Jeg [vil] sterkt anbefale at navnet på organisasjonen blir beholdt, og at forbundet ved sine tillitsvalgte og ansatte i årene som kommer biter i seg all prestisje og igjen begynner å bruke humanetikk som betegnelse på livssynet vårt.

Publisert: 1.12.2009

Ansvarlig redaktør Kirsti Bergh oppfordrer på lederplass i Fri Tanke nr. 3/2009 til å "få navnedebatten i gang - og ut av verden" fordi dette er en "sak som ikke engasjerer så mange." Henne om det.

Her er uansett mitt bidrag som medlem gjennom drøyt 53 år - siden stiftelsesmøtet 9. april 1956.

I min bok "SVIK - Fra humanetikk til humanisme" (Kolofon 2008) - drøfter jeg over mange sider spørsmålet om det mulige - og av mange sentralt plasserte personer ønskede - navneskiftet på organisasjonen vår.

Men først en presisering; når jeg kjemper en kamp for å opprettholde humanetikk som betegnelse på livssynet mitt, er det ikke - slik mange synes å tro - ut fra nostalgi eller for å ære min far som opphavsmannen til uttrykket i Norge, men rett og slett fordi humanetikk er et begrep som er dekkende for mitt livssyn, og som på en positiv og entydig måte "plasserer" meg i det konglomerat av livssyn som finnes, selv i det relativt homogene Norge.

Nye ord og begreper oppstår med visse mellomrom. De fleste blir døgnfluer. Men så hender det av og til at et symbol viser seg å dekke et behov hos mange nok mennesker til at det festner seg. Human-etikk (som jeg i det følgende velger å skrive uten bindesterk) er et slikt ord. Men da forbundet ble stiftet i 1956, var det ingen gitt å forutse at det skulle gå slik, og Kristian Horn selv sa da også i sitt innledningsforedrag at "om vi nå ved stiftelsen velger betegnelsen "human-etikk", skal vi ikke la det gå prestisje i dette valg. Skulle det utvikle seg slik at humanist-organisasjonene i de land vi nevnte, klarer å erobre humanistbetegnelsen som en entydig livssynsbetegnelse, ville ingenting hindre oss i å foreta en navneforandring for Human-Etisk Forbunds vedkommende."

Hvorvidt disse "andre land har lykkes i sin erobring av humanistbetegnelsen" skal jeg komme tilbake til om litt.

I mer enn tretti år har sentrale aktører i HEF systematisk brukt humanisme synonymt med humanetikk, ofte i samme artikkel, ja til og med i samme setning. Det ferskeste eksempelet jeg har sett, fant jeg i samme nummer av Fri Tanke, der styreleder Åse Kleveland i sin kommentar på side 3 først sier: "Jeg har en klokketro på humanetikkens potensial." Og noen linjer lenger nede: "fokusere enda sterkere på humanismens betydning." (Uthevingene er mine.) Videre har det i medlemsblad og tidsskrift fra tunge, sentralt plasserte aktører med jevne mellomrom vært skrevet solide utgreiinger om hva som - etter deres mening - skal legges i begrepet humanisme.

Problemet med dette er bare at verken menige medlemmer av HEF, tillitsmannsapparatet eller sekretariatet langt fra har noe monopol på begrepet eller noen suveren definisjonsmakt. For alle "skikkelige" mennesker definerer seg - selvsagt - som humanister, hva enten de er fritenkere, kristne, muslimer, hinduer eller bekjenner seg til andre religioner. Videre brukes humanisme som sekkebetegnelse på alle "myke" universitetsfag som samfunnsfagene, språkvitenskap eller kulturhistorie for å nevne noen. Og heller ikke representantene for disse fagene "tar feil", for slik bruk av humanismebegrepet har en lang tradisjon.

