Kristiansand, en høstdag i 1979: Sekstenårige Preben Aavitsland har nylig begynt på gymnaset, han ivrer for håndballen og er sjeldent skoleflink. Nå er han på vei til Guds hus. Unggutten identifiserer seg ikke med den kristne tro, og har bestemt seg for å melde seg ut av Statskirka. Noe som viser seg å være lettere sagt enn gjort. Presten vil ikke gi slipp på et sognebarn sånn helt uten videre, og insisterer på at tenåringen setter seg ned for å diskutere saken. Deretter insisterer presten på nok et møte, en annen dag, for dåpsattest må fremvises, før saken kan vurderes nærmere. Kirkens mann gjør alt han kan for å hindre tvileren i å melde seg ut, og ser ikke ut til å ense sinnet som ulmer i unggutten.

- Det var en så vanvittig klam holdning i Kristiansand. Kristendommen var så dominerende, og det ble fremstilt som helt naturlig at kirka skulle ha så stor makt. Og den samme, klamme holdningen rådet på skolen, forklarer Preben Aavitsland, tretti år senere. Møtet med presten ble en skjellsettende opplevelse, som bidro til å danne grunnlaget for en lang karriere som skeptiker og vitenskapsforkjemper.

Samme året møtet fant sted, startet han skolelaget «Fornuften Seirer», som en motreaksjon på kristenkonservatismen på hjemstedet.

- Det ble stor furore, med styr på skolen og masse mediaoppmerksomhet. Rektor kalte meg inn på sitt kontor, og truet med å utvise meg. Vaktmesteren kom bort, og mente jeg var besatt av djevelen. He-he. Og kristenfolket sendte oss hauger med brev og bøker. Siden juleavslutningen foregikk i kirka, ønsket vi å avholde en annen slags markering i auditoriet på skolen. Vi skulle vise «Life of Brian» på video, og dét ble for mye.

Humanisme også skeptisisme

Aavitsland fikk fullført gymnaset, ved at filmfremvisningen ble flyttet ut av skolebygget. Med toppkararakterer i boka bar det til hovedstaden, og tiden som ikke gikk med til legestudiene, ble brukt til engasjement for blant annet Hedningsamfunnet og bevegelsen Skepsis. Også i dag, som avdelingsdirektør i Folkehelseinstituttet (FI), med ansvar for smittevern (les svineinfluensa, i disse dager), får han tid til å praktisere skeptisisme.

- En viktig del av et humanistisk livssyn for meg, er det å ha en skeptisk tilnærming som en grunnholdning, og sette sin lit til vitenskapen. Jeg elsker å studere vitenskapelige artikler for å finne feil, og det har vært jobben min som redaktør i både et norsk, og i utenlandske legetidsskrifter. Og det er jo så utrolig mye møl! Som en artikkel publisert i fjor, om at abort førte til depresjon og rusmisbruk. Det tok meg ti minutter å se at det var alvorlige feil i det vitenskapelige resonnementet. Men den hadde glidd rett gjennom, og forfatteren reiste rundt og holdt foredrag, uten å møte kritiske spørsmål, tordner han.

Det er fredags ettermiddag, høsten 2009, Oslo øst. Vi befinner oss på Preben Aavitslands romslige og relativt ryddige hjørnekontor ved Folkehelseinstituttet. Jeg har blitt servert kaffe, og hans 10 sider lange, tettskrevne CV, som inkluderer referanser til publiserte artikler. Aavitsland viser til en tavle med en enkel illustrasjon, og sier med et smil at han forventet at jeg ville spørre om forventet sykdomssyklus. Vi slipper ikke unna svineinfluensaen, noen av oss - ikke i media generelt, og definitivt ikke i dette portrettet, spesielt.

