Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Unni Helland (nr. tre fra høyre, øverst) er kontaktlærer for denne 6.-klassegjengen. 30 ulike nasjoner er representert i Fjell skole i Drammen.
 Foto: Even Gran

Unni Helland (nr. tre fra høyre, øverst) er kontaktlærer for denne 6.-klassegjengen. 30 ulike nasjoner er representert i Fjell skole i Drammen. Foto: Even Gran

Hvorfor har HEFs favorittskole julegudstjeneste?

– Religioner og livssyn må likebehandles. Derfor arrangerer vi julegudstjeneste, sier Unni Helland. Hun er HEF-medlem og lærer på den humanistprisvinnende Fjell skole i Drammen.

Publisert:

Sist oppdatert: 22.11.2011 kl 16:11

Hvert år, omtrent på denne tida, oppstår debatten om julegudstjenester ved landets skoler. Tradisjonssøkende nordmenn forsvarer ordningen, mens Human-Etisk Forbund og andre sekularister protesterer og mener at man ikke kan bruke den offentlige skolen til å forkynne kristendom.

I Drammen ligger en skole som har et litt annet syn på saken. Før jul i fjor opptrådte lærer ved skolen, og HEF-medlem, Unni Helland, i en rekke medier og argumenterte for at Human-Etisk Forbund er for firkantede i sin motstand mot julegudstjenestene. Mediene ble ikke mindre interessert av at forbundet har gitt Fjell skole sin gjeveste utmerkelse, Humanistprisen. "Humanetiker ivrer for skolegudstjenester" lød en av overskriftene i den kristne avisa Vårt Land.

Fritanke.no dro til Drammen for å ta en prat med Helland i forkant av årets julegudstjenestedebatt. Mener hun virkelig at Human-Etisk Forbunds motstand mot den norske tradisjonen med julegudstjenester er feilslått?

Krenkende med automatisk påmelding

Fjell skole er en av Norges mest flerkulturelle skoler. Kun 20 prosent av elevene har etnisk norsk bakgrunn. Resten er en fargerik blanding av barn med bakgrunn fra rundt 30 ulike land. Da er det en utfordring å skape en skole som ønsker alle velkommen på en likeverdig måte. Men hvordan kan en julegudstjeneste passe inn i en slik sammenheng?

For det første er det viktige forskjeller på julegudstjenesten slik den praktiseres på Fjell skole, og hvordan man gjør det på mer typiske etnisk norske skoler. Helland &co er blant annet svært nøye på at man ikke skal følge praksisen til de fleste andre skoler, nemlig å legge til grunn at "alle skal i kirka", mens mindretallet kan søke fritak.

– Slik kan vi selvsagt ikke ha det hos oss. Julegudstjenesten er noe man må melde seg på, og det er ingen som sees på som "avvikere" uansett om man deltar eller ikke. Påmeldingen skjer i den første konferansetimen. Foreldre krysser av på et skjema der de velger om barnet skal eller ikke skal være med på jule- og påskegudstjeneste og gang rundt juletreet. Hos oss er det så mange forskjellige kulturer, tradisjoner, tros- og livssyn at det ikke finnes noe "normalt" å avvike fra. De som ikke deltar, har undervisning på skolen isteden. Det går helt fint. Det er en krenkelse å legge til grunn at alle skal være med. Det er i strid med likeverdet. Her er jeg helt enig med Human-Etisk Forbund, understreker Helland.

– Det er en krenkelse å legge til grunn at alle skal være med. Det er i strid med likeverdet. Her er jeg helt enig med Human-Etisk Forbund.

Annerledes på en tradisjonell skole?

Helland er åpen for at hun kanskje hadde sett annerledes på det hvis hun hadde jobbet på en skole med 99 prosent etnisk norske.

– Jeg har ikke arbeidet på en slik skole siden begynnelsen av 70-tallet, og tar først og fremst utgangspunkt i min virkelighet på Fjell skole i denne saken. Her er de etnisk norske i mindretall, og har minoritetsrettigheter som alle andre. Det er hovedårsaken til at vi arrangerer julegudstjeneste, samt at vi ikke ønsker å fravike fra innarbeidede tradisjoner. Når vi markerer andre religioners høytider, må vi også markere kristendommens høytider. Hvis ikke, hadde det blitt diskriminerende, sier hun.

Helland forteller at rundt 50 prosent av elevene deltar på julegudstjenesten. Også den lokale imamen har deltatt i ulike markeringer i kirken, blant annet ved de siste års julaftengudstjenester. Hun forteller også at de er i ferd med å bygge en moské på Fjell nå. Når den står ferdig, vil selvsagt skolen arrangere utflukter dit også.