Nå lever imidlertid en del medlemmer av HEF med forestillingen - eller håpet - om at bare de lenge nok og trassig nok aktivt bruker humanisme i det offentlige rom, så vil de til slutt seire. Andres bruk av begrepet vil dø hen. Jeg hører - for å si det forsiktig - med til dem som betviler at dette vil skje.

Men dette er ikke den viktigste grunnen til at jeg ønsker å fortsette å bruke humanetikk som betegnelse på livssynet mitt. Nei, grunnen er at humanetikk er langt mer dekkende og fylt med innhold enn det mer utflytende humanisme. Derfor - svært konsentrert - noen ord om innholdet i livssynet humanetikk, som har følgende tre elementer:

For det første: Agnostisisme, av det greske "Ingen kunnskap" - det vil si om gudene eller det eventuelt hinsidige. Som humanetiker innrømmer jeg min intellektuelle begrensning, og jeg erkjenner at jeg ikke med sikkerhet - overfor andre - kan hevde som sant forhold utenfor min egne kunnskapssfære - som altså er begrenset. (Hva jeg eventuelt tumler med av tanker om det som ligger utenfor denne sfæren, blir da en privatsak. Tanker og opplevelser jeg gjerne deler med gode venner, men som altså er "sanne" bare for meg.)

En slik grunnholdning kan karakteriseres som intellektuell redelighet, til forskjell fra dem som krever allmenn gyldighet for egne spekulasjoner om det hinsidige, eller som støtter seg på tekster i såkalt "hellige skrifter", slik religiøse humanister gjør.

For det andre: Rasjonalisme, av det latinske "ratio" som betyr fornuft. Som mennesker er vi utstyrt med en oppsiktsvekkende evne til å observere, huske, lære og formidle tanker og følelser til hverandre, og denne evnen mener jeg at det på så vel individ- som samfunnsplan er viktig å kultivere best mulig. For meg har det derfor vært naturlig å velge skole og utdanning som arbeidsfelt, men selvsagt kan humanetikere bruke sin fornuft på svært mange, og sikkert minst like sentrale områder.

Poenget er bare at vi har en begeistring for bruken av vår fornuft, at vi er nysgjerrige, at vi søker så sikker kunnskap som mulig, og at vi bruker fornuften til å flytte noen merkesteiner i menneskehetens utvikling, for å si det en smule pompøst! Og at vi med det ikke lar metafysiske grublerier forkludre evnen til - eller gleden over - rasjonal tenkning.

For det tredje: Etikken, definert som "læren om rett og galt". I den grad jeg har noen "tro", så er det overbevisningen om at mennesket har en iboende trang til å gjøre det gode. Og det sier jeg, selv om vi fra vi er ganske små, er noen forferdelige egoister og selv om menneskehetens historie er preget av krig og faenskap, for å si det sånn. Men historien er også full av enkeltskjebner og hendelser som viser det motsatte, at mennesker er villige til å ofre egen velferd og i ytterste konsekvens sitt eget liv for å berge andre.

Videre mener jeg at vi alle innerst inne kjenner på oss selv forskjellen mellom etisk gode og etisk dårlige valg, og at vi egentlig ønsker å gjøre det gode, men at press fra omgivelsene av og til tvinger oss til det motsatte. Viktigst av alt er det vel imidlertid at vi lever i samfunn der vi trenes opp til å se forskjellen mellom rett og galt, og blir satt i valgsituasjoner der vi gjør erfaringer med konsekvenser av de valgene vi gjør.

Oppsummert: For en humanetiker er et samfunnsmessig engasjement med fokus på solidaritet, rettferdighet, respekt og samspill en naturlig konsekvens av det livssynet han eller hun har valgt - eller vokst opp i. Humanisme (selv med lange presiseringer) dekker ikke dette.

Et kronargument for navneendring på forbundet har vært ønske om harmonisering med søsterorganisasjoner i utlandet, som for de flestes (men langt fra alles) vedkommende har humanisme i navnet.