- Det er kjempevanskelig å spå et fremtidig sykdomsbilde. Men her har jeg tegnet litt, og du ser at en første, lille bølge kan komme i forbindelse med skolestart. Den stiplede linjen i midten viser en potensiell hovedbølge allerede i september-oktober, men jeg tror den kommer først i januar. Og da blir så mange som 20-30 % av befolkningen syke, men ytterst få vil utvikle en alvorlig sykdom. Men vi vet jo ikke hvem dette vil være, så vi er nødt til å jobbe for å forebygge.

Aavitsland forteller at han personlig ikke lever annerledes enn før, med tanke på smittefare. Det viktigste er å ikke hoste på andre, og holde seg hjemme om man er syk.

- Influensa smitter først og fremst ved små spyttdråper, som man får på seg ved samvær og samtale på inntil en meters avstand. Alt annet er egentlig marginalt. Håndvask er bra for mange ting, men vi skal ikke overdrive den vaskinga heller.

Fnyser av kritikken

Mens noen hamstrer anti-bac og skuler på harkende busspassasjerer, tar majoriteten av nordmenn i skrivende stund tanken på H1N1 med knusende ro. Enkelte kritikere anklager Folkehelseinstituttet (FI) for å ha overdimensjonert trusselen og skapt unødig frykt.

- Det er greit at folk har et kritisk blikk på vår virksomhet, men noe av kritikken har preg av etterpåklokskap, mener Aavitsland.

Han er av den oppfatning at media bør bære en stor del av ansvaret, etter å ha blåst opp utdrag fra FIs rapporter.

- Vi har hele tiden hatt et mer nøkternt syn enn det som har kommet fram i media, og vært tydelige på at det ikke virker fullt så dødelig. Planscenarier som brukes for beredskap bygger på verste-falls-situasjoner, og da blir det feil om disse kommuniseres som en prognose.

Han legger til at FI må ha beredskap for det uventede.

- Vi er glade dersom hendelsen blir mindre enn vi har forberedt oss på.

Det er også blitt rettet massiv kritikk mot den kommende vaksinen, fra en rekke hold og i en rekke varianter. Aavitsland nikker under oppramsingen, og har åpenbart svart på lignende spørsmål utallige ganger før.

- Vi får vaksinen så fort vi kan, og vet ikke når bølgene kommer, dette er ikke noe vi kan styre. Men viruset blir her i flere år, og det vil komme flere bølger. Så det er fornuftig å vaksinere seg, og vi er ikke bekymret for alvorlige bivirkninger. Men vi følger naturligvis nøye med når vaksineringen gjennomføres i England og Tyskland.

- Vi har hørt mye om at folk skal vaksinere seg for å unngå å bli alvorlig syn av influensaen, men solidaritetselementet i vaksiner - at de friske også må vaksinere seg av hensyn til de svakeste blant oss - det har vært helt fraværende i den offentlige diskusjonen om vaksiner denne gang.

- Det er et viktig poeng. Vaksinen gis først og fremst for å beskytte de som blir vaksinerte, i første omgang barn med astma og diabetes, for å slippe alvorlige komplikasjoner. Men ved å vaksinere mange, blir det mindre sykdom totalt i samfunnet. Det kalles flokkbeskyttelse - fordi det også gagner de som ikke er vaksinerte, da smittefaren begrenses. Enkelte blir provoserte når vi ber dem vaksinere seg for å være med og beskytte andre, da de mener at de ikke skal måtte bære en byrde på vegne av samfunnet. Det er jo trist å registrere.

Aavitsland er opptatt av utfordringene i vaksinasjonsdiskusjonen, der motvilje og myter oppstår når sykdomstrusselen ikke oppleves som prekær. Han forsvinner bak dataskjermen sin, taster hurtig i noen sekunder og printeren begynner å arbeide. Han returnerer med et nyutskrevet papir, der artikkeloverskriften leser «Vaksinasjon - historien om det som ikke skjedde».

