Teksten er et utdrag fra Paranormalitet – Hvorfor vi ser det som ikke er der av psykologen Richard Wiseman (Humanist forlag 2012). Psykolog Richard Wiseman har aldri sett bevis på at paranormale fenomen eksisterer, men han har de siste tjue årene forsket på det paranormales psykologi. Boka tar for seg hvordan såkalte paranormale fenomen fungerer, det være seg hjemsøkte hus, klarsynthet, ut av kroppen-opplevelser og samtaler med de døde. Denne teksten viser hvordan en stor gruppe mennesker ble «hjernevasket» til å gå i døden sammen med sektlederen sin.

Jim Jones ble født i 1931. Han vokste opp i et landsens samfunn i Indiana, og ble senere beskrevet av noen av naboene som «en skikkelig snål unge». Jones tilbrakte mye av barndommen sin med å utforske religion, torturere dyr og diskutere døden. Han utviste også en tidlig interesse for å preke. En av Jones’ barndomsvenner beskriver hvordan han draperte et gammelt laken over skuldrene, samlet sammen en gruppe barn til en provisorisk menighet og holdt en preken der han lot som om han var djevelen. Som tenåring begynte han å studere til prest ved en lokal metodistkirke, men sluttet igjen da kirkelederne forbød ham å preke for en menighet der flere raser var til stede. I 1955, da Jones bare så vidt var fylt 24, samlet han en liten flokk trofaste tilhengere og grunnla sin egen kirke, Folkets tempel. Pussig nok finansierte han det ambisiøse prosjektet sitt ved å gå fra dør til dør og selge aper som kjæledyr. Når han ikke var opptatt med «monkey business», brukte han tiden på å finpusse taleferdighetene, og snart hadde han fått ord på seg for å være en meget karismatisk forkynner.

Jones’ opprinnelige budskap handlet om likhet og raseintegrering. I pakt med det budskapet han prekte, oppfordret han sine tilhengere til å hjelpe til med å skaffe mat og arbeid til de fattige. Ryktene om de gode gjerningene hans spredte seg fort, og førte til at nesten tusen personer strømmet til kirken hans. Jones fortsatte å bruke sin innflytelse til å bidra til å berike samfunnet, og åpnet både et suppekjøkken og et pleiehjem. I 1965 hevdet han at han hadde hatt en visjon om at Midtvesten i Amerika snart ville bli mål for et atomangrep, og overtalte om lag hundre medlemmer av menigheten til å følge ham til Redwood Valley i California. Han var fremdeles opptatt av å støtte dem som trengte det mest, og fortsatte å hjelpe narkotikamisbrukere, alkoholikere og de fattige.

Tidlig på 1970-tallet begynte mørke skyer å samle seg. Jones ba om at tilhengerne hans måtte forplikte seg sterkere, og oppfordret dem til å tilbringe feriene sammen med andre Tempel-medlemmer i stedet for med familiene sine, og gi pengene og eiendelene sine til kirken. I tillegg var Jones etter hvert blitt sterkt avhengig av narkotika. Han ble også stadig mer paranoid, og overbeviste seg selv om at den amerikanske regjeringen forsøkte å ødelegge kirken hans. Litt etter litt begynte lokale journalister å fatte interesse for historiene som verserte om en usunn grad av forpliktelse for medlemmene av Folkets tempel. Jones forsøkte å unngå denne uønskede granskningen ved å flytte hovedkvarteret til San Francisco. Prekenene hans ble en voldsom suksess også her, og i løpet av noen få år var medlemstallet i kirken hans doblet. Men det varte ikke lenge før journalistene på nytt begynte å skrive kritiske artikler om Jones, så han bestemte seg for å forlate Amerika og bygge opp sitt eget «utopiske» samfunn i utlandet.

Han vurderte flere ulike land før han bestemte seg for å etablere det selvforsynte samfunnet sitt i Guyana, på nordkysten av Sør-Amerika. Fra Jones’ perspektiv var det et klokt valg, blant annet fordi guyanske myndigheter var lette å bestikke og lot ham motta illegale forsendelser av våpen og narkotika. I 1974 forhandlet han frem en leiekontrakt på et område på drøye 16 000 mål i en fjern jungel nordvest i landet. I all beskjedenhet ga han området navnet «Jonestown», og så pakket den karismatiske predikanten og flere hundre av hans tilhengere sakene sine og flyttet til Guyana. Det ble et tøft liv.

