Kontakt
#Vår undring over tilværelsen, dialogarbeid og religionskritikk, utforsking av påstander og begrep som rasjonalitet og frihet, felles refleksjon omkri...
FriTanke.no
Publisert: 14.01.2009 kl 14:14
Sist oppdatert: 14.01.2009 kl 14:44
Publisert: 14.1.2009
Kampanjen Humanistisk Ungdom gjennomførte før jul har fått mange til å reagere. Både positive og negative kommentarer har blitt sendt og ringt inn til oss på Humanistisk Ungdoms kontor. I tillegg har bloggere og mer eller mindre seriøse nettdebattanter, journalister i TV, radio og aviser, leserinnleggforfattere og lederskribenter satt fokus på spørsmålet om gudstjenester i skoletida og vår aksjonsform. Temaet har preget familiemiddager og lærerværelser, kantina i regjeringskvartalet, Facebook og antagelig mange andre arenaer vi ikke har hørt fra.
Snorre Standish Norheim tar opp denne kampanjen i et innlegg på Fritanke.no 6. januar. Etter hva jeg kan forstå tar Norheim for seg tre ulike tema: Han gir ros og ris til Humanistisk Ungdom (HU) for kampanjen, han diskuterer forholdet mellom HU og Human-Etisk Forbund (HEF), og han tar opp HUs generelle organisasjonsutvikling. Både hans innlegg og mitt tilsvar kunne ha godt av om dette var tre parallelle diskusjoner i egne innlegg.
Under dette slagordet aksjonerte Humanistisk Ungdom fra fredag 12. desember. HU har aksjonert med mer tradisjonelle virkemidler før, og vi prøvde noe annerledes denne gangen. Vi kunne vært bedre forberedt på all medieoppmerksomheten, men media har så langt har vært lite interesserte i våre aksjoner. To skumgummipropper viste seg å være det som skulle til!
Som organisasjon ble dette vår aller første store kampanje, en slags ilddåp for en ung og uerfaren organisasjon. I dette perspektivet kan vi være fornøyd med aksjonen alt i alt. Sentralstyret i Humanistisk Ungdom skal gjennomføre en evaluering av kampanjen på sitt møte i februar, og da kommer det nok opp flere ting som vi kan lære av.
Kritikken om manglende grunnlag for kampanjen er den mest alvorlige Norheim kommer med. Norheim siterer selv fra Humanistisk Ungdoms plattform, men det er mye han unnlater å nevne: "Skolens ideal må være å behandle de ulike livssyn på en likeverdig måte. Religion er et privat anliggende og religionsutøvelse skal ikke foregå i skolens regi. (..) Skolegudstjenester hører ikke hjemme i en skole for alle fordi det diskriminerer elever som ikke vil være med på skolegudstjeneste. HU skal jobbe for at ordningen med skolegudstjenester avvikles. (...) HU skal jobbe for at barn og unges livssynsfrihet blir ivaretatt i skolen."
Disse formuleringene ble vedtatt enstemmig på vårt landsmøte i 2008, hvor Jæren lokallag deltok med to delegater. Videre heter det i vårt arbeidsprogram for 2008-2009 at Humanistisk Ungdom skal "arrangere en aksjon for en livssynspolitisk sak". Sentralstyret føler med andre ord at de har opptrådt i tråd med landsmøtets ønsker, selv om kampanjedetaljer selvsagt ikke ble behandlet der.
Norheim er det første medlemmet jeg kjenner til som kritiserer kampanjen offentlig eller direkte ovenfor Humanistisk Ungdom (mens flere tidligere kritikere har hevdet at de er medlemmer i HU, uten å være det). Likevel kan det selvsagt finnes enkeltmedlemmer som ikke likte aksjonens mål eller midler - og de bør i så fall delta og sørge for å gjøre sin stemme hørt innad i organisasjonen, for eksempel på landsmøtet hvor blant annet plattform og arbeidsprogram behandles.
Det er mange som tolket både øreproppene og slagordet i overkant bokstavelig. Et slagord skal være fengende, provoserende, gjerne morsomt, men også helst satt på spissen. Dermed passer slagordet som vi har hentet fra humanistbevegelsen i USA godt, selv om det (som resten av slagordsjangeren) mangler en del nyanser. Norheim mener at slagordet er "fullstendig blotta for relevans", uten at han argumenterer for hvorfor. "Don't preach in my school" er direkte knyttet til vårt standpunkt om at vi ikke vil ha gudstjeneste i skolen. "And I won't think in your church" spiller på at vi som humanister heller ikke skal ta med oss vårt fritenkeri inn på gudstjeneste, en hellig handling for kristne. Vi har samtidig til gode å høre forslag til slagord fra Norheim og andre humanistiske kritikere av kampanjen som de mener ville være gode nok.
Norheim har derimot forslag til flere argumenter som godt kunne vært brukt i kampanjen. Det er synd at han ikke delte dem med resten av organisasjonen på et tidspunkt hvor han faktisk kunne hatt direkte innflytelse på kampanjen. Jeg etterlyste slike innspill, samt ris og ros, fra lokallagsledere og sentralstyremedlemmer før jeg var i debattene på TV og radio.
Det er uklart hva Norheim egentlig forsøker seg på i sin kritikk av "døme frå såre forteljingar og retoriske spørsmål utan tyngd", siden han ikke viser til noe konkret. Jeg deler i utgangspunktet Norheims skepsis til bruk av enkelthistorier som argumentasjon i seg selv, samtidig som det i f.eks. sosialantropologi er nettopp enkelthistorier som er empirien all teori og kunnskap bygger på. Når representantene fra KrF/KrFU påstår at press rundt deltagelse i religiøse handlinger ikke finner sted, og at alle skoler følger regelverket til punkt og prikke, så trengs det ikke mer enn en enkelthistorie for å vise at dette er feil. Det illustrerer også at vi vet mer om hvordan livssynsminoriteter opplever religiøse aktiviteter i skolen enn det representanter for majoritetsreligionen gjør.