- Dette er en leder jeg skrev i legetidsskriftet der jeg er medisinsk redaktør. Det er vanskelig å opprettholde oppslutning om vaksinasjonsprogram når sykdommen ser ut til å være borte. Ingen barn født på 80-tallet har hørt om meslinger eller polio, og allikevel kommer myndighetene og maser om at folk skal vaksinere seg. Ryktene om at MMR-vaksinen førte til autisme har vært seiglivede, selv etter at påstandene er tilbakevist. Men nå skal vi tegne et trusselbilde som ingen kjenner til, og når folk påstår at vaksinene er farlige, blir det problematisk. En usynlig sykdom, og en kur som kan innebære alvorlige bivirkninger?

Og på spørsmål om han anser dette som et økende problem, svarer Aavitsland bekreftende.

- Det er nok lettere å spre slike myter i dag via nettet, pluss at det er en slags anti-intellektualisme ute og går. En mistro til myndighetene, til akademikere og til kunnskap generelt, egentlig. Der har vi jo framveksten av alternativ medisin, for eksempel.

- Snåsamannen må være ond

Og dermed runder vi av sykdoms- og sprøytepraten, og dreier inn mot tema helbredelse, alternativ sådan. Kan det være så ille om folk føler seg piggere og mer positive, etter en time underlagt Snåsamannens rynkete hender?

- Altså, Snåsamannen må jo være ganske ond, han. Ja, ond! Dersom han har disse evnene han påstår at han har, og fremdeles ikke har satt seg på et fly til Oslo, og blitt med på morgenvisitten på Rikshospitalet? Men heller sitter der i en bygd i Nord-Trøndelag, og hjelper kun de få som kommer innom? Han må jo reise rundt, og aktivt redde folk!

Aavitsland nikker igjen energisk, når jeg spør om han fullstendig utelukker at enkelte kan besitte såkalte «ekstraordinære evner». Han ser heller ingenting positivt i en eventuell placeboeffekt som kan oppstå ved forskjellige alternative behandlinger.

- Det er på samme måte som med religion, at alt skal falle på plass, bare man finner noen som passer på en. Overtro fører ikke noe godt med seg i lengden, for det er falske løsninger. Da vil det komme som et sjokk når virkeligheten går opp for dem, at det de har trodd på bare har vært tull. Da står de på bar bakke, uten holdepunkt eller gjennomtenkt livssyn.

Og nå har Preben Aavitsland våknet. Han snakker fremdeles rolig og sindig, i et lavt og monotont stemmeleie og med bløde, sørlandske konsonanter. Men både tempo og tone økte i intensitet da vi beveget oss fra svineinfluensaens sfære, og ut mot noe enda mindre håndgripelig.

- Jeg har tro på den menneskelige fornuft og den kritiske sans, at det er dét som gjør oss til mennesker, og som gir oss så stor verdi. Det er et optimistisk menneskesyn, og jeg har tro på at vi kan bevege oss fremover. Vi kan bli kvitt overtro - inkludert religion - og jo mindre overtro, jo bedre har menneskene det.

- Og ja, er du gal, klart menneskeheten klarer seg fint uten noe trossystem! 70-80 % av Norges befolkning lever jo sånn. Vi er sekulære skap-humanister, og det er ingen som har det så godt som oss nordmenn. Det skyldes delvis at religionen ikke har noe særlig tak på oss. Det er sikkert mange kristne som også har det greit, men de lever jo med en forestilling om at hvis de ikke gjør som de skal, så blir det evig pine når de dør. Og det kan jo ikke være så stas.

Helt siden studietiden har legen Aavitsland engasjert seg i seksualundervisning og selvbestemt abort, og jobber fremdeles noen kvelder i måneden på Klinikk for Seksuell Opplysning. På spørsmål om han ser høye aborttall som problematisk, parerer han raskt:

- Å, er de høye?

