Hvis et styremedlem aldri kan delta i en uformell debatt som indirekte eller spontant dreier seg om HEF uten å skjule seg bak et feigt slør av anonymitet, skjønner jeg at Sara Azmeh Rasmussen synes at det er lavt under taket, skriver Line Harsheim.

Publisert: 11.3.2008

Det er veldig trist at Sara Azmeh Rasmussen trekker seg fra styret i HEF. At hun også melder seg ut av HEF er mer enn trist; det viser at Sara Azmeh Rasmussen har rett i at det ikke er takhøyde og rom for meningsforskjeller i HEF. Hun er nå presset ut av HEF's hovedstyre fordi hun har deltatt i en uformell internet-diskusjon.

Sara Azmeh Rasmussen var en ganske perifer deltaker i debatten på document.no. Azmeh Rasmussen startet ikke debatten og hadde bare noen få innlegg. Lars Gule deltok også i debatten, og i motsetning til Azmeh Rasmussen var han meget aktiv. Tidlig i debatten kom et ganske skarpt og kritisk innlegg mot HEF generelt, og mot HEFs pressesjef Jens Brun-Pedersen spesielt, fra en anonym deltaker. Lars Gule gikk sterkt imot denne kritikken. Azmeh Rasmussens innlegg støttet kritikken mot Jens Brun-Pedersen.

Det var det hele. Såvidt jeg kunne se fremgikk det ikke av Sara Azmeh Rasmussens innlegg at hun var styremedlem i HEF. Jeg oppfattet henne som en meningsberettiget privatperson i debatten i document.no, på linje med Lars Gule og de andre debattantene. Her har vi å gjøre med en uformell internet-debatt, hvor mange av debattantene var anonyme.

Hvis et styremedlem i HEF aldri kan delta i en uformell debatt som indirekte eller spontant dreier seg om HEF uten å skjule seg bak et feigt slør av anonymitet, skjønner jeg at Sara Azmeh Rasmussen synes at det er lavt under taket. Under slike betingelser blir det vanskelig å være styremedlem med egne tanker i HEF.

Paradoksalt nok oppfordret Lars Gule kritikerne til å melde seg inn i HEF og å delta aktivt i et lokallag, slik at de kunne påvirke HEF innenfra. Dette er vel nøyaktig hva Sara Azmeh Rasmussen har forsøkt. Men hva har skjedd med henne? Har hun blitt gitt anledning til å påvirke? Sara melder seg inn i HEF og deltar kanskje aktivt i sitt lokallag. Lokallaget er sannsynligvis begeistret for dette nye, engasjerte medlemmet, og hun får derfor reise som deres representant til årsmøtet. Her blir hun valgt inn i sentralstyret, trolig fordi hun er aktiv og engasjert. Men fra dette øyeblikket er også Saras kritiske røst lagt død. Hun ønsker å få gehør for sine synspunkter men har ikke støtte fra de andre styremedlemmene. Hun kommer naturlig nok i opposisjon. Hun får i tillegg beskjed om at hun ikke kan gi uttrykk for sin frustrasjon. I styret har Sara kommet i en konflikt mellom egne synspunkter og lojaliteten til en enhetlig fasade utad. Hun må naturlig nok forkaste fasaden for å beholde sin integritet.

Arnfinn Pettersen gir oss sin mening om denne saken i Et styrevervs begrensninger. Ifølge ham bør man bli ansatt i HEF hvis man ønsker å ha innflytelse. Det er vel å sette saken på hodet. Man burde bli medlem av HEF for å ha inflytelse, ikke ansatt. Og det var jo akkurat dette Sara Azmeh Rasmussen gjorde. De ansatte er betalt for å gjøre det styret bestemmer. At de ansatte skal kunne "forme forbundet i sitt bilde" som Pettersen kaller det, er absurd.

På Fritanke.no har Arnfinn Pettersen, via sin blogg, nærmest ubegrenset mulighet til å utfolde seg, enten sakene er aktuelle saker for HEF, eller bare mer eller mindre tåpelige innlegg om forhold i det norske samfunn. Jeg antar at de fleste utspill ikke har vært drøftet i styremøter, men er hans egne, personlige meninger om dette og hint. Burde vi ikke ha gitt Sara Azmeh Rasmussen samme mulighet til å presentere sine synspunkter og til å skape debatt? Kanskje et styreverv ikke var noe for henne. Burde vi ikke allikevel ha tatt vare på henne slik at hun kunne være en viktig bidragsyter i HEF?

Det er 80.000 organiserte muslimer i Norge. Det er 72.000 medlemmer i HEF. Nesten hver eneste dag blir det skrevet noe om muslimer og islam i norske aviser. HEF hører vi sjelden noe om. Sara Azmeh Rasmussen bidro til at HEF igjen kom på dagsorden.

Hele denne saken startet med en kronikk i Aftenposten. Det var en kronikk om meningsterror. Er ikke det som har skjedd med Sara Azmeh Rasmussen nøyaktig samme form for meningsterror som Usman Rana beskriver?

Line Harsheim