Jonestown var isolert, jorden der var lite fruktbar, og den nærmeste vannkilden befant seg elleve kilometer borte, en lang tur langs sølete veier. Alvorlige utbrudd av diaré og febersykdommer var vanlig. I tillegg til at Tempel-medlemmene arbeidet 11-timersdager, ble det også forventet at de skulle delta i undervisning om sosialisme og lytte til lange prekener hver kveld. De som forsømte pliktene sine, ble straffet på ulike måter – blant annet ble de sperret inne i en liten, kistelignende trekasse eller tvunget til å tilbringe mange timer på bunnen av en tørrlagt brønn.

Den 17. november 1978 reiste kongressmannen Leo Ryan til Guyana for å undersøke rykter om at folk ble holdt i Jonestown mot sin vilje. Da Ryan kom, hørte han først bare lovord om det nye samfunnet. Men mot slutten av den første dagen av besøket ble han i all hemmelighet oppsøkt av en liten gruppe familier som fortalte at de var alt annet enn lykkelige, og at de gjerne ville reise hjem igjen. Tidlig neste morgen opplevde 11 Tempel-medlemmer at en stemning av fare og desperasjon spredte seg i Jonestown, og de flyktet i all hemmelighet ved å gå fem mil gjennom den tette jungelen som omga stedet. Senere den dagen dro Ryan og en liten flokk avhoppere til en flystripe i nærheten og forsøkte å komme seg om bord i fly som skulle tilbake til Amerika. Bevæpnede medlemmer av Tempelets «Røde brigade» åpnet ild og drepte Ryan og flere av dem som var sammen med ham. Ryan er den eneste kongressmannen i USAs historie som er blitt drept under utførelsen av sine plikter.

Jones merket at grunnen begynte å svikte under føttene på ham. Han samlet sammen innbyggerne i Jonestown, fortalte at Ryan og ledsagerne hans var blitt drept, og forklarte at den amerikanske regjeringen nå kom til å hevne seg på samfunnet deres. Deretter oppfordret han alle til å delta i et «revolusjonært masseselvmord». Store kagger med druejuice tilsatt cyanid ble båret ut, og Jones beordret alle til å drikke væsken. Foreldre ble bedt om å sørge for at barna drakk giften først, og deretter drikke selv. Et lydopptak som ble gjort den dagen, viser at hver gang noen av deltakerne protesterte mot det som skulle skje, overtalte Jones dem til å gå med på det. «Jeg blåser i hvor mange skrik dere hører, jeg blåser i om noen gråter i fortvilelse, døden er en million ganger bedre enn dette livet. Hvis dere visste hva som lå foran dere, ville dere være lykkelige over å gå over i kveld,» proklamerte han. Mer enn 900 mennesker døde under dette ritualet, blant dem 270 barn. Selv om flere væpnede Tempel-vakter hadde omringet gruppen, ser det ut som om flesteparten av tilhengerne tok livet av seg frivillig. En av kvinnene skrev «Jim Jones er den eneste ene» på armen sin under episoden. Inntil den 11. september 2001 representerte disse dødsfallene det største enkelttapet av amerikanske sivile liv i noe som ikke var en naturkatastrofe.

I mer enn 30 år har psykologer grublet over hvordan Jim Jones klarte å overtale så mange mennesker til å ta sitt eget liv, og foreldre til å myrde barna sine. Noen har påpekt at størstedelen av Tempel-menigheten var psykisk sårbare individer som var desperate etter å tro på Jones’ budskap om likhet og harmoni mellom rasene. Jones omtalte Jonestown som «det lovede land» og skildret det som et sted der foreldre kunne oppdra barna sine uten den rasediskrimineringen som hadde ødelagt deres egne liv. Prosjektet hans virket også forlokkende fordi det ga folk en sterk følelse av at livet deres hadde fått en hensikt, en opplevelse av at de ikke lenger var verdiløse, og gjorde dem til en del av en storfamilie av omsorgsfulle og likesinnede mennesker. Som en av de overlevende uttrykte det: «Det er ingen som går inn i en sekt ... Man går inn i en religiøs organisasjon eller en politisk bevegelse, sammen med mennesker man virkelig liker.» Selv om disse faktorene åpenbart spilte en rolle i Jonestowntragedien, utgjør de langt fra hele bildet. Folk blir ofte tiltrukket av religiøse og politiske organisasjoner fordi de gir en følelse av målrettethet og en utvidet familie, men de færreste ville være villige til å ofre livet sitt for saken. Psykologer tror i stedet at Jones’ innflytelse var basert på fire nøkkelfaktorer. Først og fremst var Jones flink til å få en fot innenfor.

