Kontakt
- Skal vi ta debatten om aktiv dødshjelp på alvor må vi ta for oss hele problemkomplekset. For min egen del fører det til en konklusjon om at aktiv dø...
FriTanke.no
Publisert: 26.05.2010 kl 13:13
Sist oppdatert: 26.05.2010 kl 15:45
- Skal vi ta debatten om aktiv dødshjelp på alvor må vi ta for oss hele problemkomplekset. For min egen del fører det til en konklusjon om at aktiv dødshjelp kanskje kunne være ønskelig for enkeltpasienter, men det lar seg ikke innføre som en lovbasert rettighet på en forsvarlig og rettferdig måte.
Publisert: 26.5.2010
Ordskiftet mellom Ole Peder Kjeldstadli i FRVD og meg selv har vel nådd et metningspunkt, og kan trenge en sommerferie. Jeg vil avslutte med noen kommentarer til hans siste innlegg.
Innlegget viet den tyske legen Michael de Ridder omhandler stort sett "passiv" dødshjelp, eller begrensning av livsforlengende behandling. Dette er et helt annet tema enn aktiv dødshjelp, ikke minst fordi det i Norge er lovlig og anses som "god medisin" i legeetikken. Det er et svært viktig medisinsk- og samfunnsproblem, mye viktigere (målt i lidelse og omfang) enn aktiv dødshjelp. Men utfordringen ligger ikke i lovverket eller legenes holdning - det ligger i hvordan vi i praksis skal få implementert det vi stort sett alle er enige om. Jeg tror ikke arbeidet med å få til en fornuftig, pasientsentrert behandlingsbegrensning f.eks. på intensivavdelinger eller sykehjem tjener på en sammenblanding med det kontroversielle spørsmålet om aktiv dødshjelp.
Når det gjelder de Ridders hjertesukk - at legeetikken hindrer legene i å gjøre noe som er strafferettslig tillatt - kan vi i Norge bare være takknemlige for at slik er det i Tyskland, slik er det ikke her. Norge er et foregangsland når det gjelder pasientrettigheter, vi ligger til og med foran svenskene. Det hadde vært fint om lederen av Foreningen for Retten til en verdig død kunne vært tydeligere på at vi på dette området har et godt lovverk og en legeetikk som klart sier at all behandling forutsetter pasientens samtykke.
Kjeldstadli avslutter sitt andre innlegg med den velkjente tese: Jeg er autonom, det er min rett å velge min død. Dersom vi skal komme videre er dødshjelpsforkjemperne nødt til å avklare om dette gjelder alle mennesker - altså en rett til selvmord, rett til å få assistanse til selvmord, for alle som ønsker det. Eller så må de forklare oss hvordan dette skal avgrenses, og gi en etisk holdbar begrunnelse for avgrensningen.
Det andre problemet med Kjeldstadlis holdning er at han ser ut til å ignorere hjelperens autonomi og etikk - han fokuserer ensidig på sitt (pasientens) ønske. Men handlingen aktiv dødshjelp består jo i at en person (legen, andre helsearbeidere eller de pårørende) hjelper en annen person (pasienten) med å dø. Spesielt dersom Kjeldstadli mener at kun enkelte grupper av mennesker skal få tilgang til aktiv dødshjelp, blir det helt avgjørende å se på de etiske utfordringene for hjelperen: Hvordan man går fram for å bestemme seg om man skal hjelpe eller avslå. Hvordan vil det virke inn på hjelperen at man har bidratt til å ta livet av et annet menneske? Hvis man først har hjulpet én, hvordan vil man håndtere den neste som ber om hjelp til å dø? Skal vi ta debatten om aktiv dødshjelp på alvor må vi ta for oss hele problemkomplekset. For min egen del fører det til en konklusjon om at aktiv dødshjelp kanskje kunne være ønskelig for enkeltpasienter, men det lar seg ikke innføre som en lovbasert rettighet på en forsvarlig og rettferdig måte.
Morten Horn, HEF-medlem og overlege, Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus
– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.