Han smiler avvæpnende, og forsvinner igjen bak skjermen på pulten sin. Snart har jeg nok en nyprintet artikkel i hånden, signert Preben Aavitsland - «Å telle aborter».

- Det er mye viktigere å begrense antall uplanlagte svangerskap, det vil automatisk redusere aborttallene. For de kvinnene som kommer til oss er fortvilte, og da er aborten løsningen og lettelsen, det er nødventilen de har for å komme ut av den vanskelige situasjonen.

Abortmotstandernes påstand om at man tar liv, avfeies.

- Ikke noe stort etisk problem, synes jeg, når fostrene er så små som frem til 18. uke. Selvfølgelig er det en fordel at det skjer så tidlig som mulig, men det er opp til hver enkelt. De som er så imot abort kan heller la være, og anerkjenne at andre kan vurdere det annerledes.

En debatt som også omhandler å ta liv, handler om slutten, og ikke begynnelsen - eutanasi, aktiv dødshjelp. Den diskusjonen synes Aavitsland er mye vanskeligere.

- Det er et kjempevanskelig spørsmål, og jeg har ikke tatt noe standpunkt ennå. Klart det er situasjoner der folk må få hjelp til å avslutte livet. Men det skråplanet man beveger seg ut på, og denne signaleffekten at samfunnet godtar en form for selvmord... Jeg ønsker debatten velkommen, men den egner seg ikke for de høye herrer, for friske utspill og sterke meninger, synes jeg. Vi må ta det stille og rolig, være varsomme og bruke tid på en sånn diskusjon.

Arbeidsnarkoman coca-coliker
På dette punktet i samtalen er det på tide å styre inn mot mer personlige emner. Portrettet skal ideelt sett pirke seg noe forbi Aavitsland, og vise noen glimt av Preben. Som privatperson skal han snart bli far for første gang, og er stefar til tre. Han forteller om en trygg oppvekst i en «skap-humanistisk», sekulær familie, der han var nest yngst av fire søsken. Som forventet er ikke intervjuobjektet like begeistret for spørsmål om ham selv som person, men svarer likevel ærlig og direkte.

- Hvor har du drivet ditt fra?

- Jeg synes det er gøy å bruke hauet, og alle de tre jobbene mine er interessante - her på instituttet, på seksualopplysningsklinikken og i legetidsskriftet. Og jeg engasjerer meg jo i skeptisisme og religionskritikk.

- Hvilke positive kvaliteter besitter du, som gjør deg i stand til å utføre ikke mindre enn tre jobber?

- Det er vel mest at jeg jobber mye, men jeg er nok effektiv også. Jeg er veldig flink til å ... eller, jeg tror jeg er flink, til å strukturere informasjon, og raskt skaffe oversikt over en sak, for så å angripe den.

- Du er også en detektor for dill?

- Ja, jeg prøver å komme til kjernen, og systematisere. Men jeg har jo svake sider også; jeg kan ta på meg for mye, og ikke fordele oppgaver raskt nok.

- Enkelte hevder at et harmonisk, avbalansert menneske ville jobbet mindre, fremfor å føle et driv mot høye ambisjoner og lange dager - hva tror du om det?

- Nei! Nei. Det tror jeg virkelig ikke. Jeg blir jo gal om jeg ikke får jobba! Får jeg ikke engasjert meg i noe, får jeg abstinenser. Jeg må bruke hauet, jeg trenger en intellektuelt stimulerende jobb, jeg kan ikke gå av med førtidspensjon og bare sitte. Så det blir spennende med pappapermisjon i hele tre måneder.

- Hvordan tror du det går?

- Det går nok greit, det er jo en helt ny verden som skal oppdages. Og de sier jo at det er mye jobb med unger, mye bleier og sånn, men jeg tror ikke noe på det. Ha-ha.

- Hvor mye jobber du egentlig?

- Mye mindre enn før, kanskje 50 timer i uka. Så det er ikke ekstremt.

- Hva er viktig for deg ved farsrollen?