Folk blir ofte tiltrukket av religiøse og politiske organisasjoner fordi de gir en følelse av målrettethet og en utvidet familie, men de færreste ville være villige til å ofre livet sitt for saken.

Kunsten å få en fot innenfor

I en etter hvert klassisk undersøkelse utført av Jonathan Freedman og Scott Fraser ved Stanford University, opptrådte forskerne som frivillige arbeidere og gikk fra dør til dør for å forklare folk at det var svært mange trafikkulyk- ker i området, og spørre om de kunne tenke seg å sette opp et skilt i hagene sine med teksten «KJØR FORSIKTIG ». Dette var ikke noen liten ting å be om, for skiltet var veldig stort og ville derfor ødelegge hagens og husets eksteriør. Derfor var det kanskje ikke så overraskende at det var få av huseierne som gikk med på å sette det opp. I neste stadium av eksperimentet tok forskerne kontakt med en ny gruppe beboere og ba dem om å sette opp et skilt med teksten «VÆR EN TRYGG SJÅFØR» i hagene sine. Denne gangen var skiltet bare 8 ganger 8 centimeter stort, og nesten alle gikk med på det. To uker senere oppsøkte forskerne dem på nytt, og denne gangen ba de dem om å sette opp det andre skiltet, som var mye større. Forbløffende nok gikk mer enn to tredjedeler av huseierne med på å sette opp den store, stygge plakaten. Dette konseptet, kjent som «en fot innenfor»-teknikken, går ut på overtale folk til å akseptere en omfattende forespørsel ved at man først får dem til å akseptere en langt mer beskjeden anmodning.

«En fot innenfor»-teknikken, går ut på overtale folk til å akseptere en omfattende forespørsel ved at man først får dem til å akseptere en langt mer beskjeden anmodning.

Jones brukte denne teknikken til å manipulere menigheten sin. Tilhengerne hans ble først bedt om å donere en liten del av inntekten sin til Tempelet, men etter hvert økte beløpet som ble forlangt av dem, helt til de hadde gitt alt de eide og alle sparepengene sine til Jones. Det samme gjaldt for de handlingene lojaliteten fikk dem til å utføre. Når de gikk inn i menigheten, ble de bedt om å bruke noen få timer i uken på å arbeide for forsamlingen. Men med tiden ble timeantallet utvidet, litt etter litt, til de deltok i lange gudstjenester, hjalp til med å verve nye medlemmer til organisasjonen og skrev brev til politikere og media. Ved å øke kravene sakte, men sikkert, brukte Jones «en fot innenfor»-teknikken for å forberede tilhengerne sine på å gjøre det største av alle offer. Men denne teknikken fungerer bare dersom folk ikke markerer sine grenser og setter foten ned for de økte kravene. Den andre psykologiske teknikken som Jones benyttet seg av, var utarbeidet med tanke på å knuse et eventuelt opprør av denne typen.

Ved å øke kravene sakte, men sikkert, brukte Jones «en fot innenfor»-teknikken for å forberede tilhengerne sine på å gjøre det største av alle offer.

