Overlege Morten Horn mener mange av de som sier at de er for aktiv dødhjelp videreformidler direkte faktafeil. Her prøver han å rette noen av misforståelsene.

Publisert: 12.6.2009

I Norge svarer 70% "ja" på spørsmålet om aktiv dødshjelp bør legaliseres. Riktignok svarte 35% at de var "delvis enig". Aktiv dødshjelp er en irreversibel, absolutt handling, og når det kommer til stykket kan man ikke være delvis enig eller uenig. Derfor kunne man godt tolke Synovates undersøkelse slik: Kun 35% av nordmenn er så enig at de med sikkerhet ville akseptere at aktiv dødshjelp ble gitt. Erfaringen fra legestanden viser at jo nærmere man er pasienten og situasjonen, jo mer skeptisk blir man. Aktiv dødshjelp går fra å være en abstrakt handling, en rettighet, og blir en konkret handling der pasienten dør for legens eller egen hånd.

Kari Vigeland spør om ikke folk vet hva de svarer på. Et så retorisk spørsmål kan naturligvis bare besvares med "ja". Et mer interessant spørsmål er: Vet folk NOK om det de svarer på? Jeg har de siste måneder lest et uttall innlegg og kommentarer i aviser og nettfora, og det er helt åpenbart: Mange av de som uttaler seg om aktiv dødshjelp har misforstått. Det gjelder både vanlige bloggere og høyt profilerte politikere.

Det er viktig å presisere: Jeg snakker ikke nå om områder der "det er mange ulike meninger". Det er snakk om konkrete faktafeil - lover som kan leses, medisinske fakta - punkter der det finnes noe nær et fasitsvar, bare at de som debatterer ikke har tatt seg bryet med å sjekke det opp. Eller at de er så ideologisk fastlåst til sitt syn at fakta preller av.

Her er noen vanlige eksempler:

"Folk må få slippe å bli holdt kunstig i live, som en grønnsak!"
Ja, selvfølgelig. Norsk lov (Pasientrettighetsloven, sjekk §4.9) gir klare rettigheter til pasienter som ønsker at livsforlengende behandling skal avsluttes. Du kan kreve at respiratoren skrus av, at ernæringssonden fjernes, at cellegiftkuren avbrytes. Du kan si til legen: Neste gang jeg får en lungebetennelse vil jeg ikke ha antibiotika. Det er nok nå, jeg er klar for å dø. Selv for komatøse pasienter kan man stanse livsforlengende behandling, enten ved at pasienten har undertegnet et "livstestamente", eller gjennom dialog med de pårørende som kjenner pasientens ønsker, eller fordi legene erkjenner at håpet om bedring er ute. Det å begrense livsforlengende behandling kalles ofte "passiv dødshjelp" - et uttrykk vi liker dårlig. Ikke minst fordi man ofte trapper opp den lindrende behandling når livsforlengende behandling trappes ned - det er langt fra noen passiv handling.

"I dag sulter og tørster døende pasienter i hjel, gjennom passiv dødshjelp".
Dette er feil. Riktignok har mentalt friske pasienter rett til å sultestreike, men dét er unntakstilfeller. Derimot har vi erfart at pasienter som bare har dager eller få uker igjen å leve, ikke har det samme behovet for næring og væske som friskere pasienter har. Tvert i mot, det å "tvinge i dem" næring og væske vil bare være plagsomt, og kan forlenge dødsprosessen unødig. Når vi begrenser tilførsel av væske og næring til de døende er det fordi vi har innsett at pasienten er i ferd med å dø av sin grunnsykdom, og vi prøver å gjøre det mest mulig behagelig for ham. Så langt vi kan forske på dette ser det ikke ut til at pasientene lider av mangelen på væske og næring.

"De pårørende tvinges til å bestemme over liv og død."
De som hevder dette, har sett for mye på amerikanske sykehusserier på TV - der er det slik. I Norge er loven klar: Hvis pasienten selv ikke kan bestemme, skal legen fatte avgjørelsen. Men de pårørende har en rett til å få si sin mening, og den skal tillegges stor vekt. Dessuten: den kloke legen vet at de pårørende kan være en uvurderlig kilde til kunnskap om hva pasienten ville ment, og det vil alltid være et mål for legen å prøve å spille på lag med de pårørende.

"Sykepleieren ga en ekstra dose morfin, og mamma døde".
Den biologiske prosessen der livet slukner og et menneske dør er komplisert, og medikamentet som gis er bare én av mange faktorer. De fleste av pasientene vi snakker om - terminalt syke pasienter - har stått på morfinpreparater i lang tid, og har utviklet en betydelig toleranse. De ville trenge mange ganger større doser morfin for å dø av det. Oftere vil det å gi rikelig med smertestillende forlenge livet, snarere enn å forkorte det. Det er fordi en kropp ridd av smerter har høyere energiomsetning, større belastning på hjertet, dårligere respirasjon, høyere stressnivå og større sårbarhet for infeksjoner. Faktisk er selve morfinets dødbringende effekt også betydelig overvurdert, også blant en del sykepleiere og leger. I Nederland advarer man nå mot å bruke morfin til å gi eutanasi, fordi det er så ineffektivt til å ta livet av pasienten.

"Aktiv dødshjelp foregår i dag - men i det skjulte".
Det er ingen dokumentasjon for denne påstanden. En stor spørreundersøkelse fra 2002 blant 1300 norske leger - nesten 10% av legestanden - viste at bare 1% av legene hadde gitt aktiv dødshjelp, og da kun én eller noen få ganger i løpet av hele sin karriere. Undersøkelsen var anonym og utvalget stort, så det var risikofritt for legene å svare. Når påstanden ofte dukker opp i mediene, skyldes det som regel at folk blander sammen aktiv dødshjelp med "passiv dødshjelp", eller de spekulerer på dette med morfinets "dobbelteffekt".

Man kan gjerne hevde at disse praksisene - det å avslutte livsforlengende behandling, eller å gi smertelindring inntil pasienten er smertestillet - er etisk likeverdig med aktiv dødshjelp. Men det ER ikke aktiv dødshjelp - i så fall trenger vi et nytt begrep for den handlingen der en lege aktivt og med hensikt avslutter pasientens liv med en sprøyte, eller gir ham en dødbringende pille.

Diskusjonen er nødt til å reflektere at den ene typen handlinger er tillatt i dag, mens den andre typen er forbudt. Det er naturligvis legitimt å hevde at de er likeverdige, vi kan gjerne ta en debatt om dét. Men det burde mane til ettertanke at den yrkesgruppen som har aller størst innsikt i og erfaring med disse problemstillingene - legene - så entydig hevder at det er en forskjell på aktiv og "passiv" dødshjelp.

Jeg vil oppfordre leseren til å kikke gjennom neste nettdebatt om aktiv dødshjelp, eller lese Siv Jensens uttalelser, eller diskutere med en kollega. Svært mange av de som uttalelser seg FOR aktiv dødshjelp begrunner det helt eller delvis med ett eller flere av argumentene listet opp her. For meg er dette nok til at jeg i det minste stiller meg litt tvilende til å folk virkelig vet nok om hva de svarer på.

Morten Horn
Overlege
Nevrologisk avdeling
Oslo Universitetssykehus Ullevål