18. november 1978 døde 909 mennesker i jungelen i Guyana. De tilhørte alle en religiøs gruppe kjent som Folkets Tempel, ledet av den karismatiske predikanten Jim Jones. Hendelsen blir vekselvis beskrevet som et kollektivt selvmord og som en massakre. Tragedien skjedde i Jonestown, en landbrukskoloni Jim Jones og Folkets Tempel grunnla i Guyana i Sør-Amerika i 1977.

Men hvordan har egentlig livet etter Jonestown vært for den lille gruppen medlemmer som overlevde, men som mistet familiemedlemmer, venner og hele livsgrunnlaget den tragiske dagen? Hva tenker de om det som skjedde, og om Folkets Tempel i dag?

Sint på Gud fordi han lot henne leve

For folk flest er Folkets Tempel skrekkhistorien om en «sekt» som gikk av hengslene. Om en religiøs leder som misbrukte troende menneskers tillit, og om religiøst vanvidd. For de få som overlevde, er det så mye mer; deres historie, sorgen over døde familiemedlemmer, og tiår med å forsøke å forstå og forsone seg med det som skjedde.

– Fordi jeg ikke stolte på noen, klarte jeg ikke å oppsøke den hjelpen jeg trengte da jeg kom tilbake til USA. Jeg visste at jeg slet, men jeg klarte ikke å sette en merkelapp på problemene. Jeg brukte mesteparten av tiden på å drikke, og i en kort periode brukte jeg også narkotika. Jeg ville bare at smerten skulle ta slutt. I mange år gikk jeg rundt med så mye sinne, men jeg forstod ikke hvorfor. Det eneste jeg visste, var at jeg var sint på Gud hver eneste dag når jeg våknet, for at han hadde latt meg leve, forteller Leslie Wagner-Wilson.

Hun var i en gruppe på elleve personer som klarte å rømme fra Jonestown om morgenen 18. november, bare timer før tragedien fant sted. Alt i alt overlevde 87 medlemmer av Folkets Tempel som befant seg i Guyana, de fleste fordi de ikke var i bosettingen den dagen.

Også Jordan Vilchez, som befant seg i kirkens hovedkvarter i Guyanas hovedstad da alt gikk galt i Jonestown, har slitt med å være overlevende etter tidenes mest beryktede kollektive selvmord.

– Jeg, og mange andre som overlevde, har kjent på skyld- og skamfølelser. Siden jeg vokste opp i Folkets Tempel, måtte jeg bygge opp min egen personlighet fra grunnen av og finne ut hvem jeg var utenfor den formen jeg tidligere var blitt støpt i. Å bli forbundet med Folkets Tempel og den forferdelige siste dagen der, har forårsaket en komplisert blanding av følelser, sier Vilchez, som i dag føler at hun har sluttet fred med fortiden. Men det har vært en lang prosess.

Fellesskap og mening

For den som ikke kjenner bakgrunnen, kan det virke helt absurd at så mange mennesker valgte å følge en predikant fra USA til et fattig søramerikansk land, isolert fra omverdenen og med vakter som sørget for at de holdt seg på plass. Og så avslutte livet sitt i en kollektiv handling på ordre fra denne profeten. Historien om Folkets Tempel er imidlertid kompleks, og det startet på ingen måte med ideer om at man skulle begå kollektivt selvmord. Tvert imot var kirken tidligere både velansett og nøt politisk innflytelse og respekt for sitt sosiale arbeid.

Folkets Tempel startet allerede i 1954, da predikanten James Warren «Jim» Jones startet kirken Community Unity Church i den amerikanske storbyen Indianapolis. Kirken byttet navn flere ganger, og ble fra 1956 hetende Peoples Temple, eller Folkets Tempel. Fra 1965 hadde kirken hovedsete i California. Budskapet bestod av en kombinasjon av karismatisk kristendom og radikale sosialistiske idealer.