Alle må dra lasset sammen

I 1950-årene utførte den amerikanske psykologen Solomon Asch en rekke eksperimenter rundt konformitetens kraft. Deltakerne ble bedt om å komme til laboratoriet til Asch én om gangen, og der ble de presentert for seks andre frivillige. Ingen av deltakerne visste at alle de andre frivillige i virkeligheten arbeidet for Asch. Gruppen, som altså besto av én deltaker og fem av Aschs egne medarbeidere, ble plassert rundt et bord og fikk beskjed om at de skulle delta i en synstest. Deretter ble de forevist to kort. Det første kortet inneholdt bare én enkelt strek, mens det andre kortet inneholdt tre streker med svært forskjellig lengde, hvorav den ene var på samme lengde som streken på det første kortet. Gruppen var plassert på en slik måte at den virkelige deltakeren svarte til slutt. Alle ble bedt om å gi svarene muntlig, og alle de «frivillige» svarte alltid det samme. I de første to testrundene svarte alle medarbeiderne til Asch riktig når de ble bedt om å sammenligne strekene, men i den tredje runden svarte alle feil. Asch ønsket å avdekke hvor mange prosent av de virkelige deltakerne som ville bøye seg for gruppepresset og gi et åpenbart feilaktig svar for ikke å skille seg ut fra gruppen. Forbløffende nok var det hele 75 prosent av deltakerne som innordnet seg. Da Asch endret prosedyren litt og fikk én av medarbeiderne sine til å bryte med gruppen og gi et annet svar, førte denne ene avvikende stemmen til at prosentandelen av deltakere som innordnet seg, ble redusert til ca. 20.

Folkets tempel var et enormt eksperiment i konformitetens psykologi.

Folkets tempel var et enormt eksperiment i konformitetens psykologi. Jones var klar over at selv den minste uenighet ville oppmuntre andre til å ta bladet fra munnen, og derfor tolererte han ikke noen form for kritikk. For å styrke regimet sitt fikk Jones informanter til å etablere vennskap med dem man mistenkte for å være tvilere, og alle utslag av uenighet førte til brutale avstraffelser eller offentlig ydmykelse. Han splittet også opp de gruppene som kunne komme til å dele bekymringene sine med andre. Familier ble skilt fra hverandre på den måten at barna først måtte sitte et annet sted enn foreldrene under gudstjenestene, og senere ble de plassert på fulltid hos andre medlemmer av kirken. Gifte par ble oppmuntret til å inngå utenomekteskapelige, seksuelle forhold for å svekke båndene mellom ektefellene. På samme måte sikret den tette jungelen rundt Jonestown at samfunnet var fullstendig avskåret fra omverdenen, og derfor heller ikke hadde mulighet til å fange opp kritikk fra utenforstående.

De overveldende og grusomme virkningene av denne intoleransen for protester viste seg under masseselvmordet. Et videoopptak av tragedien viste at en av kvinnene protesterte og sa at barna fortjente å få leve. Jones reagerte raskt for å kvele kritikken. Han erklærte at barn i enda høyere grad har gjort seg fortjent til fred, og at «det beste vitnesbyrdet vi kan gi, er å forlate denne forbannede verdenen». Mengden jublet for Jones, og en av mennene ropte: «Det er slutt, søster ... Vi har gjort dette til en vakker dag.» En annen mann tilføyde: «Hvis du sier at vi må gi livene våre nå, er vi parat til å gjøre det.»

Men Jones var ikke bare opptatt av å få en fot innenfor og slå hardt ned på alle protester. Han tok også i bruk et tredje psykologisk våpen som kunne hjelpe ham til å få kontroll over sine tilhengeres bevissthet – han ga inntrykk av at han hadde en direkte linje opp til Vårherre, og at han var i stand til å utføre mirakler.

Under over alle undere, mirakel over alle mirakler

Mange mennesker sluttet seg til Jones fordi det så ut som han kunne utføre mirakler. Under gudstjenestene pleide Jones å be dem som led av en eller annen form for sykdom, om å komme frem til ham. Han stakk hånden inn i munnen på dem og trakk dramatisk frem en avskyelig masse av «kreftlignende» vev, og deretter erklærte han at de var helbredet. Av og til ble vanføre personer tilsynelatende helbredet momentant, og Jones ba dem legge fra seg krykker eller andre hjelpemidler og danse ned gjennom midtgangen igjen. Han hevdet også at han hørte Guds røst tale til medlemmer av menigheten og gi nøyaktige opplysninger om dem. Ved en anledning møtte det frem langt flere mennesker enn forventet til en gudstjeneste, og Jones proklamerte at han ville mette mengden ved å fremskaffe mer mat på magisk vis. Noen minutter senere svingte døren opp, og inn kom et medlem av menigheten, bærende på to store fat med stekt kylling.

