I Fri tanke 2/06 blir 4 representanter for religiøse organisasjoner spurt om HEF. Noen av svarene er til å undre seg over. Indremisjonsforbundets mann siterer en som er blitt deprimert av å gå i en humanistisk begravelse. Kan hende et synspunkt til ettertanke? HEF burde gjerne gjeninnføre gamle tradisjoner om begravelse som en verdig og storslått feiring av at livet vinner over døden i stadig nye generasjoner.
Skal en derimot tro kirka si historie, er det håp kun for de færreste etter døden. I døden ligger ikke noe realistisk håp for noen. For jordbeboerne ligger det eneste håpet i å gjøre livet, som vi ufrivillig er født inn, anstendig og verdig. Begravelsen kan samtidig gjøres til et punktum, en verdig og god markering av de etterlattes sorg og lengsel etter den døde.
Bore fra Kirkerådet mener HEF driver «ensidig kirke- og religionskritikk». Ensidig - hva skulle nå det bety? Religionskritikk trengs det mer av, aktiv kritikk mot ensidige propaganda og illusjonismen for noe som høyst trolig ikke eksisterer, et fåfengt håp, en fager og urealistisk drøm.
Professor Matlary framstår som angstbitersk og fornærmet og driver semantisk ordkrig om con firmare. «Borgerlig konfirmasjon er en selvmotsigelse», sier hun trivielt, for «hva konfirmerer man?». Et smule ironisk utsagn dette. For hva bekrefter vel en som ble døpt 3 måneder gammel? Av dagens voksne befolkning tror cirka 30 prosent på Gud. Er det dette som plager Matlary? At de fleste som konfirmerer seg i kirka bare hykler en bekreftelse og at HEF stjeler fra rekruttene til de kristne? Det burde være unødvendig å minne om at den allmenne forståelsen av konfirmasjonen i Norge er en verdslig og festlig markering av overgangen til ungdom (snart voksen). Matlary er en av pavens rådgivere. Hennes uttalelser viser hvor så altfor menneskelig og langt i fra guddommelig paveinstitusjonen er. Matlary trivialiserer pavedømmet med semantisk ordkløveri.
Lederen i Islamsk råd klarer å få ikke-tro til å bli en ny slags tro. Jaha? Dette virker som en forveksling av begreper. Trosbegrepet sin kjerne er «gudsforholdet», den troende velger en bestemt gudsrelasjon. Den ikke-troende velger også selvfølgelig, men da å ikke-tro! Det er stor forskjell på å velge og å tro. Verre er det ikke.
Det kan være ille å ikke eie tro på noe etter døden. Men man blir ikke av den grunn håpløs. Håpløs blir man av et uverdig liv på jorda. I kommentarer fra en del religiøse svever det mye håp. Men de virker kjemisk fri for selvstendige tanker.

Ole P. Lien