Så er det en del punkter hvor Norheim er uklar: Jeg reagerer på det jeg oppfatter som Norheims påstand om at vi skal ha glemt vårt ansvar ovenfor medlemmene i organisasjonen, men han forklarer ikke tydelig hva han mener med dette. Heller ikke når Norheim etterlyser at "kritikk må koma som fylgje av konsensus i organisasjonen" forstår vi hva han mener. Dersom det er full konsensus innad, kommer det vel ikke kritikk innenfra? Eller mener han at bare når organisasjonen internt er helt enig, kan vi gjøre ting som kan bli kritisert utenfra? Norheim signerer også som lokallagsleder i HU Jæren, men skriver konsekvent "eg", ikke "vi" i innlegget. Representerer innlegget meningene til Jæren lokallag, eller skriver han egentlig privat som HU-medlem? Og hva menes med at Norheim "personleg ikkje nødvendigvis er samd ideologisk" - med aksjonen eller organisasjonen?
Norheim stiller, som vi alle gjør, høye krav til Humanistisk Ungdom. Vi som driver denne organisasjonen sentralt gjør alt det vi er i stand til med knappe ressurser. Vi opererer ikke under helt ideelle betingelser, men vi deler Norheims ønske om at vi snart skal gjøre det.
En av tingene Norheim etterlyser er mer kritikk av det humanistiske livssyn og Human-Etisk Forbunds synspunkter. Det er vi enige i at kan være en god ting, selv om det ikke har vært prioritert til nå. Men deretter blander dessverre Norheim dette sammen med kritikk av HEF fordi de kutter økonomisk i satsingen på ungdomsarbeid gjennom HU. For meg er den ideologiske og den organisatorisk-finansielle kritikken to vidt forskjellige ting.
Jeg har tydelig kritisert HEF for de planlagte kuttene i 2009 både i hovedstyremøtene og direkte til generalsekretæren. Vi har ikke tatt saken til Fri tanke eller andre media, spesielt fordi HEF ennå ikke har avsluttet budsjettbehandlingen for i år. Slike detaljer kunne Norheim fått presisert dersom han hadde tatt opp sine bekymringer internt.
Humanistisk Ungdoms utvikling Det kan ikke være tvil om at Humanistisk Ungdom og Human-Etisk Forbund har vokst frem som motbevegelser i et samfunn sterkt påvirket av evangelisk-luthersk kristendom. At en slik "ytre fiende" ikke virker samlende innad i bevegelsen strider mot all min kunnskap om slike situasjoner. Men Norheims påstander om at Humanistisk Ungdom ikke "har noe eget", blir likevel for enkle. Enkelte utenforstående tror muligens at arbeid mot skolegudstjenester er det eneste Humanistisk Ungdom driver med, ettersom det var det som ble presentert i media. Lokallagsledere i HU vet derimot bedre, de kjenner det større bildet. Sannheten er snarere at det var øreproppene som fattet medias interesse denne gangen. Jeg skulle for eksempel gjerne hatt mediadekning av den fantastiske livssynsdialogen Humanistisk Ungdom hadde med menneskebøkene fra Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn på vårt forrige seminar.
Humanistisk Ungdom er nettopp både en politisk interesseorganisasjon for unge humanister, og et livssynsfellesskap for egenutvikling og sosialt samvær. Vår undring over tilværelsen, dialogarbeid og religionskritikk, utforsking av påstander og begrep som rasjonalitet og frihet, felles refleksjon omkring etiske dilemma uten forhåndsbestemte og hellige svar er virkelig vårt eget. Det er ikke dette som får de store overskriftene, men betyr svært mye for deltagerne på våre nasjonale seminarer og lokale diskusjonskvelder. Som representanter for en minoritet må også arbeidet for likeverdig offentlig behandling av livssyn være viktig for oss. Disse to tingene henger uløselig sammen for Humanistisk Ungdom. Påstanden om at organisasjonen følger "ei generell line utan innhald" er det rett og slett ikke hold i.
Humanistisk Ungdom arbeider for økt rekruttering hver dag. Det går ikke så raskt som man la til grunn ved etableringen av organisasjonen, men likevel er vi en av Norges raskest voksende ungdomsorganisasjoner. At vi stiftet 15 lokallag på fire måneder høsten 2007 får sentrale tillitsvalgte fra andre ungdomsorganisasjoner til å måpe når jeg treffer dem. De endelige medlemstallene per 31.desember 2008 er fremdeles noen dager unna, men vi ser ut til å ha doblet antall tellende medlemmer fra 2007 til 2008.
Alt dette forutsetter som Norheim skriver, at "HU som produkt" er godt nok. "Produktet" kan bare bli godt gjennom synliggjøring og aktivitetstilbud, og det må skje både nasjonalt og lokalt. Det holder ikke med god profilering av HU nasjonalt, dersom det ikke finnes tilbud som nye medlemmer lokalt kan engasjere seg i. Vi ser dette tydelig på medlemslistene, der det naturlig nok er klart flest medlemmer i fylker hvor vi har lokallag. Dessuten er lag som er gode på aktivitet større enn lag som er mer passive. Nasjonalt og lokalt arbeid går hånd i hånd på dette området. Vårt kommende organisasjonsseminar er også det første nasjonale arrangementet som har blitt helt fulltegnet, med nesten 60 påmeldte, lenge før påmeldingsfristen har gått ut. Slikt er veldig inspirerende for Humanistisk Ungdom i den tida vi har foran oss.
Lars-Petter Helgestad, leder i Humanistisk Ungdom
– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.