Det var bare bløff, alt sammen.

Det «kreftlignende» vevet var i virkeligheten stinkende kyllingkråser som Jones holdt skjult i hånden før han tilsynelatende «trakk» dem ut av munnen på folk. Helbredelsen av de «vanføre» var et skuespill utført av en liten indre krets av svært hengivne tilhengere som lot som de ikke kunne gå. Informasjonen om menighetens medlemmer stammet ikke fra Gud, men ble i stedet innhentet av medlemmer av Jones’ «indre sirkel» som rotet gjennom folks søppelbøtter etter brev og annen nyttig dokumentasjon. Disse personene forklarte senere at de var villige til å hjelpe Jones fordi han hevdet at han sparte de virkelige overnaturlige kreftene sine til viktigere ting. Og mirakelet med den stekte kyllingen? Et medlem av menigheten fortalte senere at han hadde sett at den personen som bar brettene, kom til kirken noen minutter før mirakelet, væpnet med flere store beholdere med mat fra Kentucky Fried Chicken. Da Jones fikk vite om denne kommentaren, puttet han en mild gift inn i et stykke kake, ga det til det oppsetsige menighetsmedlemmet, og erklærte at Gud ville straffe ham for løgnene hans ved å gi ham oppkast og diaré.

Handlet Jones’ bevissthetskontroll bare om å få en fot innenfor, skape unison enighet og utføre mirakler? Faktisk handlet det også om det viktige spørsmålet om å rettferdiggjøre egne handlinger.

Om atferd og tro

I 1959 gjennomførte psykologen Elliot Aronson fra Stanford University en avslørende undersøkelse av forholdet mellom tro og atferd.La oss skru tiden tilbake og fore- stille oss at du er en frivillig deltaker i dette eksperimentet. Når du kommer til Aronsons laboratorium, blir du møtt av en forsker som spør deg om du har noe imot å delta i en gruppediskusjon om seksuallivets psykologi. Du forsikrer ham om at du er åpen for dette. Forskeren forklarer at enkelte personer er blitt svært forlegne under diskusjonen, og derfor må alle potensielle deltakere bestå en «sjenanse»-test. Du får utlevert en lang liste med svært provoserende ord (inklusive mange skjellsord og ord som betegner kjønnsorganer og seksuelle aktiviteter) og to avsnitt som inneholder levende beskrivelser av seksuell aktivitet. Forskeren ber deg om å lese både listen og avsnittene høyt mens han vurderer hvor mye du rødmer. Etter mye sanksjonert banning sier forskeren at den gode nyheten er at du har bestått testen, og at du derfor kan delta i gruppediskusjonen. Den dårlige nyheten er derimot at «sjenanse»-testen har tatt lengre tid enn beregnet, så diskusjonen har allerede begynt, og du må nøye deg med bare å lytte til gruppen denne gangen. Forskeren viser deg inn i en liten bås, forklarer at alle medlemmene av gruppen sitter i adskilte rom for å sikre anonymitet, og ber deg om å sette på deg et par hodetelefoner. Du gjør som du får beskjed om og blir ganske skuffet da du oppdager at etter alt du nå har vært igjennom, er gruppen bare i gang med en temmelig kjedelig diskusjon om en bok om seksuell atferd hos dyr. Til slutt kommer forskeren tilbake og ber deg om å rangere i hvilken grad du har lyst til å være med i gruppen.