Både Vilchez og Wilson kom inn i kirken gjennom familiene sine da de var i begynnelsen av tenårene, rundt 1970. Vilchez flyttet inn hos dem sammen med en eldre søster og hennes to små barn.

– På den tiden var det mer jovialitet i Folkets Tempel, og det var mye sang og underholdning som fant sted i kirken. Det var et band som spilte, og medlemmene bidro med korte og morsomme opptredener. Utenfor møtesalen, som mest av alt lignet på et samfunnslokale, var det et stort basseng. Etter gudstjenestene samlet alle seg for å spise sammen, og barna hoppet i bassenget. Kirken gav meg et fellesskap og en følelse av å høre til i noe som var større enn bare meg, og jeg hadde en slags stolthet over at livet mitt hadde en mening. Sammen skulle vi jobbe mot å gjøre verden til et bedre sted. For meg, som var så ung da, gav det styrke, og det var spennende, forteller hun.

Paradiset som ble et mareritt

I 1974 startet Jim Jones’ planer for å flytte menigheten til det søramerikanske landet Guyana. Sommeren 1977 begynte masseutvandringen til den nye bosettingen, som skulle komme til å bli kjent som Jonestown. Den befant seg midt i jungelen, langt fra allfarvei, og alt måtte bygges opp fra grunnen av.

Jonestown utviklet seg raskt til et levende og vitalt samfunn, med barn som lekte, voksne som arbeidet på jordene, med eldrehjem og underholdning. Men Jones hadde problemer de fleste medlemmene ikke ante noe om. Han ble stadig mer paranoid, og han ble tung rusmisbruker. Han ble stadig mer irrasjonell, og parallelt med det festet han et sterkere grep av kontroll over innbyggerne i Jonestown, med avstraffelser og vakthold.

– Mens vi var i USA, kunne vi ennå bevege oss rundt i byen, selv om det var restriksjoner. Straks vi kom til Jonestown, var vi innestengt, med mindre vi hadde en godkjent oppgave som krevde at vi måtte dra et annet sted. Jeg sørget for å få meg oppgaver med å reise midler i hovedstaden og andre steder, forteller Vilchez. Selv om hun ikke trivdes i Jonestown på grunn av den stadig strengere kontrollen, tenkte hun aldri på å stikke av.

– Jeg følte at jeg måtte vie meg til oppgaven. Jeg hadde også latt meg overbevise om at verden utenfor var fæl og uten håp.

Planla flukten i lang tid

Det var imidlertid andre som hoppet av, og det var flere som ønsket å unnslippe Jonestown. Leslie Wagner-Wilson var en av dem. Om morgenen 18. november, bare noen timer før planen om kollektivt selvmord ble iverksatt, begav hun seg inn i jungelen med en gruppe på til sammen ni personer, fem voksne og fire barn. Hun visste ikke noe om Jones’ planer for den fatale dagen – flukten hadde faktisk vært planlagt i flere måneder.

Muligheten bød seg imidlertid akkurat da fordi den amerikanske kongressrepresentanten Leo Ryan den dagen ville være på besøk sammen med en gruppe journalister og pårørende som var bekymret for slektningene sine i Jonestown. Det ville trekke oppmerksomheten bort fra hva de enkelte medlemmene foretok seg. De møtte to andre medlemmer underveis, og sammen la de elleve Jonestown bak seg, uten å ane at hele samfunnet ville være utslettet før natten kom.

Imens, i Jonestown, endte besøket fra USA veldig galt. En rekke medlemmer bad om å få reise sammen med Ryan og hans følge. Det kom til håndgemeng, og idet gruppen nådde flystripen for å reise hjem, kjørte en lastebil med bevæpnede Folkets Tempel-medlemmer opp til dem og begynte å skyte. Både Ryan, tre pressefolk og et av medlemmene som hadde hoppet av, ble drept, før attentatmennene vendte tilbake til Jonestown. Der satte Jones’ nærmeste medarbeidere i gang med å blande en fruktdrikk med gift. Alle innbyggerne ble kalt inn til et fellesmøte, hvor Jones ga beskjeden om at de skulle begå «revolusjonert selvmord». På lydopptak som er offentliggjort, høres en kvinne som argumenterer mot denne ordren, men det overveldende flertallet ser ut til å ha godtatt det. Foreldre gav barna sine giften først, for deretter å ta den selv. Noen få, særlig i ledelsen, døde av skudd fra våpen.