– Mange av de som melder seg på, er ikke fra kristne familier. Derfor er det viktig å lage et opplegg i kirka der foreldre og elever selv kan velge om de vil delta aktivt, eller bare observere. Presten er klar over dette og sier ting som "de som ønsker det, kan be nå". Dermed har tilhørerne et valg. Dette fungerer normalt veldig bra, sier Helland.

Hun understreker at foreldrene på forhånd, i samtale med lærer i konferansetimen, har gitt beskjed om eleven skal være med bare for å observere, eller være aktivt med og delta i sang og dramatiseringer.

Gudstjenesten er ikke fellesavslutning

Hun poengterer at julegudstjenesten selvsagt ikke fungerer som fellesavslutning før jul.

– Nei, det hadde blitt helt feil. Noen av klassene våre har i tillegg egen juleavslutning for familie og venner. Min klasse er en av dem. Her framfører vi tekster både fra Bibelen og Koranen, Juleevangeliet og Maryams fødsel fra Koranen. Dessuten synger vi ulike sanger, nye og gamle. Noen er religiøse, andre ikke. Og i de versene der Jesus blir framstilt som Guds sønn, er det flere av de muslimske barna og barn med human-etisk bakgrunn som ikke synger. Dette strider mot deres tro / livssyn, og de står da i ro i respekt for de elevene som synger, forteller Helland.

Målet med klasseavslutningen er at alle skal bli anerkjent på sine egne premisser og inkludert i det mangfoldige fellesskapet på Fjell skole, uten at noen blir dominerende.

– Dette er livssynslikestilling i praksis. Vi er generelt veldig tydelige på at vi på skolen er nøytrale, mens elevenes bakgrunn er forskjellig og likestilt. Vi bruker også juleavslutningen til å understreke og synliggjøre at normen er ulikhet, poengterer Helland.

Inkludering på tvers av ulikhet

Hvis hun hadde jobbet på en mer tradisjonell norsk skole, tror Helland at hun kanskje ville ha flagget sitt livssyn og tilbudt seg å ta ansvar for dem som ikke skulle være med i kirken. Hun ville ikke ha tatt opp kampen mot selve tradisjonen.

– Slike tradisjoner er veldig viktige for mange mennesker. Dette er ting som stikker dypt. Da er det viktig å gå fram strategisk, slik at man ikke graver grøfter og får folk mot seg. Jeg ville derfor ha gjort det jeg fant formålstjenelig for å skape en skole som inkluderte alle, uten at noen følte seg utenfor. Virkemidler og framgangsmåter må velges ut fra hva man tror vil føre oss nærmere målet om respekt for forskjellighet, sier hun.

– Slike tradisjoner er veldig viktige for mange mennesker. Dette er ting som stikker dypt. Da er det viktig å gå fram strategisk, slik at man ikke graver grøfter og får folk mot seg.

– Har du noen eksempler der Human-Etisk Forbund eller andre har gått for hardt eller fort fram og skapt unødig harde fronter?

– Det første jeg kommer på, er rektoren i Ski kommune som i fjor mente at de som ville i kirka i skoletida måtte søke om å delta. Det skapte unødig store motsetninger, og kunne ha vært løst langt smidigere. Jeg forstår selvsagt prinsippet, men det er mange måter å nå et mål på, og alle trenger ikke være like kloke, sier hun.

Helland synes også Human-Etisk Forbund kom dårlig ut av fjorårets rabalder om de "HEF-godkjente julesangene" - en liste over ikke-religiøse julesanger som noen hadde funnet langt nede på forbundets nettsted.

Viktig å utfordre foreldrene

Selv om Unni Helland har en strategisk og pragmatisk tilnærming til virkemidler, har hun meget klare synspunkter på hvor grensene skal gå. Fjell skole bruker blant annet å markere Holocaust-dagen den 27. januar. Da legger de ned blomster og tenner lys for å minnes jødene som ble myrdet under Hitlers tyranni. Helland har bare fått en eneste negativ reaksjon på det, og det var fra en palestinsk far. Han nektet datteren sin å være med. Men det ville ikke Unni Helland finne seg i.

– Jeg ba om et møte, og fortalte faren at datteren går på en norsk skole, og at det ville bli helt feil å ta henne ut. Han svarte med holocaustfornekting, og sa ting som "det er Holocaust hver dag på Gazastripen". Han lurte også på hvorfor skolen ikke markerer massakrene i Sabra og Shatila på samme måte. Jeg sa at det gjør jeg, og understreket at arrangementet handler om antirasisme. Jeg foreslo at datteren hans kunne tenke på ofrene i Sabra og Shatila når hun satte sitt tente lys ned i snøen. Etter at jeg hadde argumentert lenge og vel, ga han seg. Jenta ble med. Dette viser at det er viktig å stille krav. Vi kan ikke bare akseptere foreldres beslutninger uten å ta en seriøs diskusjon med dem, sier Helland.

