Kontakt
Bjørn Morten Litveit Hansen tar etter Ole P. Liens mening feil i den vurderingen at foreldrene gjennom navnefesten "offentlig markerer barnet med sine...
FriTanke.no
Publisert: 25.09.2007 kl 09:12
Sist oppdatert: 25.09.2007 kl 13:36
Bjørn Morten Litveit Hansen tar etter Ole P. Liens mening feil i den vurderingen at foreldrene gjennom navnefesten "offentlig markerer barnet med sine egne standpunkter".
Publisert: 25.7.2007
Bjørn Morten Litveit Hansen polemiserer sin skepsis mot HEFs seremonier, spesielt navnefestene. Kritiske innvendinger er viktige. Selvkritisk blikk driver organisasjonen framover. Likevel: HEFs seremonier er kommet for å bli, av mange grunner, trass i de store ressursene seremoniene representerer for HEF. Til bildet hører også omfattende gevinster for HEF og humanetisk virksomhet i Norge.
Seremonier har ulik karakter. Eksempelvis innlemmer noen av dem mennesker i lukkede sirkler (f.eks. losjer), mens de religiøse har til hensikt å formidle mellom det jordiske og det sakrale. De fleste bekrefter eksistensen av fellesskap av ulik valør. Ingenting i HEFs seremonier peker ut over det jordiske og menneskelige, det verdslige. De har derfor ikke karakter av (overgangs)riter. De er utelukkende verdslig-humane i sin karakter. Seremoniene kan i høyden tilskrives evne til å inkludere i det noe abstrakte fellesskapet av ikke-troende.
Slik er det også med navnefestene. I liten grad gleder festene hovedpersonene barna. Barna opplever dem eventuelt som en parentes i hverdagen, noe annerledes. For foreldre og andre voksne derimot dekker de åpenbart et behov for offentlig stillingstagen og en markering, en festlig markering av en ny verdensborgers inntreden i verdensordenen.
Litveit Hansen tar derfor trolig feil i den vurderingen at foreldrene gjennom navnefesten "offentlig markerer barnet med sine egne standpunkter". Tvert om opplever jeg at foreldre sier, som Litveit Hansen selv understreker: "Tenk selv!" De foresatte kunngjør på sett og vis:
- Dette barnet skal etter vår beste vilje og evne vokse opp til et myndig og selvstendig menneske som gjør sine egne bevisste valg, det være seg om de også vil leve som troende.
Barnet blir slik gitt den mest grunnleggende rettigheten av alle, friheten og retten, og i tiltagende grad også reelle muligheter, til å gjøre sine egne ansvarlige valg. Det er dette oppdrageransvaret de foresatte i all offentlighet forplikter seg på ved navnefesten. Dette innebærer overhodet ingen tvang.
Jeg tillater meg i samme ånd å minne om hvor sunt det er med slike, i beste forstand, modige og analytiske fritenkere som Sara Azmeh Rasmussen representerer. Budskapet til HEF må være: Frykt ikke debatten! Oksygenet i HEF og alt reelt demokrati er nettopp (selv)kritisk virksomhet.
Viktige slag i kampen om et livssynsnøytralt KRL-fag er vunnet etter mange års kamp. Myndighetene må svare med å endre faget og praktiseringen av dette. HEF gjør trolig lurt i å nytenke sin strategi og målsettinger, for det verst tenkelige er å drive kamp mot vindmøller og gamle spøkelser. I fokus for HEF må da barnets integritet og ve og vel stå, samt skolen som en god møteplass for ekte tvil og tro, opplysning og humanisme. I dette perspektivet er det verdt å lytte til hva Azmeh Rasmussen har å si - tvers igjennom hennes konfronterende argumentasjonsmåter - når hun f.eks. tar for seg HEFs konvensjonelle analyser ang. KRL-faget.
Ole P. Lien
– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.