Hvem kan definere hvor grensen går mellom fanatisme og vanlig fordummende, diskriminerende, undertrykkende overtro? Mile har satt en slags grense ved hijab; hijab bør være tillatt i politiet, mens niqab bør være forbudt, skriver Line Harsheim.

Publisert: 3.3.2009

Anders Hamre Sveen har gitt oss en god oversikt over diverse former for religiøs fanatiske i sitt leserinnlegg i går. Det er nyttig lesning og jeg er helt enig med ham i at religiøs fanatisme bør bekjempes. Han understreker imidlertid avslutningsvis at for ham er det en forskjell på de religiøse fanatikerne og resten av tilhengerne av de forskjellige religionene. Jeg kan ikke følge ham helt i denne siste konklusjonen. Dessverre gir han ingen definisjon av fanatisme. Hvem kan definere hvor grensen går mellom fanatisme og vanlig fordummende, diskriminerende, undertrykkende overtro? Mile har satt en slags grense ved hijab; hijab bør være tillatt i politiet, mens niqab bør være forbudt. For meg er det å være pålagt å bære spesielle klesplagg eller å spise spesiell mat religiøs fanatisme, på samme måte som det er et uttrykk for religiøs fanatisme å forby barnetegninger av griser på sykehusdører, be mot Mekka for kyllinger under slakting, nekte jenter å ha gym, ikke håndhilse, for å nevne noen få eksempler fra norsk hverdag, eller omskjæring og henging av homofile.

Første gang jeg så en kvinne i niqab, (heldekkende sort kappe, tildekket hår og ansiktet dekket av et sort, tett, slør, slik at det eneste som er synlig er øynene), følte jeg et sterkt ubehag. Jeg satt på en amerikansk cafe i Twin Towers i Kuala Lumpur. To unge menn kom inn i kafeen tett fulgt av to kvinner. Mennene var kledd i veldig trange jeans og trange, hvite t-skjorter. Deres kropp og seksualitet var noe de var stolte av og derfor viste fram. Kvinnene var kledd i niqab. Det eneste jeg kunne se var øynene; mørke og ekstremt sminket med sort sminke.

De satte seg ved bordet ved siden av meg. Mennene bestilte kaffe til de to kvinnene og mat til seg selv. Mennene snakket og lo med høye stemmer. Kvinnene sa ikke ett ord under hele måltidet. De puttet kaffekoppen forsiktig under sløret og tok små slurker. Den ene kvinnen hadde briller. Det gjorde det ekstra vanskelig. Brillene hoppet opp og ned hver gang hun drakk. Det hele var surrealistisk og absurd.

Senere så jeg flere sortkledde kvinner i byen. Kuala Lumpur er et vanlig feriemål for arabere om sommeren når det er ekstremt varmt i deres eget land. Mange bodde på mitt hotell. De oppholdt seg mye ved svømmebassenget. Kvinnene, dvs. mor og døtre fra ti års alderen, satt stille innpakket i sine svarte drakter i 30 varmegrader mens far og sønner lekte i bassenget. Kvinnene satt helt passive; de leste aldri, de snakket sjelden, og jentene lekte aldri med noe. Når familien forlot bassenget, gikk far og sønner først mens mor og døtre fulgte forsiktig etter.

Jeg hørte for noen måneder siden et innslag fra Iran på norsk radio. Den kvinnelige reporteren beskrev inngående hvordan hun måtte kle seg for å bevege seg rundt ute i Teheran. Hun hadde en heller fleipete tone under hele innslaget, og moret seg med å fortelle hvor fin hun følte seg med solbrillene plantet oppå sjalet på hodet. Hun nærmest beskrev det som pussig at hun måtte ta på seg den sorte, heldekkende frakken når hun skulle ta kontakt med sin kollega et par rom lenger nede i gangen på hotellet. Det var et innslag totalt uten kritisk analyse av kvinners situasjon i Iran. Det var svært deprimerende.

Jeg har en muslimsk venn som bor i Jakarta. Han har en drøm om å bli tråkket i hjel i Mekka. Da vil han reise rett til paradis. Han ser på meg med triste øyne og sier: "Stakkars deg som aldri kommer til paradis." Han oppfatter ikke seg selv som særlig fanatisk og definerer seg som tilhenger av "islam light".

Jeg innrømmer at "respekt for andres religiøse overbevisning" ikke er i mine tanker i mens jeg skriver dette. Jeg kan ikke respektere noe som for meg er absurd. Det er like absurd å tro på en gud som det er å tro på julenissen. Faktisk er det større sannsynlighet for å få det man ber om hvis man ber til julenissen! Jeg kan akseptere at andre tenker annerledes, men jeg kan ikke ha respekt for slike tanker.

I Frankrike ble en somalisk kvinne dømt til åtte års fengsel fordi hun drev en praksis for omskjæring av små jenter i Paris. Hun mente selv at hun ikke var religiøs fanatisk; hun fulgte bare en vanlig religiøs praksis fra sitt hjemland, og hennes klienter var vanlige religiøse mennesker som mente det beste for sine døtre. De fleste som står langt fra islam vil sannsynligvis mene at dette er et eksempel på religiøs fanatisme. At hun også mener at unge jenter skal bære niqab eller tilsvarende klesplagg og helst være utestengt fra vanlig samfunnsliv etter første menstruasjon er kanskje også fanatisme? Men hvor går grensen? Er det fanatisme at jenter skal slutte med gym på skolen i tiårsalderen, og at de skal bære hijab?

Det er trist men dessverre sant at HEF ikke lenger er en religionskritisk organisasjon, men en religionsforsvarer. Pionerene i den norske humanistbevegelsen hadde som mål å motvirke den religiøse innflytelsen i det offentlige rom. Dessverre har Human-Etisk forbund glemt at forbundet skal abeide for en livssynsnøytral stat, og har i flere saker aktivt argumentert for større religiøs innflytelse i det norske samfunnet. Å sikre livssynslikestilling og å sikre minoritetsreligioners rett til å utøve sin religion, ikke bare i den private men også i den offentlige sfære, er en kampsak.

Det er ikke lenge siden generalsekretær Mile gikk ut i Fritanke.no med sin private mening om kvinner i politiet og hijab. Nå som de fleste andre har snudd i denne saken, burde ikke Mile også kommet med en kommentar: er hun fremdeles for hijab i politiet? Burde ikke noen i sentrale verv i HEF snart starte en diskusjon rundt disse spørsmålene, slik at vi som er medlemmer vet hva slags organisasjon vi er medlem i?

Line Harsheim