KOMMENTAR: I dag våknet jeg til en svart dag. På veien til kontoret fant jeg ut at en skole i min hjemby, Peshawar, var tatt som gisler av den militante gruppa «Tehreek-e-Taliban Pakistan». De hevder det var en reaksjon på militærets operasjon mot Taliban i stammeområdene av Pakistan. I løpet av dagen har terroristene drept mer enn 130 barn på skolen og flere hundre er skadet.

Det er ikke bare en skole som er tatt som gisler av Taliban – et helt land er tatt som gisler. Dette minner meg om den dagen da Malala ble skutt av Taliban fordi hun argumenterte for utdanning for jenter. Å angripe utdanningsinstitusjoner og spre frykt i de unges bevissthet er Talibans metode. Da de begynte okkupasjonen av Swat-dalen og FATA-områdene i nordvest-Pakistan, ødela de mer enn 400 skoler.

Det er ikke bare en skole som er tatt som gisler av Taliban – et helt land er tatt som gisler.

I dag kjenner vi Aitizaz Hassans offer

Jeg tenker på en ung gutt, Aitizaz Hassan, som ble drept da han hindret en selvmordsbomber å angripe skolen sin. Hans død reddet hundrevis av liv. I dag kjenner vi verdien av hans offer.

Dagens hendelse skaper frykt hos skolebarn. Min yngre fetter, som går i førskolen, spurte i dag sin mor om han også kom til å bli drept av militante på skolen, og om skolen er et sted der barn blir drept og sendt hjem i kister. Han har overhodet ikke lyst til å gå på skolen.

Massedrapet var ikke en isolert hendelse. Det er et langvarig strukturelt tomrom i vårt samfunn som gir terroristorganisasjonene god mulighet til å spre seg. Vi har for eksempel smutthull i lovverket som gjør det juridiske systemet ute av stand til å bringe terroristene til rettferdighet.

Vi trenger av-radikalisering på grasrotnivå

Til tross for høye militær- og forsvarsbudsjett, er fortsatt de militante ekstremistene den største trusselen mot nasjonens og innbyggernes sikkerhet. Utdanningssektoren er radikalisert, og fremmer diskriminering, hat og bruk av vold for å nå politiske mål. Staten har fortsatt ikke gitt klare signaler om hva de ønsker å gjøre med ekstremistene. Det er en mangel på politisk vilje til å bli kvitt disse militante gruppene.

Det er behov for en omfattede av-radikalisering av samfunnet. Staten må umiddelbart stoppe våpen- og finansieringskildene til de militante gruppene. Nettverkene deres må identifiseres og brytes opp. Vi må ha endringer både på det politiske nivået, og en større av-radikalisering på grasrotnivå.

Mine tanker går nå til de foreldrene som får sine barns døde kropper hjem. Hvis vi skal hindre slike ting i framtida, hvis vi skal hindre at flere uskyldige liv går tapt, må vi stå sammen mot terrorisme og ekstremisme. Hvis vi ikke gjør noe, hvis vi forholder oss stille, vil det bare avle mer vold. Det vil gi ekstremistene mer rom. Sammen må vi konfrontere terroristene og fremme et samfunn preget av medfølelse, ikke-vold og solidaritet.

Les også:

I 2011 besøkte hun HEFs verdenskongress i Oslo: Gulalai Ismail under angrep i Pakistan

Å leve under svarte lover

Bekjemper talibanisering med undervisning: Pakistansk kvinneaktivist til verdenskongressen