- Toneangivende nordmenn og innvandrere må slutte å legge all skyld for innvandrerkriminalitet og arbeidsløshet på samfunnet, skriver Michael Blümlein.

Publisert 4.1.2008

Når jeg leser gjennom min perm med artikler om og fra norske muslimer blir jeg betenkt. Jeg blir ofte konfrontert med oppfatninger eller handlinger som er i strid med det jeg som menneske og human- etiker kan godta. Mange muslimer er også betenkte, betenkte over påvirkningen av et liberalt og sekularisert samfunn.

Kritikk av dagens innvandringspolitikk har lenge vært tabuisert eller rettere sagt forbeholdt Fremskrittspartiet og ytterliggående grupper. En stor del av "den moralske eliten" - forskere, geistlige, skribenter - har skapt et bilde av et Norge med en streng innvandringspolitikk der minoritetene utestenges og stigmatiseres. Innvandringsdebatten dreier seg imidlertid om hva slags samfunn Norge skal bli. Den må føres åpent og fordomsfritt. Jeg er selv innvandrer, stadig med tysk statsborgerskap, men jeg engster meg for Norges (og Europas) framtid.

Endringene i den norske befolkningen - nå har 40 prosent av barna i Osloskolene ikke-vestlig opprinnelse - er ikke et resultat av en demokratisk, offentlig samtale. På 80-tallet ble diskusjonen raskt kvalt med tallmateriale som skulle bevise at Norge tok imot få ikke-vestlige innvandrere, og at de ikke utgjorde noen trussel mot norsk egenart ettersom de raskt ville bli integrert. På 90-tallet het det plutselig at Norge allerede var et flerkulturelt samfunn, at noen norsk egenart ikke fantes eller at den i allfall var litt oppblåst og kjedelig, og trengte fornyelse. Nye etniske grupper måtte få respekt for sin egenart - som i allfall fantes. Til grunn ligger en kulturrelativisme: Kulturer er likeverdige, usammenlignbare størrelser. Vi skal ha respekt for annerledeshet. Mens næringslivet ikke får respekt for sin mannskultur, skal vi respektere ikke-vestlige og særlig muslimske mannskulturer.

De aller fleste med innvandrerbakgrunn som deltar i debatten er mest opptatt av det de ser som stigmatisering fra flertallets side. Et av flere unntak er den nyvalgte fjernkulturelle kommunestyrerepresentant i min kommune, Oppegård, som arbeider som flyktningkonsulent, Daad Gjerde. Hun sier følgende til lokalavisen: " De (asylsøkere/flyktninger) høster nok godt av den nokså naive og snillistiske tankegangen som særlig sosialistene liker å strø om seg med. Tenk bare på de kvinnene som kommer fra kulturer hvor de er svært undertrykket fra før, og så blir de hensatt i en passiv tilværelse her i Norge hvor de fortsetter å være undertrykket."

Hvis et samfunn skal fungere, må en fellesskapsfølelse og noen grunnleggende verdier binde storparten av innbyggerne sammen. FNs menneskerettighetserklæring uttrykker verdier som majoritetssamfunnet ideelt sett etterstreber. Dessverre kolliderer noen av disse verdiene med ikke-vestlige tradisjoner, og særlig med tradisjonell islam. Det gjelder for eksempel kvinnesynet, synet på homofile, retten til religionskritikk og retten til religionsfrihet. Med retten til religionsfrihet mener jeg i denne forbindelsen også retten til å skifte religion eller tro, slik det er nedfelt i Menneskerettighetserklæringens artikkel 18. Hvis man er født i en muslimsk familie har man ikke rett til å skifte religionen. Frafall fører til såpass store problemer for personen det gjelder, at det er meget få som våger å ta dette skrittet.

Vi ser nå at tredjegenerasjons innvandrere gjerne er dårligere integrert enn besteforeldrene, og muligheten for at fundamentalisme får god grobunn øker dermed. Mange innvandrere ser med frykt på det norske samfunnet - et samfunn der jentene ikke dekker seg til, der kjønnene møtes etter skoletid, og der faren ikke er familiens overhodet. Vi vet ikke om islam utvikler seg slik kristendommen har gjort eller om fundamentalismen kommer til å vokse. Skjer det siste, blir konfliktene dype og kanskje voldelige. Da vil sentrale menneskerettigheter svekkes, og det norske samfunnet splittes mer og mer.

Da Pakistans president var i Norge, sa Høyre-politikker Afshan Rafiq på Dagsrevyen at mange nå hadde sin første sjanse til å treffe "sin president". Presidenten selv møtte lite kritikk for Pakistans grove menneskerettighetsbrudd - forhold som Amnesty International har påpekt gang på gang. For meg er det også uforståelig at norsk-pakistanere inviterer representanter fra det offisielle Pakistan til feiring av deres nasjonaldag i august og avslutter barnetoget ved den pakistanske ambassaden. Vi må huske på at i dagens Pakistan er barnearbeid, æresdrap, forfølgelse av opposisjonelle og tortur utbredt. Man kan være glad i det landet man kommer fra, men man behøver ikke nødvendigvis hylle styresettet der!

Innvandring som u-hjelp fungerer dårlig. De fattigste kommer seg aldri hit som asylsøkere. Ikke alle fattige kan flyttes til rike land. Mange flere flyktninger og fattige kan hjelpes i sine nærområder framfor i Norge, uten å skape de kulturkonflikter som begge parter opplever nå. Frp sier ganske riktig det samme, men vil de betale prisen for å gjøre det?

Hva bør gjøres? Etniske nordmenn kan ikke forandre andre kulturer. Forandring må komme innenfra. Men både toneangivende nordmenn og innvandrere må slutte å legge all skyld for innvandrerkriminalitet og arbeidsløshet på samfunnet. Når unge innvandrermenn er sterkt overrepresentert når det gjelder voldtekt og grov vold, trengs det også en selvransaking. Det samme gjelder økonomisk kriminalitet, jfr. innvandrerbutikker, -restauranter og drosjesjåfører.

Kanskje er en friere debatt i ferd med å ta form. Det vil være livsviktig for Norges - og Europas - framtid. Det er en debatt som må føres med åpenhet, men også respekt for innvandrerne, som befinner seg i en vanskelig kulturell mellomposisjon. Først når konservative kristne og muslimer vurderes etter samme skala, og de samme krav til respekt for menneskerettighetene stilles til alle grupper i Norge, har vi en ikke-diskriminerende debatt.

Michael Blümlein
Rådgivende ingeniør
(Mangeårig medlem av HEF)