I dag får Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene like mye penger pr. medlem. Kirkebevilgningen deles på antall kirkemedlemmer, og deles deretter ut til de andre tros- og livssynssamfunnene ganget opp med antall medlemmer. Dette er ment å sikre likebehandling.

Slik bli det ikke nødvendigvis i fremtiden, fortalte fagdirektør i Kulturdepartementet Jørn Hagen på et seminar i regi av Norges kristne råd og Human-Etisk Forbund i Kirkens hus i Oslo torsdag ettermiddag..

Kulturdepartementet har skissert fem ulike modeller for finansiering av alle tros- og livssynssamfunn i Norge, inkludert Den norske kirke. Modellene skal legges fram i en større høring før sommeren som tar sikte på å opprette en ny felles rammelov for Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene.

Prøver å hindre at synkende medlemstall i kirken blir utgiftsbombe

I noen av modellene ligger det som et premiss at medlemstallet i Den norske kirke ikke lenger skal brukes som reguleringsfaktor når det gjelder støtte til de andre tros- og livssynssamfunnene.

Isteden legges det opp til en modell der størrelsesforholdet mellom Den norske kirke og de andre fryses, og at man slutter å ta hensyn til den løpende utviklingen. I denne modellen kan Den norske kirke fortsatt få politisk bestemte bevilgninger som i dag, men istedenfor å dele bevilgningen på det løpende antallet kirkemedlemmer for å finne summen de andre tros- og livssynssamfunnene skal få pr. medlem, bruker man heller et fast delingstall som ikke oppdateres i takt med kirkens medlemstall.

Dette er en av modellene Kulturdepartementet ser for seg vil hindre at det nedadgående medlemstallet i kirken fører til høyere utbetalinger til de andre.

En annen løsning som ble nevnt på seminaret er at samtlige tros- og livssynssamfunn må søke støtte hvert år, og få tildelt penger etter behov.

Det er kanskje ikke ideelt, men det vurderes

Jørn Hagen fra Kulturdepartementet understreket tydelig at ingenting av dette er bestemt ennå, men at det er muligheter departementet vurderer å foreslå i forbindelse med lovendringsforslaget som sendes på høring før sommeren.

– Det er ikke sikkert vi vil komme til å foreslå å fjerne medlemstall i kirken som reguleringsfaktor, men vi vurderer det, sa han.

På spørsmål fra Fritanke.no om hvorfor departementet vurderer å gå bort fra prinsippet om lik pengestøtte pr. medlem, svarte Hagen at det er grunn til å spørre om det er riktig å videreføre et system der de andre tros- og livssynssamfunn tjener på at Den norske kirke mister medlemmer.

– Får Den norske kirke færre medlemmer, vinner de andre, mens hvis de får flere så taper de. Det er en mekanisme som vi stiller spørsmål ved om staten bør legge til rette for. Vi spør oss om det finnes alternativer til dette. Da har vi pekt på muligheten om at vi definerer en slags nullsituasjon og så regulerer ut fra det. Det er kanskje ikke ideelt, men det er i hvert fall en løsning vi vurderer, svarte Hagen.

I innledningen presiserte han for øvrig at departementet egentlig har kommet forbi skissestadiet nå i sitt interne arbeid med disse modellene, men at de holder kortene til brystet inntil videre.

– Blir etterhvert umulig å kalle dette likebehandling

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, var en av de som var invitert til å kommentere Hagens innledning.

Hun var sterkt kritisk til forslaget om å gå bort fra prinsippet om at kirken og de andre skal få like mye penger pr. medlem.

– Hvordan skal vi oppfylle Grunnlovens krav om at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» hvis vi ikke skal legge tros- og livssynssamfunnenes størrelse til grunn? Og hvilket annet mål på dette har vi enn medlemstall? spurte hun.

Mile advarte om at en slik løsning vil bli stadig mer diskriminerende jo fjernere de løpende realitetene blir fra det låste størrelsesforholdet.

– Kanskje det kan betraktes som likebehandling det første året, og kanskje året etter. Men hvis kirken fortsetter å miste medlemmer, og stadig flere melder seg inn hos de andre, blir det et stadig større gap mellom antall kroner bevilget pr. medlem i kirken, og antall kroner bevilget pr. medlem hos de andre. Det blir etterhvert umulig å kalle dette likebehandling, og dermed brytes Grunnlovens paragraf 16, slo hun fast.

Mile kommenterte at problemets kjerne er at staten ikke reduserer bevilgningene til Den norske kirke i takt med at de mister medlemmer.

– Det er antall kroner bevilget pr. medlem i kirken vi må gjøre noe med. Bevilgningen til oss andre følger automatisk av denne. Det altså ikke pengene til oss andre som er problemets kjerne. Det er kirkebevilgningen, konstaterte hun.

Afsar fryktet at muslimer kan komme dårligere ut

En annen løsning som ble diskutert, er modell 4 i departementets skisse. Her innføres en obligatorisk livssynsavgift som betales over skatteseddelen, enten som et fast kronebeløp eller som en prosentandel av den enkeltes inntekt.

Pengene går til det tros- og livssynssamfunnet den enkelte er medlem av, eller til et spesifisert godt formål for de rundt 15-20 prosentene av Norges befolkning som ikke er medlem i noe tros- og livssynssamfunn.

Kristin Mile fra Human-Etisk Forbund understreket at forbundet ikke har bestemt seg for hvilken modell man anbefaler, men at denne modellen i det minste er likebehandling og at den løser problemet med økende offentlige utgifter til tros- og livssynssamfunn.

Mehtab Afsar, generalsekretær i Islamsk Råd Norge, var skeptisk til denne modellen i sin kommentar, i hvert fall hvis man velger å trekke en prosentsats av medlemmenes inntekt.

– Her vil muslimske trossamfunn og migrantkirker komme dårlig ut fordi våre medlemmer har lavere inntekt enn gjennomsnittet, sa han i sin kommentar til departementets presentasjon.

Advarte mot ordet «livssynsavgift»

Ingvill Thorson Plesner fra Norsk senter for menneskerettigheter og forfatter av boka «Religionspolitikk» holdt også innledning på seminaret.

Hun advarte mot begrepet «livssynsavgift».

– De som er tilhengere av dette bør finne et annet ord å kalle det. Et slikt begrep vil generere mye motstand, spesielt blant de som ikke er medlem noe sted, sa hun.

Plesner advarte departementet mot å utfordre likebehandlingsprinsippet i Grunnloven.

– Det er greit nok å ha en viss forskjellsbehandling fordi det alltid har vært slik. Men hvis man kommer med en ny ordning, vil dommerne følge ekstra nøye med. Da får politikken fornyet styrke og blir vurdert strengere. Ikke minst gjelder dette hvis man begynner å endre tolkningen av en fersk grunnlovsformulering som ble vedtatt bare for fem år siden, i 2012, konstaterte hun.