- Nei... Jeg vet ikke, jeg bare gleder meg, jeg. Jeg må jo prøve å gi ham en god oppvekst, med den tryggheten jeg selv opplevde med mine foreldre. Og lære ham nysgjerrighet og kritisk sans, naturligvis.

- I hvilke situasjoner opplever du mangel på kontroll, og følelse av avmakt?

- Nei... Jeg vet ikke... (lang pause). Det vil være sykdom i familien. Foreldrene mine var syke for noen år siden, og det var tøft, men de overlevde heldigvis. Det var sjokkerende med begge to på én gang, kreft og hjerteinfarkt. Det ble så nært, dette med døden. Det er vel mest det.

- Hva ville vi blitt overrasket over å høre om deg?

- Hmm... At jeg drikker halvannen liter cola om dagen, kanskje? Men det er den eneste lasten jeg har.

- Den eneste...?

- Ja. Den, og at jeg biter negler. Det er det jeg sliter med. Ellers røyker jeg ikke, drikker ikke kaffe og drikker nesten ikke alkohol.

- Men du banner?

- He-he, jaa, men det er ingen last, det er bare et større ordforråd enn andre!

- I hvilken grad tenker du kritisk om deg selv?

- Ja, si det. Noen tv-seere og andre vil nok mene at jeg er for lite selvkritisk, at jeg er litt for bråkjekk noen ganger. Vi fikk jo mye kritikk i 2006, med Gilde og e-coli, for å være for bastante og for lite ydmyke. Det er klart noe vi må jobbe med, at...

- Nå mente jeg deg personlig, da.

- Ja... men jeg bruker kollegaene mine til sparring, jeg ber dem spille djevelens advokat overfor budskapet jeg har, at de spør meg «kan dette stemme», for å... Det kan nok hende at jeg er litt bråkjekk, ja.

- Har du opplevd spesielle situasjoner eller perioder da det var ekstra lett å tvile på deg selv?

- Jeg prøver jo å være like kritisk til meg selv som jeg er til alt annet, men det er ikke så lett, altså. Det er jo alltid mye lettere å være kritisk til andre. Det er jo det.

- Det er nok ikke alle som opplever det sånn.

- Nei... Jeg har nok en god selvtillit, og det kan være farlig. Så jeg må nok passe på. Men jeg har gode mennesker rundt meg, som tør å si ifra. Det er viktig for meg.

Skuffet over Human-Etisk Forbund

Og derfra styrer vi bort fra det private, og tilbake ut mot de større, samfunnsmessige spørsmålene. Hva tenker Preben Aavitsland om statskirkas medlemsregister, og dagens mulighet for utmeldelse?

- Jaa! Ååh, ja, fy ...! For det første er jeg skuffet over Human-Etisk Forbund (HEF), at forbundet ikke har vært mer aktivt. Til Fritanke.no uttrykte generalsekretæren at hun syntes det valgkortet var helt fint, og godkjente det! Det burde være en sak for HEF å påpeke det urimelige i situasjonen, i medlemsrotet og kirkerådet, som har disponert fem milliarder årlig, men ikke klart å ordne et skikkelig medlemsregister. Og de har skyldt på manglende midler!

Aavitsland anser det som dypt problematisk at urettmessig høye medlemstall gir kirka mer makt enn fortjent, da det gir et falskt inntrykk av en folkelig kirke. Økonomisk sett betyr dette enormt.

- Det er ingen offisiell kirkeskatt i Norge, men i realiteten er det cirka 700 kroner per person oppført som medlem. På Bøler bygges det nå en luksuskirke til 110 millioner kroner - det er 10 000 kroner per statskirkemedlem i Bøler bydel. For denne summen kunne man fått en ishall, en kunstgressbane og tre idrettshaller. Så folk er kjempesløve med utmeldelse, men så er det ingen som har spurt dem heller. Hadde man hatt en folkeavstemning, ville nok utfallet blitt annerledes, sier Aavitsland, som på 1970-tallet selv var aktiv i Aksjon Ut av Statskirken.

