrt kristendommen til å bli det uoversiktlige villniset det er i dag. Bibelen inneholder hårreisende urimeligheter og høyverdig poesi, god etikk og grusomheter. Kristendommen og dens hellige bok kan vel jevnt over sies å være like mangfoldig, selvimotsigende, kjip og fantastisk som mennesket selv, sier han.

De sterkttroende

Det er et stort spenn i boka. På den ene side har vi Den norske kirke der det er veldig høyt under taket. På den andre siden har vi menigheten Samfundet i Egersund.

Menigheten Samfundets rundt 2000 medlemmer er overbevist om at det ikke finnes noen andre som er skikkelig kristne i verden enn akkurat dem. Og er det noen som virkelig hører til på utsiden, så er det utbrytergruppene Det almindelige samfund og Det almindelige Lutherske samfund. Også de tilhørende i Egersund-distriktet.

I Søderlinds bok kan vi lese at disse menighetene tidligere kaltes De sterkttroende, noe Søderlind konstaterer sier ganske mye om dem.

I boka spør Søderlind menighetens Atle Dversnes og Yngvar Hetland om hvordan en liten, lukket menighet i utkanten av Europa kan være de eneste som virkelig har forstått hva verdens største religion går ut på. Da svarer de to ganske enkelt: "Ja, er det ikke rart... Det er ikke til å forstå..". Dversnes og Hetland bekrefter også at årsaken til at menigheten ikke driver misjon, er at de er redde for å få inn nye medlemmer som kan vanne ut den rette læren.

Ville gjerne ha blitt presset til å be

Søderlind har bare positive ting å si om prosessen med boka, unntatt en ting.

- Dette har vært veldig utviklende. Jeg har vokst som menneske og lært masse. Men det er en ting som har vært skuffende, og som kanskje ville ha gjort det lettere for meg å komme nær religionen; Det var nesten ingen som utfordret meg til å be! Det var bare mormonerne som gjorde det. Her kunne de andre godt ha vært litt mer frampå. Kanskje hadde jeg blitt frelst. Det ble jeg litt skuffet av, egentlig.

Søderlind fikk for øvrig et visst kick på mormonerne.

- De er veldig hyggelige og joviale. Jeg ble veldig godt tatt imot der. Men selv om de fikk meg til å be, så greide jeg ikke å opparbeide den helt store religiøse innlevelsen. Jeg trenger nok mer trening i bønn. Men det blir nok en stund til neste gang jeg prøver noe slikt. Jeg trenger en pause fra Jesus og konsentrere meg litt om mitt eget livssyn, sier han.

- Det finnes jo også diverse kjemiske stoffer som etter sigende skal kunne framskynde religiøse opplevelser? Det har ikke vært fristende å søke hjelp i den retningen?

- He-he, nei slett ikke. Den norske kristenheten, inkludert mormonene, er jevnt over veldig bevisst på å avstå fra rusmidler, så den slags har det virkelig ikke blitt noe av.