De overlevende

Mens alt dette foregikk, befant Leslie Wagner-Wilson seg på flukt med sin tre år gamle sønn, mens Jordan Vilchez var sammen med andre medlemmer av Folkets Tempel i Guyanas hovedstad Georgetown. Wagner-Wilson og gruppen hennes fikk høre om attentatene samme kveld, og neste morgen ble de fortalt av en politimann at det var rundt 500 døde i Jonestown, og et like stort antall som hadde rømt inn i jungelen.

– Jeg var satt ut og begynte å be om at familien min var blant de 500 som hadde rømt inn i jungelen. På det tidspunktet trodde vi at vi hadde blitt angrepet, ikke at et kollektivt selvmord og en massakre hadde funnet sted. Vi var alle svært urolige, ettersom vi alle hadde familiemedlemmer i Jonestown, eller andre vi var glad i. Vi fikk sjokk, og jeg tror nok vi forsøkte å fortrenge hva som hadde skjedd ganske lenge. Ingen visste omfanget av dette før flere dager senere, forteller hun.

I Georgetown ble medlemmene i Folkets Tempel som oppholdt seg der, oppringt over radiosambandet fra Jonestown. Der fikk de beskjed om at også de skulle begå «revolusjonært selvmord».

– Min første reaksjon på det som skjedde i Jonestown mens jeg var i Georgetown, var sjokk, forteller Jordan Vilchez. – Først og fremst fordi en kvinne som var ekstremt, ekstremt dedikert, Sharon Amos, drepte de tre barna sine der i huset i Georgetown. Hun sa til oss andre at vi også skulle begå selvmord, men ingen andre gjorde det.

Det var kun fire mennesker som befant seg i Jonestown da planene om «revolusjonært selvmord» ble satt i sving, som overlevde.

Både Vilchez og Wagner-Wilson har tenkt på hva som ville ha skjedd dem dersom de hadde vært til stede den fatale dagen.

– Hadde jeg vært i Jonestown den dagen, ville jeg trolig ha dødd, ettersom det ikke var tillatt å protestere, og det å se alle dø ville ha vært så skremmende, sier Vilchez.

Wagner-Wilson mener hun ville ha kjempet imot, men tror neppe hun ville ha overlevd.

– Det er ingen tvil om at på grunn av ektemannen min måtte jeg ha slåss som bare det, og jeg kunne ha blitt drept. Jeg ville ikke ha tatt giften frivillig. Jeg har alltid ønsket å leve, og jeg ville ha slåss for mitt eget liv og for livet til sønnen min, Jakari, som da var tre år gammel.

Når det gjelder om hendelsen kan karakteriseres som et kollektivt selvmord, eller som drap, er de mer uenige.

– Min oppfatning er at i det store og hele var det et massemord, for det var egentlig ingen som ønsket å dø den dagen, konstaterer Vilchez, men: – Det foregikk en oppbygging mot en slik mulighet, hvor folk ble forberedt på ideen.

– Vi som vokste opp i Folkets Tempel var indoktrinert til å tenke at en dag måtte vi kanskje dø for saken. Men jeg trodde alltid at dette skulle komme fra krefter utenfor oss, ikke innenfra, sier Wagner-Wilson.

I ettertid tenker hun at hun skulle ha sett det komme.

– Samtidig, de av oss som ikke kjente til hvordan det stod til med Jim, ante ikke hvor mentalt ustabil han faktisk hadde blitt. Jeg har kommet til å tenke på tragedien som en kombinasjon av kollektivt selvmord og en massakre. Barn begår ikke selvmord. Over tre hundre barn døde i Jonestown. De tok ikke livet sitt selv.

