– Menneskerettighetsrådet kan aldri bli bedre enn realitetene på bakken. Vi kan ikke gå fortere enn den geopolitiske virkeligheten tillater oss. Verstingene er der uansett. Vi kan ikke vedta at de ikke skal være der. Da er den beste strategien å inkludere dem, ta et skritt av gangen og få til små endringer over tid.

Det er hovedbudskapet til Harriet E. Berg, ministerråd ved Norges delegasjon til Genève. Hun leder Norges delegasjon til FNs menneskerettighetsråd i Genève. På onsdag holdt hun foredrag om Norges forhold til menneskerettighetsrådet, hos FN-Sambandet i Oslo.

Berg er uenig med humanistbevegelsens representant i Genève, Roy Brown, som en rekke ganger har gått ut og slaktet menneskerettighetsrådet for å ha gjort knefall for undertrykkende krefter. Brown representerer den internasjonale humanistunionen IHEU som er en av NGO-ene (ikke-statlige organisasjoner) som driver lobbyvirksomhet rundt menneskerettighetsrådet.

– NGO-ene er viktige, noen ganger helt avgjørende, for å legge press. Men vi som skal forhandle og søke enighet kan ikke legge oss på en slik kompromissløs linje. Da hadde vi ikke hatt noe FNs menneskerettighetsråd. Vi er nødt til å forholde oss til hvordan verden er, forhandle og bli enige i fellesskap, ikke slå hverandre i hodet med primærstandpunkt, sier Berg til Fritanke.no.

Berg synes det er viktig å realitetsorientere seg og innse at menneskerettighetsrådet ikke er noe perfekt organ.

– Rådet er inkonsekvent og urettferdig. Det vil være alvorlige menneskerettighetsbrudd som ikke blir påtalt, som burde ha vært det, mens mindre alvorlige ting blir slått ned på. Det vil være noen land med dårlige rulleblad som kommer inn som medlemmer, og noen ganger vil det komme tilbakeslag. Slik er det, og slik må det være så lenge verden er som den er, konstaterte hun.

Stadig færre menneskerettighetsbrudd

Her er det altså viktig å dempe forventningene og ikke se seg blind på detaljene. Det som er viktig, er den langsiktige utviklingen. Og her går det virkelig i riktig retning, understreket Berg.

– Det blir stadig mindre menneskerettighetsbrudd i verden. Utviklingen er positiv, og menneskerettighetsrådet spiller en viktig rolle. Selvsagt går det ikke så fort som utålmodige menneskerettighetsaktivister ønsker seg, men det er viktig ikke å la det beste bli det godes fiende. Ser vi på den langsiktige utviklingen, er det ingen tvil om at vi er på rett vei, sa hun.

Hun fikk støtte fra enn av de andre innlederne på møtet, Rune Arctander. Han er assisterende generalsekretær i FN-sambandet i Norge.

– Jeg tror ikke det er noe lurt å utelukke verstingene. Vi er nødt til å navigere etter hva som er best for det som skjer på bakken – altså i hvilken grad menneskerettighetene overholdes i praksis. Og det kommer garantert ikke til å bli noe bedre hvis verstingene kastes ut. Det er også viktig at de såkalte verstinglandene har en positiv holdning til organet som sådan, og f.eks. deltar i arbeidet med å motarbeide brudd på menneskerettighetene i andre land. Det kan bidra til en holdningsendring på sikt, sa han.

Har fått til mye

Hva er det så Berg og Arctander mener FNs menneskerettighetsråd har oppnådd de åtte årene det har vært i funksjon?

Berg ramset opp at det har blitt utnevnt flere spesialrapportører for enkeltland med et problematisk forhold til menneskerettigheter. Blant disse finner vi Nord-Korea, Bahrain, Eritrea, Iran, Hviterussland og Mali.

– Generelt sett har ikke-vestlige land vært mer opptatt av problemer i enkeltland, mens vestlige land har vært mer opptatt av prinsipper, fortalte Berg.

Hun understreket det er ikke slik at muslimske land utelukkende bruker rådet som et verktøy for å legitimere menneskerettighetsbrudd hjemme, som Roy Brown og andre antyder. Pakistan har for eksempel tatt opp situasjonen for flyktninger i Myanmar, og spilt en svært kontruktiv rolle her, slo hun fast.

Berg nevnte også en resolusjon som beskytter menneskerettighetsaktivister, og en annen som understreker næringslivets ansvar når det gjelder menneskerettigheter.

