Etter en kort innledning av partisekretær Martin Kolberg, var det klart for sju inviterte innledere. Statssekretær Randi Øverland fra Kirke- og kulturdepartementet var først ut.

Hun brukte sin innledning til å fortelle forsamlingen om de tre alternativene Gjønnes-utvalget trekker opp for det framtidige forholdet mellom kirke og stat; "Grunnlovsforankret folkekirke" (fortsatt statskirke), "Lovforankret folkekirke" (mellomløsningen) og "Fristilt folkekirke" (skille mellom stat og kirke).

Randi Øverland understreket at hennes statsråd, Trond Giske, aldri ville gå inn for en løsning som ikke har bred forankring i befolkningen.

Deretter var turen kommet til Bente Sandvig fra Human-Etisk Forbund. Hun understreket at denne diskusjonen må handle om hvilken stat vi vil ha og kritiserte debatten generelt og prosessen i Gjønnes-utvalget, der hun var representant, for å ha vært altfor opptatt av indrekirkelige prosesser.

- Slike ting har verken et statlig utvalg eller jeg som ikke-kristen noe med, poengterte hun. Sandvig etterlyste videre likestillingstenkning fra Arbeiderpartiet og spurte hvorfor livssyn er det eneste området der Ap tilsynelatende åpner for å akseptere forskjellsbehandling.

- Fjern de undertrykkende paragrafene

Dag Nygård, som er spesialrådgiver i det "nye" Norges Kristne Råd, fortalte at han har opplevd prester i Den norske kirke (Dnk) som frykter et skille mellom stat og kirke fordi "da blir vi bare en sekt sammen med de andre sektene".

- Slikt er det veldig lite hyggelig å høre, når man selv tilhører en av de "sektene" Dnk-prestene føler det nedverdigende å bli sammenlignet med, sa Nygård.

Trond Bakkevig, prest i Vestre Aker kirke, argumenterte for mellomløsningen. Han pekte på at det er svært viktig å fjerne alle de diskriminerende paragrafene i Grunnloven. Bakkevig brukte lang tid på å forklare det prinsipielt forkastelige for eksempel i å hindre noen fra å bli statsråd fordi de har "feil tro".

- Hvordan ville dette høres ut hvis vi hadde sagt at "minst halve regjeringen må ha hvit hudfarge", spurte Bakkevig retorisk.

Når det gjaldt det konkrete forholdet mellom kirke og stat, medga imidlertid sognepresten at han ikke så samme grunn til å tenke prinsipielt.

- Så lenge de diskriminerende paragrafene forsvinner, kan man tillate seg å tenke mer pragmatisk. Derfor støtter jeg mellomløsningen, fordi jeg mener det er viktig at staten trekker opp noen rammer for hva et så stort og viktig trossamfunn som Dnk faktisk kan gjøre, mente han.

Muslimen Lena Larsen satt også i Gjønnes-utvalget og var blant de som støttet mellomløsningen. Hun understreket betydningen av å ta hensyn til folks tause religiøsitet og behovet for en "åpen og tolerant folkekirke". En slik raushet fra henne som muslim mente hun burde være et eksempel til etterlevelse for andre.

- Hvis Frp får kirkeministeren, skifter jeg mening

Den liberalkristne Dag Thorkildsen, professor ved Teologisk fakultet, brukte sin innledning til å fortelle om hvor viktig staten har vært for å dreie kirken i en liberalkristen retning. Han trodde ikke vi ville ha hatt en "stor, åpen og liberal folkekirke" hvis det ikke var for staten.

- Da ville ulike fraksjoner ha brutt ut og kirken kunne ikke ha spilt sin viktige rolle som samfunnslim og nasjonsbygger, mente han.

Thorkildsens avslutning var det imidlertid en del som bet seg merke i.

- Jeg satt på trikken ned hit og funderte på hva som skal til for at jeg skal støtte et skille mellom stat og kirke. Det må være den dagen vi får en kirkeminister fra Frp, framholdt Thorkildsen.

I debatten etterpå ble det kommentert at dette avslører hvor lite prinsipiell Thorkildsens støtte til statskirkeordningen er, og at dette faktisk betyr at Thorkildsen kan komme til å støtte et skille mellom stat og kirke allerede i 2009.

Nestleder i partigruppa Kristne arbeidere, Marianne Uri Øverland, leverte til slutt en støtteerklæring til statskirkeordningen hvor hun bagatelliserte de fleste av innvendingene mot ordningen. Hun kunne for eksempel ikke skjønne hvorfor dagens krav om at halvparten av Regjeringen må tilhøre statskirken, er problematisk.

- Vi har jo regler om at det må være minst 40 prosent kvinner i styrer. Da aksepterer vi jo at noen velges bort på grunn av kjønn. Hva er da problemet med å velge bort folk fra regjeringen fordi de ikke tilhører statskirken? spurte Uri Øverland.

En åpen og inkluderende folkestat!

I debatten var det først og fremst Dag Thorkildsens skremmebilder av hva som ville ha skjedd hvis vi ikke hadde hatt statskirke som ble angrepet.

Trond Bakkevig var en av de som tok til motsvar:

- Du må slutte med denne kontrafaktiske historieskrivingen. Du vet ingenting om hva som ville ha skjedd hvis vi ikke hadde hatt statskirke. Vi må sammenligne oss med andre land for å se hva som "kunne ha skjedd". Og her ser vi ingen av de skrekkvisjonene som du trekker opp, slo Bakkevig fast overfor Dag Thorkildsen.

Lena Larsen ble også opprørt over Thorkildsens skremmebilder. Hun uttrykte forferdelse over hvordan Thorkildsen og Uri Øverland bagatelliserte minoritetenes situasjon. Dag Nygård sluttet seg også til denne kritikken.

Tidligere sentralstyremedlem i HEF og medlem i Humanistiske sosialdemokrater, Geir Halbo, var også tilstede. Han leverte følgende statement til forsamlingen: - Jeg ønsker meg en åpen og inkluderende folkestat!

Halbo beskyldte statskirketilhengere for å blande egne indrekirkelige interesser sammen med en grunnleggende prinsipiell diskusjon om hvilken stat vi skal ha. Dette er forkludrende og useriøst, mente han.

Styreleder i Humanistiske sosialdemokrater, Vinjar Tufte, tok også ordet. Han pekte på Aps formålsparagraf, der det står at Arbeiderpartiet "ikke aksepterer diskriminering av noe slag". Dermed burde saken være avgjort for Aps del, mente Tufte.

I debatten var det som nevnt innledningsvis kun to stortingsrepresentanter som tok ordet. HEF-medlem Eirin Kristin Sund fra Rogaland leverte et sterkt forsvar for å skille stat og kirke.

Den andre, Freddy de Ruiter fra Aust-Agder, erklærte seg som statskirketilhenger. Han brukte imidlertid ikke innlegget sitt til å argumentere for dette, men protesterte på statskirkemotstandernes tendens til å karakterisere seg selv som "de som tenker prinsipielt", mens motparten beskrives som "styrt av følelser".

- Vi bruker følelser alle sammen, og alle følelser er like mye verdt, mente de Ruiter.