Den danske kirke henvender seg tradisjonelt til landets 3. klassinger, barn på rundt 10 år, og inviterer til "minikonfirmasjon", også kalt dåpsopplæring. Ikke så i Stenløse og Veksø på Jylland, der blant annet Lærkeskolen heller sender samtlige 4. klassinger til kirken en hel uke, ifølge Jyllandsposten.

I løpet av den obligatoriske kirkeuka står presten for all undervisning, og dagene begynner med bønn. Uka avsluttes med obligatorisk deltakelse i søndagsgudstjenesten, som elevene i løpet av uka har vært med på å forberede. Ikke alle foreldre er like imponerte.

– Vi fikk bare en lapp med hjem om at barna skulle møte i kirka neste uke, fordi det var kirkeuke, forteller Daniel Greve, hvis sønn deltok i kirkeuka i 2011 uten at han som forelder verken godkjente eller ble informert hva en uke i kirka innebar.

Greve reagerte etter hvert på det som foregikk, særlig på beskrivelsen av kirkeuka i et menighetsblad.

”Vi kaller vår innledende konfirmasjonsforberedelse for Skoleuge-i-kirken", skrev prost Inge Bastkær.

Skolene løper kirkas ærend

– Det var altså en minikonfirmasjon for alle barna, samtidig som skolen informerte om at dette arrangementet ikke eksisterte, uttalte Greve til Jyllandsposten. Greve meldte seg inn i danske Ateistisk Selskab som en konsekvens av saken.

Danske minikonfirmasjoner, også kalt dåpsopplæring, er en praksis som startet i 1987 og henvender seg til barn i 3. klasse. I 1994 ble minikonfirmasjoner innført som en permanent, frivillig ordning, der alle menigheter inviterer sognets 8-10-åringer på saft, bamselek og bibelske fortellinger i kirkelokaler. Kirken kjører barna til og fra skolen med buss etter skoletid. Konfirmasjonsforberedelser for 14-åringer foregår derimot i skoletida.

Ateistisk Selskab lanserte nylig en kampanje, for å forhindre at skoler hjelper kirken med rekruttering til minikonfirmasjoner av barn i tiårsalderen, melder Jyllandsposten. Kampanjen er henvendt til skoleledelse og lærere.

– Skolen misbruker sin autoritet når de deler ut kirkens brosjyrer og påmeldingsskjema, sier Jakob Heidelberg, formann i Ateistisk Selskap, og påpeker at praksisen er utbredt.

– Gjennom skolene utnytter kirka de minste elevenes ukritiske autoritetstro, til å indoktrinere dem under falske forutsetninger, sier Heidelberg, som også merker seg at skolen ikke formidler tilbud fra andre religioner.

– Fair at vi hjelper kirka, sier rektor

Ifølge Jacob Heidelberg er det et sterkt signal, når informasjons- og påmeldingsblanketter kommer fra skolen.

– Det virker annerledes på barn når det er lærerne deres som deler ut kirkens materiell, for lærerne har naturlig tillit og autoritet, påpeker Heidelberg.

Jyllandsposten kontaktet Knudsøskolen, som i ti år har formidlet kirkens informasjonsmateriell og påmeldingsblanketter til sine 3. klassinger. Skolens rektor Jesper Thygesen ser ikke problemet.

– Vi har et supergodt samarbeid med kirken, hvor vi også bruker presten, som kommer hit og forteller om kristendommen. Så da synes jeg det er fair at vi hjelper dem, sier Thygesen.

Rektoren mener de danske politikerne har tatt stilling til fordel for kristendommen ”en gang for alle”, ved å kalle skolens religionsfag for kristendomskundskab.

– Det er kristendommen som ligger til grunn for en stor del av vår væremåte i Danmark, fortsetter Thygesen.

Prest med talegaver

På spørsmål fra Jyllandspostens journalist, om hvorfor skolen skal stå som avsender på tilbud om kristen minikonfirmasjon, påpeker Thygesen at deres prest har usedvanelige talegaver.

– Vår prest er en super historieforteller, og dette er noe barna virkelig får noe ut av, sier rektoren.

De fleste av elevene ved Knudsøskolen melder seg på minikonfirmasjon, omtrent 15 ut av klasser på 20 elever.

Ateistisk Selskab utarbeidet nylig en annonse til bladet Skole og Forældre, men fikk ikke denne på trykk, da redaksjonen hevdet bladet ”ikke vil videreformidle partipolitisk eller religiøs propaganda”. Likevel trykkes informasjon om konfirmasjonsforberedelser både redaksjonelt og i annonser, påpeker de danske ateistene. Annonsens ordlyd er gjengitt under:

Er det rimelig at et 10-årig barn i skolen skal ledes inn i kristendommen, via minikonfirmasjoner med overtro, ballongleker, musikk, teater og så videre? At man bruker det barn synes er spennende, som innpakning til å forkynne kristne budskap? Barn kan ikke gjennomskue prestenes skjulte dagsorden. Det er forkynnende indoktrinering, og det i 2012, i et samfunn med vidt forskjellige trosretninger. La barn lære om religioner generelt, hvilken betydning de har, på godt og vondt. Og husk å fortelle dem at mange mennesker overhodet ikke tror på noen gud. Det må være i skolens og opplysningens interesse i et moderne samfunn.

Minner om KRL-dommen fra Strasbourg

Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund, anbefaler danskene å kikke på KRL-dommen fra 2007, da Norge ble dømt for brudd på menneskerettighetene av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

– Mye av dette er så hårreisende at enhver utstyrt med et minimum av små grå, må se at argumentasjonen ikke holder. I KRL-dommen mot Norge advares det mot aktiviteter, særlig mot de yngste elevene, som er egnet til å påvirke til annen tro, sier Brun-Pedersen.

Pressesjefen anbefaler et kontrollspørsmål ved livssynstematikk, som er et sensitivt område: er det riktig at skolen samarbeider med et utvalgt politisk parti?

– Er svaret nei, gjelder det i like stor grad et utvalgt trossamfunn. Forholdene i Danmark, i likhet med tradisjonen med skolegudstjenester i Norge, er skygger fra tiden da skole og kirke var i et symbiotisk forhold. At oppegående fagfolk ikke forstår at slikt ikke lenger er akseptabelt i en offentlig fellesinstitusjon i et mangfoldig samfunn, er bare trist.

Brun-Pedersen etterlyser mot blant politikere, til ikke å videreføre tradisjonen med forskjellsbehandling av livssyn, i kirkens favør.

– Det er beklagelig at servile politikere ikke har mot nok til å stå opp i mot disse privilegiene den danske og norske kirken er blitt så godt vant med. Vi bør forvente av både kirkefolk og politikere i et mangfoldig samfunn at det tenkes prinsipielt i slike saker – uavhengig hvor usedvanlige talegaver presten måtte ha, sier Brun-Pedersen.