Som så mange psykologiske eksperimenter inneholdt Aronsons undersøkelse en god del lureri. I virkeligheten hadde ikke undersøkelsen noe med seksualitetens psykologi å gjøre, men handlet i stedet om troens psykologi. Da deltakerne kom til laboratoriet, ble de helt tilfeldig delt inn i to grupper. Halvparten av dem gjennomgikk den prosedyren som er beskrevet ovenfor, og ble bedt om å lese opp en liste med provoserende ord og detaljerte skildringer. De som havnet i den andre gruppen, ble bedt om å lese opp ord som var langt mindre følelsesmessig ladete (som for eksempel «prostituert» og «jomfru»). Deretter hørte alle den samme gruppediskusjonen og ble bedt om å rangere hvilken verdi de tilla deltakelse i gruppen. De fleste psykologer på Aronsons tid ville ha forutsatt at de som gjennomgikk den mest pinlige prosedyren, ville ende med å like gruppen minst, fordi de ville forbinde den med en svært negativ opplevelse. Men Aronsons undersøkelser av selvrettferdiggjørelsens psykologi hadde fått ham til å forvente et helt annet resultat. Aronson regnet med at de som hadde lest opp de mest provoserende seksuelle tekstene, ville rettferdiggjøre sin stigende forlegenhet ved å overbevise seg selv om at gruppen var vel verd å delta i, og derfor ende med å verdsette den høyere enn de andre. Aronsons antakelser viste seg å være korrekte. Selv om alle hadde hørt det samme opptaket av gruppediskusjonen, vurderte de som hadde gjennomgått den mest ekstreme «sjenanse»-testen deltakelse i gruppen som langt mer attraktivt enn de som hørte hjemme i «prostituert og jomfru»-gruppen.

Aronson regnet med at de som hadde lest opp de mest provoserende seksuelle tekstene, ville rettferdiggjøre sin stigende forlegenhet ved å overbevise seg selv om at gruppen var vel verd å delta i, og derfor ende med å verdsette den høyere enn de andre.

Aronsons funn bidrar til å forklare hvorfor mange grupper krever at potensielle medlemmer skal gjennomgå smertefulle og ydmykende innvielsesritualer. Mannlige studentforeninger ved amerikanske colleger får nykommere til å spise frastøtende ting eller kle seg nakne, nye rekrutter i det militære må igjennom et ekstremt treningsprogram, og det forventes at medisinske turnuskandidater arbeider natt og dag før de blir fullbefarne leger. Jones brukte de samme taktikkene for å inspirere folk til å føle seg forpliktet overfor Folkets tempel. Medlemmer av menigheten måtte tåle lange møter, skrive selvfordømmende brev, gi eiendelene sine til Tempelet og gå med på at barna deres ble oppdratt av andre mennesker. Hvis Jones fikk mistanke om at noen oppførte seg på en måte som ikke var i Tempelets interesse, ba han andre medlemmer av menigheten om å straffe dem. Sunn fornuft skulle tilsi at disse handlingene ville drive folk vekk fra både Jones og Tempelet. I virkeligheten sørget selvrettferdiggjørelsen for at de faktisk knyttet dem enda sterkere til saken.

Den bevissthetskontrollen som utøves av folk som Jim Jones, omfatter ikke noen hypnotiske transer og retter seg heller ikke mot de lettpåvirkelige. I stedet er den basert på fire nøkkelprinsipper. Det første går ut på at man gradvis øker graden av engasjement. Når en sektleder først har fått en fot innenfor, krever han stadig mer deltakelse, helt til tilhengerne plutselig oppdager at de er totalt oppslukt av sekten. Det andre går ut på at alle kritiske røster fjernes fra gruppen. Skeptikere drives bort, og gruppen isoleres i økende grad fra omverdenen. Så har vi miraklene. Når sektlederne tilsynelatende utfører det umulige, overbeviser de ofte sine tilhengere om at de har direkte kontakt med Gud, og at man derfor ikke må betvile dem. Og til slutt har vi trangen til å rettferdiggjøre seg selv. Man skulle kanskje tro at hvis man ber noen om å utføre et besynderlig eller smertefullt ritual, vil det resultere i at de begynner å mislike gruppen. Men sannheten er den stikk motsatte. Når tilhengerne deltar i disse ritualene, rettferdiggjør de sine egne lidelser ved å bli enda mer positivt innstilt til gruppen.

Selvfølgelig ville det ha vært hyggelig å tro at dersom gruppen ikke hadde vært så isolert fra resten av samfunnet, ville det kanskje ha vært mulig å oppheve virkningene av noen av disse teknikkene, forklare at de var ute på ville veier, og unngå en større tragedie. Vårt siste dypdykk i sektenes verden viser imidlertid at dette er et naivt syn på dem som blir trollbundet av en karismatisk leder.

Richard Wiseman besøkte nylig Norge under skeptikerkonferansen Kritisk Masse:
– Hjernen vår lurer oss