Det er også en del andre områder der hun setter foten tydelig ned.

– Hvis en far for eksempel hadde nektet å håndhilse på meg fordi jeg er kvinne, så hadde jeg nektet å ha noe mer med vedkommende å gjøre før han viste meg respekt som et likeverdig menneske ved å håndhilse også på meg, og ikke bare på skolens mannlige ansatte. Det ville ha vært krenkende for mitt menneskeverd, og det kunne jeg ikke ha funnet meg i. For meg er dette et prinsipp, men jeg har heldigvis ikke blitt utfordret ennå, sier hun.

En annen ting hun ikke aksepterer, er hvis elever eller foreldre slår fast at deres religion er "sannheten", uten å ta hensyn til at andre kan mene noe annet.

– Hvis noen sier "Allah har sagt at…", så reagerer jeg umiddelbart. Jeg prenter inn hos elevene at de må si "i vår religion tror vi at…". De er nødt til å ordlegge seg slik at man hele tiden anerkjenner at andre kanskje ikke deler den troen eller de forestillingene de selv har. Elevene skjønner dette fort, sier Helland.

Hun er ellers enig med Human-Etisk Forbund i at de nye formålsparagrafene for skole og barnehage ikke ble så bra som de kunne ha blitt.

– Her var alle enige om en fin og inkluderende paragraf der man nevnte en del konkrete verdier og brukte kristendom og andre religioner som eksempler på disse verdiene. Så greier altså Stortinget å snu opp ned på dette, sette kristendommen og humanismen i forsetet, og nevne verdiene som eksempler. Det er trist at dette ble slutten på en lang og fin prosess, konstaterer hun.

Uklokt med forbud mot hijab

Et annet punkt der Unni Helland ikke gir ved dørene, er når det gjelder å få med seg alle jentene på leirskole. Dette er en årlig kamp med konservative, muslimske foreldre, forteller hun.

– Jeg har lange samtaler med foreldre om dette, og godtar ikke et nei. Det er selvsagt foreldrene som har det siste ordet, men i nesten alle tilfeller får jeg viljen min. Jeg lover dem at jentene deres skal få sove på rommet mitt. I år får jeg en tre-fire jenter inne på rommet sammen med meg, og det går helt fint, sier hun.

Helland understreker at det er utrolig viktig for integreringen, samholdet og fellesskapet at alle blir med på leirskole. Hun har måttet gi tapt noen få ganger. En av de gangene var for minst 15 år siden.

– Her om dagen traff jeg henne som ble nektet å være med den gangen. Hun husket fortsatt hvor mye hun gråt fordi hun ikke fikk være med. Man blir fort utenfor hvis man ikke får delta på slikt, sier hun.

– Mange mener det bør bli forbudt å bruke hijab på skolen. Hva synes du om det?

– Jeg kan skjønne at sekulære muslimer som har stått i en lang kamp mot radikal islam, og kanskje flyktet til Norge for å komme unna, opprøres av at foreldre ikler småjentene sine hijab. Men jeg tror ikke det er klokt å forby dette. Hvis vi ble tvunget til å innføre et slikt forbud her, ville det ødelegge mye av den gode stemningen vi har greid å bygge opp. Det ville ha blitt oppfattet som krenkende. Jeg tror også det ville ha virket mot sin hensikt. Da ville det nemlig ha blitt enda viktigere for dem å gå med det. Så jeg tror ikke dette er noen farbar vei. Hijab er ikke til hinder for lek eller kunnskapslæring, og er klart innenfor det jeg synes vi bør tolerere, sier hun.

Til tross for dette, er Unni Helland opptatt av å bevisstgjøre jenter med muslimsk bakgrunn på at de må ta bevisste, selvstendige valg.

– De må få vite at de som individer står fritt til å velge selv hva de skal ha på seg. Jeg snakker mye med jentene om dette, men har ennå aldri hørt noen klage over at de blir tvunget til å gå med hijab. Hadde jeg fått vite om det, hadde jeg kalt inn foreldrene til en alvorsprat, og oppfordret dem sterkt til å la jenta velge selv.

– Hva med heldekkende niqab eller burka?

– Det er en helt annen historie. Jeg hadde nektet å forholde meg til en mor som gikk med niqab, og hadde ikke akseptert noe sånt på barna. Der går grensa. Vi er nødt til å se ansiktet til hverandre, slår Helland fast.

Les HEF-rådgiver Hans Christian Nes' kommentar til denne artikkelen.

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus