Det nærmer seg snart tre år siden kampanjen «Ingen liker å bli lurt» ble lansert. Kampanjen – som er symbolisert med en stor tankestrek – var en oppfordring til å tenke seg om, og rettet mot de mange aktørene på alternativmarkedet som lover helse og grønne skoger, på et tidspunkt der selv helseministeren hadde fortalt media at han trodde på fjernhealing over telefon.

Jesper Aagaard Petersen, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU, har tatt for seg kampanjen og reaksjonene den vakte fra et sosiologisk perspektiv. Resultatet er forskningsartikkelen «Nobody likes to be fooled»: Negotiating the «alternative» in Norwegian public debate», som også kommer med i en antologi seinere i år.

– Utgangspunktet for analysen er en modell av forbruk og forbrukere utarbeidet av sosiologen Alan Aldridge i 2003. Her ser Aldridge på om forbrukere føler seg dominerte eller autonome, og om de forbruker ut fra et opplevd behov eller for å uttrykke identitet. Det som er tydelig, er at kampanjen «Ingen liker å bli lurt» selv kommuniserte at den drev med forbrukerbeskyttelse gjennom å peke på useriøse eller direkte kriminelle aktører. I dette lå det at man så det som en moralsk forpliktelse å beskytte de som ikke selv kunne navigere i forbrukersamfunnet, forklarer Aagaard Petersen.

Problemet med dette var at det gjorde at de som søkte alternativ behandling ble til ofre som hadde behov for å bli beskyttet mot å bli dominert eller «snytt» – såkalte «cultural dupes», som blir lurt til å forbruke ting som er unyttige eller til og med farlige for dem selv, i stedet for selvstendige aktører som handlet ut fra rasjonelle kriterier.

Aggressiv sekulær misjon?

I artikkelen forklarer Aagard Petersen mye av motstanden mot kampanjen som en reaksjon på denne fremstillingen. «Ingen liker å bli fortalt at de blir lurt», skriver han, og «ingen liker å bli fortalt at de utnytter menneskelig ulykke til å tjene penger.»

Aagaard Peteresen mener det var dette som fikk mange – fra ekstreme aktører til mer sindige representanter for alternativmiljøet, som Øyvind Solum, til å reagere på det de oppfattet som en autoritær kampanje og som aggressiv sekulær misjon.

Også enkelte personer som i utgangspunktet stod nærmere Human-Etisk Forbund og Skepsis enn alternativbevegelsen, som folklorist Audhild Skoglund, mente at det å omtale brukere av alternativ medisin som «lurt» eller «narret» var å gå for langt.

Petersen mener den store tankestreken som fungerte som symbol for kampanjen raskt fikk en ekstra symbolverdi her, selv om dette ikke var planlagt.

– Jeg synes noe av det mest interessante var symbolet kampanjen valgte – en stor, rød tankestrek på sort bakgrunn. Når man forstår hva det betyr , en oppfordring til å stoppe opp og tenke seg om, synes jeg det er et utrolig flott symbol. Men de alternative oppfattet det annerledes, som et stort minustegn, altså som et tegn på avsmak. Samtidig tror jeg ikke kampanjen ville hatt samme gjennomslagskraft uten den kontante tonen den ble lansert med.

Ulikt religionssyn

Fra offisielt hold i Human-Etisk Forbund ble det flere ganger presisert at dette ikke var en kamp mot alternativ religion eller forestillinger, men mot dem som utnyttet disse forestillingene for økonomisk vinning.

Likevel var det mange som oppfattet kampanjen som nettopp dette. Ifølge Aagard Petersen ble den raskt misoppfattet fra begge sider som ikke å handle om alternativ medisin kontra vitenskapelig underbygget skolemedisin, men om alternativ religion og åndelighet kontra skeptisk vitenskap.

Aagaard Petersen mener dette delvis kan skyldes et ulikt syn på hva religion er og bør være.

– Jeg synes ofte det er et problem i den norske livssynsdebatten at vi mangler et bredere religionsbegrep, og i praksis legger til grunn en protestantisk kulturell tradisjon der religion handler om tro, og at vi ikke er villige til å godta den rollen materielle gjenstander og praksis også kan spille. Om man ser på kampanjen og på en del av konfliktene som oppstod underveis, røper de nettopp et religionssyn der religion er noe som primært har å gjøre med tro, og som utelukker en dimensjon som har med kunst, materielle, praksis – og kommersialitet – å gjøre.

– Men samtidig kan man vel også si at noe av problemet er at deler av alternativbevegelsen – da særlig behandlere – nettopp ikke har presentert seg som religion, men har gjort krav på å være vitenskapelig underbygget?

– Absolutt. Det er klart at skal man holde seg i det skeptiske hjørnet, kan de absolutt kritiseres for å legitimere seg ved hjelp av foreldet vitenskap eller pseudovitenskap, eller for bent frem å misforstå hva vitenskap er overhodet. Men samtidig – hvis jeg skal over i det rent religionsfaglige hjørnet – vil jeg også legge til at det er naturlig for alle ideologier, inkludert religioner, å forsøke å legitimere seg selv gjennom det som har størst sosial autoritet i øyeblikket. Vitenskapen står svært sterkt i dagens samfunn, og dermed blir det naturlig at også det som fremstår som religiøse forestillinger forsøker å begrunne seg selv gjennom bruk av en vitenskapelig terminologi.

Viser indre spenninger

I artikkelen skriver Aagaard Petersen at debatten snart utviklet seg til en grenseoppgang mellom «skeptikere» og «alternative», med klare fronter som også har blitt beskrevet av Torgrim Eggen i artikkelen «I skitstormen» (Humanist nr 2-2012).

De negative sidene ved dette har vi også sett komme opp til overflaten i år – gjennom anklagene mot Saksynt-blogger Gunnar Tjomlid i Nettavisen og undertegnedes artikkel «Med Human-Etisk Forbund som skyteskive» i Humanist, samt Fritanke.nos dekning av saken:

• Svertekampanje mot Human-Etisk Forbund og navngitte skeptikere
• Psykolog: – Tjomlid er ingen såkalt «pedoaktivist»
• Ytringsfriheten har sin pris
• Til slutt kan man ikke lenger «tie ihjel».

Samtidig mener Aagaard Petersen at debatten også åpenbarte bruddflater innad på begge sider av «fronten».

– Jeg synes en interessant side ved kampanjen var at den avslørte et skille innad blant humanister. Det er ikke uvanlig at det former seg indre grupperinger i grupper som møter en utfordring, og her synes jeg kritikken fra Audhild Skoglund var interessant fordi den kritiserte det hun mente var en underliggende motstand mot spiritualitet. Dermed avslørte det at humanister ikke nødvendigvis er det samme som skeptikere, men at det finnes usynlige grenser som kan bli aktivisert i spesielle situasjoner – som under denne kampanjen. Det har vært en forholdsvis avslappet og godmodig forhold mellom disse to gruppene, samtidig som de arbeider på to ulike arenaer. Skepsis er en forholdsvis liten interesseorganisasjon som arbeider spesifikt mot idioti og løgnaktighet og ulogisk tankegang, mens humanetikere flest antagelig arbeider for et samfunn der det skal være plass til både troende og ikke-troende. Jeg har også inntrykk av at det i hvert fall i Norge er et slags skille mellom kjønn, eller i hvert fall mellom kjønnslige uttrykk, og at denne kampanjen fremstod som svært maskulin i uttrykket.

Aagaard Petersen mener at vi så tilsvarende skiller aktiveres på alternativ side under kampanjen og den følgende debatten.

– Det har tidligere vært mye samarbeid eller kanskje snarere tilknytning mellom grupper som er tilhengere av alternativ behandling og av konspirasjonsteorier, «ancient astronauts» og tilsvarende ideer. Konspirasjonskultur og «konspiritualitet» – et begrep som brukes om sammenblandingen mellom nyåndelighet og konspirasjonsteorier – er jo ikke direkte svindel, og kanskje ikke koblet direkte opp mot alternativ behandling, men har i stor grad blitt ekskludert eller marginalisert de siste par årene. Da både av kommentatorer i tilknytning til Human-Etisk Forbund og innenfor alternativbevegelsen. Så denne sammenblandingen er kanskje i ferd med å bli reversert som resultat av denne kampanjen. Man har funnet ut at det er noen holdninger som ikke er akseptable, heller ikke i alternativmiljøet.

I forbindelse med debatten tok ledende representanter for alternativmiljøet avstand fra en del av de hissigste debattantene, særlig de som befant seg rundt «I Lyskilden».

– Allerede den første måneden så vi store mengder personangrep fra enkelte grupperinger innad i alternativmiljøet – mange kjenner jo etter hvert til «I Lyskilden» og «Nyhetsspeilet». Samtidig var det tydelig at disse var uønsket for de fleste alternative, på samme måte som direkte svindlere og kvakksalvere var det. Ved å ta avstand fra disse kunne man på en måte isolere noen tydelige bråkmakere. Her synes jeg også det ble klart at en del i alternativmiljøet – til tross for at de hadde mye imot kampanjen – så en måte til selv å gjøre noe av det samme som kampanjen i utgangspunktet hadde ment å gjøre, nemlig å isolere noen av de problematiske utslagene. Og det har de hatt en viss suksess med, sier Aagard Petersen.

– Offentligheten har blitt mer skeptisk

Aagaard Petersen har i sin undersøkelse ikke sett direkte på effekten av kampanjen, men har likevel noen betraktninger om det.

– Før kampanjen var det jo tydelig at mediene og resten av offentligheten var svært opptatt av alt som het religion. Det gjaldt både religion – da særlig islam – og politikk, men også alternativreligion i form av store reportasjer om for eksempel «Snåsamannen». Her har det etterhvert blitt en annen type dekning. Det er fortsatt store reportasjer, men journalistene skriver mer kritisk enn tidligere. Et godt eksempel er reportasjen som stod i Stavanger Aftenblad om den såkalt «klarsynte» Lisa Williams sist gang hun var i Norge. Den var forholdsvis kritisk, noe som selvsagt utløste reaksjoner fra enkelte som mente det var galt å kritisere noe som folk trodde på.

Aagard Petersen mener at det er sannsynlig at kampanjen har hatt en effekt på resten av offentligheten, slik at det har blitt mer akseptabelt å ha en skeptisk innstilling enn tidligere.

– Det var jo lenge slik at man var alene om dette i sosiale lag. Det var lettere å være for eksempel astrolog eller fjernhealer. Det hadde vært interessant å se nærmere på dette, uten at jeg har noen forskning å bygge på her, avslutter Petersen.