En annen viktig suksessfaktor for menneskerettighetsrådet, er de jevnlige evalueringene av alle FNs 193 medlemsland. Her gjøres det ikke forskjell på noen. Berg mener dette har ført til økt legitimitet til menneskerettighetsarbeidet i FN generelt, og til arbeidet i menneskerettighetsrådet spesielt.

– Det er også positivt at den økende demokratiseringen i verden, og den arabiske våren spesielt, har gjort at tradisjonelle maktblokker har blitt brutt opp. USA har også involvert seg mye sterkere i menneskerettighetsrådet etter at Barack Obama tok over som president, noe som har vært positivt, sa hun.

Norge kjemper for de liberale verdiene

Roy Brown tegner et bilde av et menneskerettighetsråd som er tatt over av de muslimske OIC-landene i allianse med den såkalte «The non-alligned movement». Sistnevnte består i praksis av alle land i verden unntatt vesten. Dermed blir det et slags «vesten mot resten», der vesten, ifølge Brown, blir kjørt i senk av krav om å beskytte religioner mot kritikk og for at «tradisjonelle verdier» skal overstyre de universelle menneskerettighetene.

Harriet Berg er ikke enig i svartmalingen.

– Når det gjelder disse forsøkene på å forby «vanæring av religioner» kom vi til et slags vendepunkt i 2011. Da ble det flertall for prinsippet om at det er individer som har menneskerettigheter, ikke religioner, sa Berg.

Hun er enig i at det Brown peker på er alvorlige utfordringer for ytringsfriheten og de universelle rettighetene, og forsikrer om at Norge gjør hva de kan for å bekjempe dette. Men når man skal bekjempe det, må man være strategisk og pragmatisk.

– Det hjelper som sagt lite å banke inn primærstandpunkt som flertallet ikke vil akseptere. Da må man heller bygge allianser, akseptere at det tar lang tid og at det noen ganger kommer tilbakeslag, konstaterte Berg.

Hun bekrefter at Norge noen ganger blir beskyldt for å være for konsensusorientert, men forsikrer at Norge har det samme overordnede målet som IHEU og alle andre menneskerettighetsaktivister; å styrke de universelle menneskerettighetene.

– Noen ganger setter også vi ned foten. Vi har for eksempel bedt om avstemninger for å stoppe disse forsøkene på å la «tradisjoner» overstyre de universelle rettighetene. Norge har selvsagt også noen røde linjer som vi ikke kompromisser med, sa hun.

Problematisk med verstingland som medlemmer

Ole Benny Lilleås fra Helsingforskomiteen holdt også en innledning på seminaret. Han la vekt på at tradisjonelle verdier vs. universelle rettigheter er en ny og klar konfliktlinje i menneskerettighetsrådet.

– Her har man funnet et uheldig angrepspunkt mot de universelle menneskerettighetene, slo han fast.

Lilleås etterlyste muligheter for å sette grenser for hvilke stater som kan bli medlemmer i rådet.

– Vi er frustrert over stater som åpenbart søker medlemskap for å trenere og hindre viktige vedtak, sa representanten fra Helsingforskomiteen.

Berg og Arctander svarte at det er vanskelig å lage slike kriterier, og at det vil bli konfliktfylt å håndheve dem. Lilleås uttrykte forståelse for dette, men mente likevel det er et problem når land som Saudi Arabia og Kina blir medlemmer i rådet.

På spørsmål om hva Norge hadde stemt da disse to, og en del andre "verstingland" hadde blitt medlemmer, ville ikke Berg svare.

– Det er offentlig hva land stemmer i alle saker unntatt opptak av medlemsland. Her har vi et prinsipp om at vi ikke offentliggjør stemmegivingen. Årsaken er konfliktforebygging, sa hun.

Lilleås fra Helsingforskomiteen pekte videre på dilemmaet om at det er stater som sitter i menneskerettighetsrådet, mens menneskerettighetene er individuelle rettigheter som er ment å sette grenser for statlig maktbruk.

– Det blir fort interessemotsetninger når statene forventes å lage regler for å begrense sin egen makt, kommenterte han.

Samtidig pekte Lilleås på det som en fordel at de som sitter der, faktisk er de som bestemmer, selv om det fører til en del ulne vedtak og inkonsekvenser. Han syntes det er vanskelig å vurdere om Norge har vært for konsensusorientert eller ikke, men slo fast at han deler Harriet Bergs overordnede strategi:

– Det viktigste må være å jobbe strategisk for å få til en langsiktig positiv utvikling, sa han.

Vanskelig å måle, men klar trend

I hvilken grad menneskerettighetene etterleves i verden, og hvordan det utvikler seg over tid, er vanskelig å måle.

Noen har likevel prøvd. Her er en del statistikk som viser at vi er på rett vei.