Veien tilbake

Jordan Vilchez mistet to søstre og to nevøer i Jonestown, foruten hele nettverket av mennesker hun hadde vokst opp og levd med. Leslie Wagner-Wilson mistet ektemannen Joe, moren, søsteren, broren, en niese og en nevø.

Da de vendte tilbake, måtte de begynne på nytt. I mediene ble medlemmene av Folkets Tempel fremstilt som hjernevaskede sektmedlemmer.

– I begynnelsen ble vi stigmatisert av mediene som gale tilhengere av Jim Jones. Det var svært lite empati for oss, minnes Wagner-Wilson, som mener dette har bedret seg med årene.

Et annet problem var at svært få av kroppene i Guyana ble obdusert. Dermed fikk man aldri fastlagt dødsårsaken. I dag er mange av dem begravet i en massegrav i California, hvor minneplater med alle navnene er lagt ned. Identifikasjonen av de døde har vært svært lemfeldig.

– Moren min, ektemannen min, nevøen og niesen min ligger alle i massegraven på Evergreen kirkegård i Oakland, California, forteller Wagner-Wilson. – Kroppene til broren min og søsteren min ble overlatt til faren vår, som sørget for å få dem begravd på en kirkegård utenfor San Francisco. Kistene var forseglet, så vi kunne faktisk ikke identifisere dem. Jeg vet at kistene ikke kan ha inneholdt søsknene mine, for kisten til broren min veide mer enn kisten til søsteren min. Søsteren min var omtrent 1,74 høy og ganske omfangsrik, mens broren min var 1,64 og spedbygd, så det er bare helt umulig. Det hender at jeg besøker gravene, men først og fremst har jeg bildene av dem rundt meg i huset, og jeg har med meg de gode minnene om dem.

Begge har de siste årene hatt noe kontakt med andre tidligere medlemmer. Vilchez forteller at hun ikke orket det de første årene, for hun trengte tid borte fra den delen av livet sitt, for å finne en ny vei.

– Vi har en felles fortid som vi alle kan snakke om uten å måtte forklare, slik som man må overfor andre som ikke har opplevd det.

Begge føler i dag at de har klart å forsone seg med fortiden, men det har vært en lang vei.

– Det har tatt år å sortere følelseskaoset, sorg, skam, sinne, desperasjon og svik, konstaterer Vilchez.

– Jeg følte at jeg var knust i tusen biter, og at det ville være umulig å sette dem sammen igjen, forteller Wagner-Wilson. – Så jeg levde ganske selvdestruktivt de første årene, og håpet bare at noen ville ta livet av meg, slik at jeg slapp å leve med smerten. Til slutt kom jeg til at jeg ønsket å få det bedre, så jeg begynte med å tilgi Jim Jones. Etter det kunne jeg tilgi meg selv for at jeg var i live. Det var en lang prosess. Jeg ble veganer og åpnet opp for det åndelige, og jeg begynte å be og meditere. Til slutt kom det en dag da jeg følte at jeg hadde fått fast grunn under beina igjen og hadde sluttet fred med meg selv, da var jeg i stand til å tilgi og glede meg igjen.

Hvert år på dagen for Jonestown-tragedien, den 18. november, holdes det en minnemarkering ved massegraven i California. I år er det 35 år siden det skjedde. Wagner-Wilson kommer ikke til å delta. Hun planlegger å bruke dagen på frivillig arbeid.

– Jeg vil melde meg som frivillig for et prosjekt som gir mat til de fattige i lokalmiljøet mitt. Og så vil jeg tenke på og feire den familien som ikke er med meg lenger, men som alltid finnes i hjertet mitt, sier hun.

Jordan Vilchez skal derimot holde tale på minnemarkeringen.

– Jeg tenker at den beste måten jeg kan hedre de som døde, er ved selv å være en lykkelig person, en medfølende person, med et liv fylt av glede, avslutter hun.

Les mer om Jonestown-tragedien på Wikipedia