Men hva er situasjonen hos dem?

o De er "gamle", i ethvert fall eldre enn oss.
o De har stagnert med hensyn til medlemstall.
o De har liten eller ingen politisk eller samfunnsmessig betydning.
o Og de er altså humanister, i land der "humanism" er et svær velkjent begrep, hvilket skulle borge for stort gjennomslag, noe de ikke har hatt.

Humanisme har altså ikke vært noen døråpner eller "sesam sesam" for vekst og innflytelse.

Til forskjell fra disse organisasjonene har altså vi i lille Norge greid å bygge opp en organisasjon som i verdensmålestokk er suverent størst, hva enten vi vurderer det i absolutte eller relative tall.

Årsakene til dette er mange og sammensatte; på den ene siden entusiastiske, selvoppofrende gründere i forbundets første år, og dyktige ansatte og tillitsvalgte også i medgangstider. Men for det andre har vi i Norge, til forskjell fra de fleste andre land, vært "begunstiget" med en statskirke som "den gode fiende", som har mobilisert til motstand mot det ene reaksjonære utspillet etter det andre; vi fikk en flying start fra 1953 med Hallesbys famøse radioandakt om Helvete, vi kom i 1981 inn under ordningen med overføring av "kirkeskatt" til livssynsorganisasjoner, noe som har mobilisert til medlemsvekst av dimensjoner; vi har - som ett av få land vi ellers liker å samarbeide med - hatt en stor grad av sammenblanding mellom religion og stat for å nevne noe, og som et siste incitament for medlemsøkning fikk vi kirkevalgene nå i 2009, der svært mange mennesker ble oppmerksomme på at de sto oppført som statskirkemedlemmer selv om de trodde seg utmeldt for lengst.

Når dette er sagt, gjenstår imidlertid den ene, helt sentrale forskjellen; navnet på organisasjonen. I 1956 var det ingen gitt å si med sikkerhet om humanetikk ville festne seg som begrep i folks bevissthet, eller om det ville forsvinne. Derfor det lille forbeholdet som jeg siterte innledningsvis. Men det interessante skjedde; ordet ble mer og mer vanlig i bruk hos stolte humanetikere selv. Hos ideologiske motstandere noe motvillig - og til å begynne med lett nedlatende - men i dag med respekt. Og kanskje mest gledelig, hos "vanlige folk", slik at vi i dag kan bruke humanetikk om livssynet vårt og vente å bli forstått og respektert i alle leirer og lag av folket. Men med humanisme som betegnelse vil vi i uoverskuelig tid måtte supplere med en håpløs serie presiseringer og avgrensninger til andre fag og områder for å forklare at det er et livssyn vi snakker om.

Konklusjon: I spørsmålet om navneskifte har HEF "malt seg opp i et hjørne" i og med vedtaket i 2005 om å gjøre alle seremonier humanistiske. Og utgivelsen av det "humanistiske manifestet" trekker i samme retning, noe også den iherdige og etter hvert mer og mer konsekvente bruken av termen humanisme i skrift og tale fra forbundets tillitsvalgte gjør.

Når alt nå - etter bevisst satsing fra sentrale aktører i HEF - er blitt humanistisk, kan det altså se ut som en underlig selvmotsigelse å opprettholde ordet humanetikk (med bindestrek) som betegnelse på organisasjonen. Likevel vil jeg, ut fra den argumentasjonen jeg har brukt foran, sterkt anbefale at navnet på organisasjonen blir beholdt, og at forbundet ved sine tillitsvalgte og ansatte i årene som kommer biter i seg all prestisje og igjen begynner å bruke humanetikk som betegnelse på livssynet vårt.

En slik godt innarbeidet og respektert merkevare er viktig for at HEF skal kunne spille en sentral kulturpolitisk rolle også i framtida.

Men fremfor alt er faktisk begrepet viktig for alle oss som har vår livssynsmessige forankring i humanetikken, slik jeg har definert det foran.

Kjell Horn

Innlegget er publisert i en forkortet utgave i Fri tankes papirutgave nr 4-2009.