For et par måneder siden deltok jeg i en debatt om Darwin og religion. Jeg forsøkte å argumentere for at ikke bare Darwin, men selve den vitenskapelige metode skaper problemer for religion dersom religiøs tro inkluderer påstander om hvordan verden er, deriblant at det finnes en gud.

Minst en av mine motdebattanter beskyldte meg for å ha en for smal forståelse av emnet. Religion har angivelig ingenting med fakta om universet å gjøre, men dreier seg om seremonier, praksis og fellesskap. Det eneste man kan si om guds eksistens er at "en gud som finnes, finnes ikke". Slike utsagn høres ofte fra det jeg for enkelhets skyld vil kalle sofistikerte teologer (ja, det er ment sarkastisk).

Lars Gule har tidligere skrevet noen betraktninger rundt denne forståelsen av religion, men jeg vil gjerne legge til noen av mine egne tanker.

Jeg må innrømme at de sofistikerte teologenes påstander opprører meg. Hvor var de da jeg som barn hørte flammende taler om dommedag og helvete? Hvorfor tok de seg ikke bryet med å fortelle meg at Satan ikke finnes, og at jeg ikke trengte å bekymre meg for at han skulle komme og ta meg mens jeg lå og sov?

Hvordan våger de å si at religion ikke har med fakta å gjøre når mengder av folk i Afrika risikerer å bli smittet av HIV fordi paven har sagt at de må holde seg unna kondomer? Hvordan kan de i det ene øyeblikk sitere Bonhoffers påstand om at en "gud som finnes, ikke finnes", for så i neste øyeblikk si at mennesker som ønsker å avslutte livet ikke skal få hjelp til det fordi livet er skapt av Gud og derfor hellig?

Påstanden om at religion bare dreier seg om praksis og felleskap går klart på tvers av hvordan flertallet av religiøse ser på troen sin. For de fleste betyr det at gud finnes i praksis det samme som at dyr, planter og mennesker finnes. Og det er viktig for dem om det finnes en gud eller ikke. De går ikke rundt og sier "en gud som finnes, finnes ikke". Men la oss bli med på leken en liten stund. La oss se på hva denne setningen kan bety.

Hvis det første "finnes" i utsagnet betyr det samme som det andre, sier setningen ganske enkelt at gud ikke finnes. Det er neppe noe en teolog ville ønske å si. Vi bør prøve en annen tolkning. Kanskje det første "finnes" referer til eksistens i vitenskapelig betydning. Det vil si empirisk etterprøvbar eksistens. Påstanden er dermed at guds eksistens ikke kan påvises empirisk. Dette høres mer ut som en påstand sofistikerte teologer kan komme med. Og en slik gud ville være svært behagelig for dem.

Denne varianten av gudsbegrep kan det skrives artikler og bøker om i det uendelige uten at de trenger å bry seg om hva vitenskapen har å si. Men de betaler en høy pris for dette, for en slik gud ville være fullstendig irrelevant for oss. En gud som det ikke kan finnes empirisk evidens for, kan vanskelig ha noen kontakt med virkeligheten vi lever vi. Hvordan skulle han kunne kommunisere med oss? Bonhoffers gud er en gud som ikke kan motbevises, men så er det heller ikke verdt bryet å motbevise ham.

I sin nyeste bok "The Case For God" fremhever religionshistorikeren Karen Armstrong at en fremtredende teologisk retning til alle tider har vært å hevde at Gud er så hinsides vårt språk og vår forståelse at han alltid må omtales i selvmotsigende former. Han er overalt og ingen steder, god og ikke-god, og så videre. Det virker dypt, men er svada.

Hva ville du sagt om jeg påsto at firkantede sirkler finnes? Hvis du innvender at slik "firkant" og "sirkel" er definert er en "firkantet sirkel" et meningsløst begrep, kan jeg si at begrepet ikke kan analyseres på denne naive måten. Firkantede sirkler er hinsides vår fatteevne, og kan derfor bare omtales i tilsynelatende selvmotsigende former. Språket vårt strekker ikke til når vi skal omtale disse vidunderlige gjenstandene.

Jeg tviler på at du vil bli særlig imponert. Firkantede sirkler er rett og slett ikke noe det går an å snakke om, uansett hva jeg påstår. En gud slik Karen Armstrong omtaler ham, er en gud det ikke går an å bygge noe "case" for. Peter De Vries karikerte disse synspunktene i romanen "The Mackerel Plaza" der han lar en prest komme med disse bevingede ord: "It is the final proof of God's omnipotence that he need not exist in order to save us."

Kanskje er det jeg som er altfor firkantet. Det er mulig jeg vokste opp med en gal forståelse av religion, og har mitt fått mitt svart-hvittbilde av virkeligheten forsterket gjennom å tilbringe for mye tid blant realister. Det får så være. Å kutte forbindelsen mellom gud og virkeligheten, slik de sofistikerte teologene gjør, reduserer alt snakk om gud til et språk for å beskrive følelser og opplevelser.

Gitt at de fleste, vil jeg påstå, oppfatter "gud" på en tradisjonell måte som et overnaturlig vesen som enten eksisterer eller ikke eksisterer, er dette dessuten en måte å bruke språket på som er nødt til å lede til misforståelser og uklarheter.

Jeg er dypt interessert i om det finnes en gud eller ikke, og jeg har mye mer sans for kristne tenkere som argumenterer for at det er rasjonelt å tro at deres gud eksisterer. Jeg er uenig i deres konklusjoner, men vi befinner oss i det minste i noenlunde den samme virkeligheten. Vi er enige om hva dette dreier seg om, at spørsmålet er viktig, og hva slags argumenter som skal til.

Religion dreier seg selvsagt også om fellesskap, opplevelser og handling. Disse aspektene av religion er udiskutabelt reelle. Mennesker opplever virkelig at troen og praktiseringen av den kan gi livet mer mening og være opphav til sterke opplevelser. Men jeg ser ingen sterke grunner til at denne reelle siden av religion ikke kan forstås uten å referere til noe overnaturlig.

Kanskje man kan argumentere for at tradisjonelt religiøst språk er en måte å forsøke å fange inn disse opplevelsene på. Men det er ikke til å komme fra at en slik abstrakt forståelse av gud ligger ganske langt fra den jevne troendes. Det gjør det vanskelig å forstå hva som egentlig menes med trosbekjennelsene. Den athanasiske trosbekjennelse er, så vidt meg bekjent, fremdeles en del av Den norske kirkes læregrunnlag.

I den kan jeg blant annet lese det følgende: "Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt... Dette er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds sønn, er Gud og menneske:..." Enten må dette skrives om, ellers må kirkegjengerne sendes på kurs for å lære den sofistikerte måten å forstå dette på.

Øystein Elgarøy er professor i astrofysikk ved Universitetet i Oslo.

html .fb_share_link { padding:2px 0 0 20px; height:16px; background:url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat top left; }Del på Facebook