I dag ble rapporten «Holdninger til ekstremisme – Resultater fra Ung i Oslo 2015» utgitt av Nova – Velferdsforskningsinstituttet ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Forskerne Viggo Jan Vestel og Anders Bakken har spurt et utvalg ungdommer i videregående skole om deres holdninger til bruk av vold for å nå politiske mål, hvorvidt vesten og islam «er i krig» og hvorvidt de mener vesten truer islamsk kultur og omvendt.

Forskerne finner blant annet at muslimske ungdommer og ungdommer med innvandrerbakgrunn er de som på flest områder går lengst i å støtte ytterliggående standpunkt, mens ikke-religiøse og kristne ungdommer uten innvandrerbakgrunn i større grad tar avstand fra vold og ekstremistiske standpunkt.

I overkant av fem prosent av de som identifiserer seg som muslimer eller «annen religion» (buddhister, hinduer mm.) er enig i at «vold kan forsvares for å oppnå politisk endring i dagens Norge/Europa». I underkant av to prosent av de kristne eller ikke-religiøse ungdommene svarte det samme.

Støtten til vold er også høyest blant de som mener religion «betyr ganske mye» eller er «svært viktig». Her mener rundt fem prosent at «vold kan forsvares for å oppnå politisk endring i dagens Norge/Europa». Bare 1,8 prosent av de som mener religion ikke har noe betydning mener det samme, mens 2,4 prosent av de som mener religion «betyr lite», mener at vold kan forsvares.

Forskerne identifiserer en gruppe på rundt ni prosent i hele utvalget som går langt i å dele det man gjerne oppfatter som et typisk fiendebilde av de andre.

– Dette er de ungdommene som både bekrefter og støtter opp under forestillingen om at det er krig mellom islam og vesten, og som går langt i å oppfatte vesten og islam som generelle trusler for hverandres kultur og verdier, heter det i rapporten.

Radikalisering henger sammen med mange faktorer

Hva kan denne skyldes? spør forskerne. I innledningen går de gjennom en rekke faktorer, der utenforskap og marginalisering anses for å være den viktigste motoren.

– Mange av ungdommene som går lengst i retning av å støtte de mest ekstreme synspunktene, har gjerne dårlige relasjoner til andre ungdommer, de har svak skoleforankring, de ser mer negativt på framtiden, og er mer involvert i vold og kriminalitet, skriver forskerne.

En viktig konklusjon er at det er sammensatte årsaker til at enkelte går i en ekstremistisk retning.

– Det hele er et samspill av prosesser, mediebilder, personlig biografi, utenforskap, samfunnsengasjement, frykt for det fremmede, opplevde krenkelser, diskriminering og religion, heter det i rapporten.

Forskerne konkluderer med at støtten til politisk motivert vold i innvandrergruppene er størst blant gutter som har opplevd krenkelser knyttet til deres religion og/eller innvandrerbakgrunn.

Ikke tilsvarende støtte til vold blant høyreorienterte islamkritikere

Forskerne finner ikke tilsvarende faktorer blant høyreorienterte ikke-religiøse eller kristne som mener at «vesten er i krig med islam».

– Blant ungdommene som støtter holdninger av mer høyreytterliggående islamkritisk karakter, er det vanskeligere å finne noen typiske kjennetegn som skiller denne gruppen fra andre. Det er også svært få i denne gruppen som støtter bruk av vold for å oppnå politiske endringer i Norge/Europa, skriver forskerne.

De tolker dette til at ungdom som assosierer seg med ytterliggående høyreorienterte holdninger, i liten grad har opplevd stigmatisering og mistenkeliggjøring, og at de i betydelig mindre grad enn unge muslimer kan vise til områder i andre deler av verden der konkrete krigshandlinger og angrep på deres «inngrupper» foregår i liknende skala.

Forskerne antyder også terrorangrepet 22. juli 2011 har fått den radikale høyresiden til å ta avstand fra vold.

En ond sirkel av utenforskap

Viggo Jan Vestel og Anders Bakken beskriver i rapporten en situasjon der det piskes opp et inntrykk av at vesten og islam er i «krig», og at ytterpunktene på begge sider radikaliseres av dette.

Forskerne mener muslimer i Norge utsettes for mye negativitet, noe som fører til at unge muslimer blir enda mer insisterende på sin religiøse tilknytning, blant annet ved å søke til nyfundamentalistiske retninger der Koranens ord tas bokstavelig, og hvor enkelte mindre grupper agiterer for vold, og endog støtte til terroraksjoner.

Og så fører dette til at motparten blir enda mer uforsonlig.

– Dette kan igjen føre til radikalisering i form av strengere sikkerhetstiltak, og til ytterligere frykt i den allmenne befolkningen, som igjen kan øke mistenkeliggjøringen av unge muslimer, og så videre i en økende og polariserende spiral; en «ond sirkel» om man vil, skriver forskerne.

De mener at verdenshendelsene som utspiller seg på makronivå gir en følelse av overgrep og ydmykelser, og når disse involverer ens egen familie, tilføres fortvilelsen over disse hendelsene ytterligere kraft.

– Og når man da på dagliglivets arenaer opplever mistenksomhet, diskriminering, krenkelser og allmenn skepsis i det norske samfunnet, blir byrden enda større, skriver de.

Forskerne viser til at 17 prosent av ungdommene med innvandrerbakgrunn «av og til» eller «ofte» sier de er blitt utsatt for krenkelser som de selv setter i sammenheng med egen religion og/eller innvandrerbakgrunn.

Denne gruppa går langt i å støtte bruk av vold for å oppnå endring i dagens Norge/Europa, forteller de.

– Dette tyder på at krenkelser, og sinnet vi må anta at dette skaper, kan være en viktig faktor i utviklingen av holdninger til bruk av illegitim politisk vold, heter det.

Når det gjelder religionens rolle kan denne, i tillegg til å gi svar på grunnleggende eksistensielle behov, virke sammen med de mer ideologisk ladede hendelsene og gi enkelte ungdommer et særlig intenst forhold til sin religion, skriver de.

Mener religion må gå foran loven

Undersøkelsen viser også at mange av de mest religiøse ungdommene går svært langt i å gi religionen forrang framfor lovverket i de tilfeller der det er en konflikt.

Generelt går muslimsk ungdom lenger i dette enn de kristne.

Les Aftenpostens dekning av undersøkelsen.