I diskusjonen om guds eksistens hevdes fra teologisk hold at religionen handler om noe annet enn det vitenskapen kan uttale seg om. Gud kan ikke gripes med de begrepene vitenskapen er begrenset til å operere med. Med den tyske teologen Bonhoeffer sier man at «en gud som finnes, finnes ikke». Slik abstraherer man guden sin bort fra den virkelige verden og plasserer ham (det er jo som regel en han) i en «verden» utilgjengelig for observasjon og rasjonell argumentasjon.

I tillegg sier man at gudstroen - altså religionen - omfatter langt mer enn bare troen på en abstrakt gud. Religion byr på fellesskap, ritualer, normer, moralsk og praktisk livsveiledning. Derfor blir det irrelevant å insistere på en diskusjon om guds eksistens. For da misforstår man og skjønner ikke at gud eller gudsbegrepet tilhører et annet værensdomene, språkspill eller lignende. Slik har den moderne teologien forsøkt å immunisere sin gud fra vitenskapens ødeleggende religionskritikk, samtidig som man insisterer på guds relevans på en lang rekke livsområder.

Problemet med denne tilnærmingen er at den representerer en meningsløshet. For dersom man ikke kan avgjøre spørsmålet om guds eksistens på en rasjonell måte, finnes det heller ingen gode grunner til å ta den angivelige gudgitte moralske veiledningen på alvor. Når gud postuleres å befinne seg hinsides den virkeligheten som vitenskapen uttaler seg om, finnes det ingen mulige berøringspunkter mellom guden (eller gudsbegrepet) og den religiøse praksisen, som må være dennesidig.

I tidligere tider var det en intim forbindelse. Den «konkrete» guden begrunnet den religiøse praksisen fordi han på en eller annen måte hadde informert menigheten eller sine tilhengere om hvordan han skulle dyrkes og livet skulle leves. Det innebar at den religiøse praksisen kunne forklares med henvisning til guds vilje, en vilje som var kjent gjennom en konkret åpenbaring. Enten kunne man lese hvordan ting skulle gjøres i en åpenbart og derfor hellig tekst, eller en profet påberopte seg å ha blitt fortalt (eller skjønt) hva guden ville. Med andre ord hadde guden kanaler inn i denne verden som innebar en direkte og forståelig kommunikasjon, om enn bare én vei. Disse kanalene var konkrete og etterprøvbare fordi man kunne lese i den hellige teksten eller spørre ut profeten.

Problemet for dagens abstraksjonsteologer er at akkurat den kanalen som ble brukt til å formidle hvordan menneskene bør leve og ellers ga mening til tilværelsen, også ble brukt til å forklare verdens tilblivelse og historiens gang. De konkrete utsagnene om verdens tilblivelse og beskaffenhet hadde store autoritet fordi de - før vitenskapens framvekst - framsto som de mest plausible forklaringene på virkeligheten. Det var derfor disse forklaringene som ga mening til tilværelsen. Og det var derfor de hadde stor autoritet, noe som også ga legitimitet til tekstenes og profetenes utsagn om ritualer, moral og livsførsel.

Det er med andre ord religionens sannhetspretensjon i forhold til virkeligheten som har begrunnet alt annet som religionen også er opptatt av. Dersom man avviser religionens sannhetspretensjoner som irrelevante, slik abstraksjonsteologer gjør, har man samtidig opphevet muligheten for å vite noe som helst om hva guden måtte mene om å stjele, lyve, homofili, selvbestemt abort, eutanasi og alle andre moralske spørsmål.

«Moderne» gudstroende synes å mene at fordi vitenskapen er et eget domene - hvor vi undersøker hva som er sant eller falskt - og normative spørsmål tilhører et annet domene - hvor vi undersøker hva som er etisk/moralsk riktig eller galt - så gjør det ikke noe at religionen ikke lenger uttaler seg om den virkeligheten vitenskapen fokuserer på. Det overlater man gladelig til vitenskapen. Ved likevel å insistere på at religionen er relevant for moralens område, glemmer man at ved å unndra gud fra å ha noen betydning for de spørsmål vitenskapen er opptatt av, finnes det ikke lenger noen rasjonell grunn til å tillegge religiøst baserte utsagn om moralske spørsmål noen betydning heller. For dersom Det gamle og nye testamentet og Koranen ikke er pålitelige kilder til forståelse av virkeligheten, hvorfor skulle de samme kildene være pålitelige når det gjelder etikk og moral?

Den religiøst begrunnede moralens legitimitet hviler på guds eksistens. Eksistensen til noe som virker på og i verden, må handle om noe som kan påvises. Dersom man ikke kan påvise guds eksistens, for eksempel gjennom gode grunner, da har heller ikke den religiøse begrunnelsen av moralen noen relevans. Man kunne gjerne si at den ikke eksisterer.

Dette innebærer at vi isteden må gi rasjonelle begrunnelser for moral og etikk. Det kan vi da også gjøre. Menneskeheten klarer seg med andre ord svært godt uten noen gud, både for å forstå virkeligheten og å begrunne og praktisere god moral.

Derfor kan vi også trygt la den avdøde gud hvile i fred. I dette lys framstår den «moderne» abstraksjonsteologiens «arasjonelle» forsvar for guds eksistens og relevans som en heller ulekker likskjending.

Tidligere publisert i Klassekampen 3.10.2009
Innlegget er en oppfølging av en debatt på Litteraturhuset i Oslo, 23.9.09

HTML .fb_share_link {
PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-LEFT: 20px; PADDING-RIGHT: 0px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; HEIGHT: 16px; PADDING-TOP: 2px
}

Del på Facebook