Måten å få i gang en forandring, mener Aavitsland er å få i gang en grasrotbevegelse. Han påpeker at vanlige velgere ikke har noe reelt alternativ, da samtlige stortingspartier gikk sammen om kirkeforliket - en slags våpenhvile om kirkedebatt.

- HEF bør absolutt være med og dra i gang debatten igjen, men forbundets folk er mer opptatte av å forsvare kirken som et trossamfunn og ha religionsdialog. De er altfor passive. Man ser at det skjer noe på sosiale medier, der folk uttrykker sinne over å være medlemmer i statskirka mot sin vilje. Så jeg håper det kommer seg, vi er nødt til å holde liv i den offentlige debatten om kirke og religion... og islam. Hallo! Dét har vi jo ikke snakket om!

Det blir stille et øyeblikk, blikket vendes innover, ryggen rettes opp og Aavitsland trekker pusten dypt. Det er som å se hvordan vannkanten trekkes raskt ut mot sjøen, før et voldsomt bølgesett skyller over stranden.

- Vi må jo være minst like skeptiske til islam som vi har vært til kristendommen i mange år. Nå har vi jo klart å bringe samfunnet vårt fremover, sånn at Norge, og Nord-Europa, er de beste samfunn verden har sett. Spør du folk rundt i verden om hvor de vil bo, er det jo her. Vi har klart å bringe fram ytringsfrihet, og likestilling mellom kjønn, og mellom hetero- og homofile. Vi har et velfungerende demokrati, vi er rike, fordeler godene godt og har det trygt. Mye har vi utrettet gjennom kamp, til dels mot kirke og religion, og mange av verdiene i islam går på tvers av disse verdiene.

- Vi kan ikke tåle sånt

Aavitsland vil ikke si han er bekymret for den store andelen muslimer som kommer til Norge, men oppfordrer til en kritisk kamp mot deler av islam, slik det ble gjort mot kristendom.

- Vi skjeller ut Oslos biskop fordi han diskriminerer homofile, men noen av imamene er ti ganger så ille, de vil jo ta livet av homofile! Biskopen vil tross alt bare diskriminere dem, og hive dem ut av kirka. Men så får det passere, at imamer vil drepe dem! Vi kan ikke tåle sånt, og vi må angripe dem konstant for slike synspunkt, og bringe frem i lyset at angrepene foregår. Uten hvile.

Det må likevel utøves en viss varsomhet, påpeker han, da det må være klart at det er religionen som angripes, og ikke personene. Aavitsland mener det er problematisk at slike angrep lett mistolkes som rasisme, men at man likevel ikke kan frede religionen islam, noe han mener har skjedd.

- Du så jo hva som skjedde med Steinar Lem, rett før han døde. Kona hans er min høyre hånd her på avdelingen, og har kontor rett der borte. Det var kjempetøft for dem da han tok et oppgjør med islam rett før han døde, og ble stemplet i

Dagbladet som rasist og nazist. Vi må kunne være kritiske til alle religioner her i landet, selv om det er minoriteter og innvandrere som bekjenner seg til den. Også der synes jeg HEF har vært altfor slappe. Forbundet bomma stygt på denne hijab i politiet-saken og er for myke med denne «vi er alle trossamfunn»-holdningen. HEF må prege debatten mer, være tydeligere og tøffere. Den fløyen av HEF tilhører jeg, da. Ikke den derre Oslo vest-selskapsliv-HEF-seremoni-typen, erklærer han.

- Jeg er for en mer kampklar organisasjon.

(Intervjuet stod opprinnelig på trykk i Fri tanke 4-2009)

html .fb_share_link { padding:2px 0 0 20px; height:16px; background:url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat top left; }
Del på Facebook