Forrige uke gikk en Facebook-status om en somalisk familie som handlet mobiltelefoner for 59.000 NAV-kroner viralt i sosiale medier. Faktasjekk-stedet Faktisk.no undersøkte saken og fant ingen spor etter handelen. De fant også at Facebook-profilen som først la ut statusen som sin egen, høyst sannsynlig er falsk. Saken er rett og slett en falsk nyhet.

Fortellingen er så sensasjonell og ekstrem at den burde fått alle mulige kritiske alarmer til å gå av hos leserne, men isteden var det altså over 1100 som delte den.

Hvorfor er det slik?

«Alternative fakta»

«Somali-NAV-iphone»-saken går rett inn i temaene filosofiprofessor Åsa Wikforss for ikke lenge siden foreleste om for ferske exphil-studenter ved Universitetet i Oslo.

Svenske Wikforss ga i 2017 ut boken Alternative Fakta. Om kunnskapen och dess fiender, en tittel inspirert av Trumps presidentrådgivers utsagn om at det var «alternative fakta» at Trumps innsettelsesseremoni hadde hatt den største oppmøte noensinne.

Wikforss opplevde at helt sentrale filosofiske spørsmål angående kunnskapens natur, evidens, sannhet og løgn plutselig ble diskutert i mediene daglig gjennom den amerikanske valgkampen i 2016. Som yrkesfilosof bestemte hun seg for å gjøre en innsats – hun skrev boken Alternative Fakta.

Det var også disse emnene som var sentrale da hun foreleste om kunnskap i post-sannhetens tid, hvor hun tok for seg alternative fakta, fake news, post-sannhet, hva er kunnskap og sannhet, og hva er det som gjør at så mange slår fra seg kunnskap fra «ekspertveldet».

Gode grunner for kunnskap

For å forstå hvorfor, må vi forstå noe om kunnskapens natur og om vår egen natur, sa Wikforss til studentene.

Kort fortalt: Kunnskap kjennetegnes av at 1) jeg tror det; 2) det er objektivt sant; og 2) jeg har gode grunner for å tro det. Vi kan gjette riktig, men da kan det ikke kalles kunnskap. For at noe skal kalles kunnskap, må vi ha gode grunner til å tro det.

Det farlige er at inni oss selv kjennes det helt likt ut, både når vi vet noe av gode grunner, og når vi bare tror noe på feil premisser.

Vi mennesker har to viktige kilder til kunnskap om verden: evidens fra våre egne sanseinntrykk – de tingene vi ser, hører, kjenner osv. – og evidens fra andre som vet mer enn oss.

– Vi får så mye av vår kunnskap fra andre mennesker. Vi har drevet en enorm akkumulasjon av kunnskap fra generasjon til generasjon. Hver generasjon dyr fødes like kunnskapsløse, men den akkumulerte kunnskapen hos oss mennesker vokser hele tiden. Det er fantastisk – men det gjør oss veldig sårbare. For denne kunnskapen krever tillit, sa Wikforss.

Det betyr at vårt verdensbilde formes av omgivelsene vi vokser opp i, som igjen påvirker vår vurdering av informasjonen vi får. Er vi vokst opp i en religiøs sekt med et dogmatisk verdensbilde, vil vi stritte imot informasjonen vi får i «mainstream-media». Uten at det betyr at vi er dumme.

Tenkningens skjevhet

Samtidig har vår tenknings natur noen «skjevheter», vi har kognitive bias. Vår bekreftelsesbias gjør for eksempel at vi heller vil bekrefte våre egne oppfatninger istedenfor å teste dem – slik den vitenskapelige metode krever.

– Vi er alle låst i våre bekreftelsesbias: vi søker oss til visse kilder og unnviker evidens som går mot egne overbevisning. Vi vekter evidens for vårt eget ståsted tyngre enn evidens mot vårt ståsted, sier Wikforss.

Dette henger igjen sammen med den politisk eller aktivt motiverte tenkningen, som også kan slå ut i gruppetenkning.

– La oss si du har en gruppe knyttet sammen rundt en sentral overbevisning, for eksempel at melk er nyttig. Så kommer det troverdig forskning som viser at melk likevel ikke er bra. Om vi var rasjonelle ville vi si «jaha, melk er ikke bra – vi slutter med det». Men vi er irrasjonelle og har investert så mye i gruppetilknytningen og arbeidet. Derfor leter vi etter – og finner måter – å holde fast ved våre oppfatninger på. Det gjør vi gjennom vår aktive tenkning, forklarer Wikforss.

Da får vi kunnskapsmotstand.

Det handler om at det er noe vi vil holde fast ved. Vi har noe vi absolutt ønsker å tro, og vi gjør hva vi kan for å holde fast ved vår overbevisning. Enten det er at utslipp av CO2-gasser ikke fører til klimaendringer eller at meslingvaksine leder til autisme.

Desinformasjon

Samtidig som vi mennesker også har sannhetsbias – vi har lettere for å ta til oss innhold enn å slå det fra oss, noe som evolusjonært har vært en fordel når noen roper «tigeren kommer!», istedenfor å tenke kritisk. I tillegg er vi utsatt for sannhetsillusjoner – jo oftere noe gjentas, jo mer tilbøyelig er vi til å tro på det. Noe som også har sin evolusjonære begrunnelse.

– Men når vi lever i et upålitelig informasjonssamfunn blir dette et problem, understreker Wikforss.

I dagens upålitelige informasjonssamfunn utsettes vi for løgn, propaganda, «fake news» og ulike andre former for desinformasjon i stort monn.

Hun bruker begrepet «fejkede nyheter» heller enn «falske nyheter». For «fake news» er veldig ofte ikke gjennomgående falske, men gjerne fakta kombinert med påstander om sammenhenger som ikke finnes. Et eksempel er den virale nyheten (spredt blant annet av amerikanske Breitbart) om at det svenske trafikkverket ikke ville ha julepynt i gatelysmastene – av hensyn til muslimske innvandrere. Den første påstanden var sann – men forklaringen var helt feil.

– Det viser seg at det tar seks ganger lenger tid for ekte nyheter å spres enn det gjør for fejkede nyheter. Årsaken er at fejkede nyheter er så sensasjonelle og jobber med det følelsesladede – å skape sinne, få folk til å føle seg truet, kjenne på et hat, eller kanskje alt på en gang.

Desinformasjon og vår tenknings skjevheter er en skummel cocktail.

– Kunnskapens fiender kommer både innenfra, fra vår psyke, og utenfra, i form av desinformasjon og propaganda, poengterte Wikforss.

Redsel og aktiv tenkning

Selv da Wakefields funn ble avslørt som fusk og dårlig forskning, og denne informasjonen ble formidlet av forskere og journalister, endret det ikke i så stor grad folks frykt.

– Om man er rasjonell, skulle man ikke lenger tro at vaksinen var farlig. Eller hur? Men vi mennesker tenker ikke alltid slik, fordi redselen sitter igjen. Man er fortsatt redd for å skade sitt barn. Hva hender da? Jo, det er da man bruker aktiv tenkning for å forsøke å rasjonalisere sin overbevisning, utdyper Wikforss overfor Fri tanke.

– Man tenker for eksempel at det er bare legemiddelindustrien som vil at man skal tro på dette. Kanskje får man til og med noen slags konspirasjonsteorier om legemiddelindustrien. Man sår tvil om forskningen som viser dette, den er utilstrekkelig, kan ikke stole på den, det rekker ikke det som fins.

Wikforss understreker at når man har denne kompliserte sammenhengen mellom desinformasjon, sterke følelser og den aktive tenkningen som går inn og rasjonaliserer det man vil tro, blir sluttresultatet kunnskapsmotstand.

– Man tror det man vil tro istedenfor det som det fins gode grunner for å tro. Det er kunnskapsmotstand i sin kjerne, slo hun fast.

Tillit og respekt

– Hvordan kan vi motvirke dette?

– Det viktigste for å bryte sirkelen er for å forstå hvordan disse komponentene samvirker. For eksempel innser man med en gang at det ikke hjelper med informasjon. Om du går ut informerer folk som er redde, blir de ikke overbeviste – de vil fortsatt være redde. Man må nå følelsene deres og skape en situasjon med trygghet og tillit, der de kan bli i stand til å stole på informasjonen de får.

Det er budskapet til Wikforss: Når det gjelder kunnskapsmostand – enten det dreier seg om klimafornekting eller vaksineskepsis eller helt andre saker – må man innse at det ikke bare holder å informere, man må også skape en tillitsfull og respektfull situasjon.

– Det er vanskelig å gjøre når man er forbannet, når man synes folk er «dumme i hodet», men man må bare huske på det.

På forelesningen siterer hun journalisten Abe Streep: «Ingen har noensinne blitt overbevist av at noen har lyktes i å få dem til å kjenne seg dumme.»

Progressiv pedagogikk

– Vi fritenkere/ateister har kritisk tenkning og det å tenke selv som et ideal, ofte sett i motsetning til de som autoritetstro følger religiøse dogmer. Men har vi – både i skole og andre sammenhenger – kanskje overdrevet vektleggingen av det å tenke selv?

– Det der er en pendel som svinger. I tiden etter andre verdenskrig var det mange som sa at skolen har vært så autoritær og at den bare lærer folk å adlyde ordrer og ikke å tenke selv. Så fikk vi framveksten av den progressive pedagogikken, hvor fokus ikke var på å overføre kunnskap, men på at elevene skulle tenke selv og søke sin egen kunnskap. Slik var det i Sverige og USA – og sikkert også i Norge. Det høres jo veldig bra ut, men dessverre svingte pendelen for langt over i den andre retningen, sier hun.

– I den svenske skolen er det blitt et enormt fokus på egeninnlæring og det å tenke selv, det man kaller «forskning». Man sier at elevene skal forske, men det er selvfølgelig ikke det de gjør. Å forske innebærer å få fram ny kunnskap, mens elevene googler og finner eksisterende kunnskap.

Pizzagate

Wikforss er opptatt av at det er umulig å være god på kritisk tenkning om man ikke har kunnskap i bunnen.

– Om du skal vurdere om en påstand er rimelig, for eksempel om CO2 forårsaker global oppvarming, er det enklere å bedømme hvis du forstår litt av hvordan drivhuseffekten virker. Men om du ikke har noe kunnskap om hvordan atmosfæren fungerer, vil det være vanskelig. Det samme gjelder om du hører påstanden om at Hillary Clinton styrer en hemmelig pedofiliring fra en pizzeria i Washington. Om du allerede tror på mange rare påstander om Demokratene, kommer det til virke rimelig for deg, påpeker hun.

– Hvordan du bedømmer informasjon avhenger av hva du allerede tror. Og tror du på mange merkelige ting, eller om du overhodet ikke har noen kunnskap, kommer du til å havne feil. Du kommer ikke til å kunne være god til å tenke kritisk. Du må ha grunnleggende kunnskaper for å tenke selv på en god måte. Er man bare kritisk og mangler kunnskap, blir det bare løs synsing. Og om man overdriver den kritiske tenkningen og ikke lenger stoler på noen, blir man konspirasjonsteoretiker. Det skal vi jo ikke lære våre elever.

Kritisk tenkning bruker korttidsminnet

Dessuten viser i tillegg kognisjonsforskning og psykologi også hvordan det ikke er tilstrekkelig bare å google seg til kunnskapen.

– Det er viktig å lære seg kunnskapen utenat, slik at man tar det med seg. For den kritiske tenkningen bruker korttidsminnet, og det har veldig begrenset kapasitet. Det er den aktive tenkningen. Tenk bare på hvor vanskelig det er med hoderegning når det blir større tall enn gangetabellene vi husker. Hvor bra korttidsminnet fungerer avhenger helt av hva du har lagret i langtidsminnet. Så det gjelder å ha lagret kunnskap og lært ting utenat for effektivt å kunne bruke korttidsminnet.

Wikforss forklarer ved å peke på seg selv:

– Om du fremmer en påstand om filosofi overfor meg, er jeg fullt i stand til å bedømme den – for jeg har mye filosofisk kunnskap. Men fremmer du en påstand om biologi, kommer jeg ikke til å kunne bedømme det, for jeg har ikke mye kunnskap innen biologi. Da må jeg sette meg inn i en rekke ting. Det kommer ikke til å sitte godt i minnet og jeg kommer ikke til å resonnere særlig bra rundt det. Så det er helt nødvendig at man har kunnskap, at man har memorert og at det sitter i langtidsminnet.

Relativisme

– Du har sagt deg litt enig i at postmodernistisk tenkning har delvis bidratt til kunnskapsrelativisme i skolen. Hvordan?

– Ja, det fins noen relativiserende elementer innen postmodernismen, som at det ikke finnes noen sannhet, bare ulike perspektiv; og at kunnskap forandres over tid og at det som var kunnskap i antikken ikke lenger er kunnskap i dag. Dette relativistiske perspektivet passet bra med den progressive, eller konstruktivistiske, pedagogikken hvor det å overføre kunnskap var autoritært og noe man ikke skulle gjøre. For om det ikke fantes noe sann kunnskap, kunne man ikke overføre den – alle måtte finne sin egen kunnskap.

Wikforss oppfatter at dette postmoderne synet på kunnskap har vært veldig dominerende blant pedagogiske forskere i Sverige.

– Så det har satt sine spor i læreplaner, og til og med i lærerutdanningen. Hvordan lærere jobber med dette i praksis vet man ikke så mye om, men det er noe evidens for at de har vært noe relativistisk i forhold til kunnskap. I tillegg har postmodernismen på et vis sildret ut i samfunnet generelt, via universitetene, hvor det særlig innen humaniora og samfunnsfag har eksistert sterke postmoderne tendenser. Men denne måten å snakke om ulike perspektiv på, og at det ikke finnes noen sannhet, blir problematisk når ledende politikere bruker det.

Høyreekstrem postmodernisme

Wikforss understreker smilende at hun ikke tror Trump er postmodernist – hun tror ikke han vet hva det betyr, men:

– Det som skjer når det blir vanlig å snakke på den måten, er at man tåkelegger på en måte som åpner dørene for autoritære løgnere og dogmatikere. Mike Cernovich, som driver en høyreekstrem blogg i USA og blant annet stod for spredningen av Pizza-gate-konspirasjonsteorien, har aktivt brukt postmoderne tenkning.

Hun siterer Cernovich fra et intervju i The New Yorker i boken sin: «Du vet, jeg har lest postmoderne teori på college. Om alt er et narrativ, så behøver vi et alternativ til det dominerende narrativet.»

– Høyreekstreme krefter har utnyttet denne måten å prate på. Jeg tror at postmodernismen er basert på en sunn tanke om at vi har hatt et vestlig, kolonialmakt-perspektiv på verden og at det er viktig å ta inn andre perspektiv; det er viktig å se hvordan samer, de kolonialiserte, slaver, kvinner, barn og de syke har hatt det. Det er riktig og en bra innsikt, men man mister hele poenget hvis man gir opp tanken om at det finnes kunnskap. Poenget med å ta inn flere perspektiv er jo at man skal få mer kunnskap. Vi vil vite hvordan de undertrykte folkene hadde det under kolonimakten – vi vil ha mer kunnskap!

Dogmatisk?

Wikforss forteller i forelesningen sin at hun blir beskyldt for å være dogmatisk når hun snakker om objektiv sannhet: «Usj, så dogmatisk du er! Folk har jo ulike oppfatninger – hvem er du til å si hva som er sant!»

– Det fins en tendens til at det sees som positivistisk og dogmatisk, men jeg mener at det er tvert om: Sannheten beror ikke på hva jeg tror om saken, men hvordan det er. Det finnes et potensielt sprik mellom hva jeg tror og hva sannheten er. Jeg kan ta feil, og det betyr at jeg må være ikke-dogmatisk og ta innover meg at jeg kan ta feil. Derfor må jeg lytte på andre mennesker. Det har vært en redsel for å prate om objektiv sannhet, og det har bidratt til at den har kunnet bli misbrukt. Det fins ledere som sier «her er den objektive sannheten, ikke hør på andre!». Men om sannheten er objektiv skal vi lytte til alle. Ingen eier sannheten og alle må være åpne for at de kan ta feil. Det er hele poenget med å si at sannheten er objektiv.

Det svenske valget

9. september var det Riksdagsvalg i Sverige, og også den svenske valgkampen var preget av desinformasjon.

– Det var mange fejkede nyheter før valget. Ikke i noe annet land ble det delt så mye søppel, 22 prosent av alt som ble delt! Det ble delt mye desinformasjon som hadde enormt stor spredning. Mye handlet om svensk flyktning- og innvandringspolitikk. En oversikt noen uker før valget viste at en av de høyreekstreme nettstedene ble delt dobbelt så mange ganger som Aftonbladet, Sveriges største avis! Plattformen til Alternativ for Sverige, som i prinsippet er et naziparti, hadde enorm spredning og deres saker ble delt i stor skala.

– Men ser vi på resultatet, viser det at ja, Sverigedemokratene gikk fram og fikk en økning på over 4 prosentpoeng fra forrige valg. Denne økningen har sikkert å gjøre med fortellingen om Sveriges systemkollaps. Jeg tror desinformasjonen gjorde at vi nå har et av Europas største høyrepopulistiske parti. Men de kom ikke lenger! Til tross for at desinformasjonen hadde så stor spredning i Sverige fikk ikke de mer enn 17 prosent. Og Alternativ for Sverige fikk 3 promille – ikke i nærheten av sperregrensens 4 prosent. Det viser at selv om det spres mye desinformasjon, går ikke alle mennesker på den. Så én sak er at spredningen er så stor, men den andre saken er reaksjonene på den. En stor spredning betyr ikke nødvendigvis at folk tror på den – det inngir et visst håp!

Wikforss tror det gikk et skille i 2016.

– Den gang var det ingen som kjente til fenomenet «fejkade nyheter». Det var helt nytt. Så jeg tror vi har blitt bevisst at desinformasjon finnes, og det er bra.