KIFO (Stiftelsen kirkeforskning) og Menighetsfakultetet la tirsdag fram en en omfattende evalueringsrapport av Kirkevalget 2009.

Rapporten gir statsviter og professor Frank Aarebrot rett i den ramsalte kritikken av kirkevalget.

Den er riktignok ikke like frisk i språkbruken som professoren, men konklusjonen er tydelig.

- Siden kandidatene var oppført i alfabetisk rekkefølge ble dette ensbetydende med en fordel til dem med etternavn med forbokstav tidlig i alfabetet, er den klare konklusjonen i evalueringsrapporten.

For dårlig presentasjon av kandidater

Rapporten er også, i likhet med Aarebrot, kritisk til måten kandidatene ble presentert på. Den peker på at preferansevalg fra en uspesifisert liste, som ble brukt under kirkevalget i 2009, forutsetter at kandidatene profilerer seg tydelig i forhold til omstridte spørsmål - noe de aller fleste kandidatene vegret seg fra å gjøre.

- Det største problemet var at presentasjonen ikke var tilpasset preferansevalgordningens forutsetninger. Verken beskrivelse av satsningsområder eller kandidatenes utfyllende presentasjoner bidro til å fremstille kandidatene som tydelige alternativer ut fra klart atskilte posisjoner, heter det i rapporten.

Eller sagt på en annen måte; Når svært få av kandidatene sier hva de mener om for eksempel homofilisaken, men heller i flokk slår fast selvfølgeligheter som at "jeg vil jobbe for en levedyktig folkekirke", så har ikke velgerne noe grunnlag å velge ut fra. Da leverer de bare inn den lista de får i hånda, med et minimum av rettinger. Og når lista er rangert i alfabetisk rekkefølge, så bestemmer alfabetet.

KIFO presiserer imidlertid at det ikke nødvendigvis er preferansevalg og alfabetisk oppføring i seg selv som har utløst denne effekten, men alfabetiske lister kombinert med dårlig og uhensiktsmessig presentasjon av kandidatene.

- Slik kan det ikke fortsette

KIFO konkluderer entydig at dette ikke kan fortsette hvis man fortsatt vil ha preferansevalg.

- Dersom kirken vil fortsette med preferansevalg i omtrent den form det hadde i 2009, fordrer det et mindre ambivalent forhold til informasjon og presentasjoner som legger vekt på og dermed kanskje også utløser og forsterker tydelig atskilte posisjoner og motsetninger, skriver de.

KIFO konstaterer at behovet for at kandidatene posisjonerer seg i kontroversielle saker også dreier seg om i hvilken grad man prioriterer høy valgdeltagelse.

- En god del kirkemedlemmer vil både kunne forstå og motiveres til valgdeltakelse ut fra motsetninger mellom ulike posisjoner i spørsmålet om homofilt samliv, ny ekteskapsliturgi og vigsling av homofilt samlevende kirkelige medarbeidere, skriver KIFO.

De legger til at en valgordning som krever at velgeren må avgi personstemme ved å sammenligne og rangere minst én blant 21 kandidater, uansett er svært ambisiøs på velgerens vegne.

De peker også på at det er et dilemma for kirken at økt valgdeltagelse og engasjement later til å forutsette noe som kirken ikke kan tillate hvis de fortsatt ønsker å være en "folkekirke", nemlig økt konfliktnivå og polarisering.

Bedre med prioritert liste likevel?

Forskningsstiftelsen antyder at det kan være en løsning å gå tilbake til den gamle ordningen, der en nominasjonskomite satte opp kandidater i prioritert rekkefølge, på samme måte som man gjør det ved stortings- og kommunevalg.

- En kan med en viss rett si at det er bedre å gi fordeler til kandidater som ut fra en
nominasjonskomités overveielser står høyt oppe på listen, enn å gi fordeler til kandidater med etternavn tidlig i alfabetet, slår KIFO fast.

Ingen kritikk mot samordning i tid

Human-Etisk Forbund, Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug med flere, har vært sterkt kritiske til å samlokalisere stortingsvalg og kirkevalg og holde det på samme dag. Dette var også noe som, av prinsipielle grunner, ble frarådet av det første kirkeutvalget som utredet demokrati i kirken, Bakkevig 1.

KIFO finner imidlertid ingen grunn til å kritisere at kirkevalget ble lagt på samme dag og sted som stortingsvalget. De antyder at Bakkevig 1-utvalges avvisning av dette trolig skyldtes en sterkere vekt den gangen på religionspolitiske hensyn og hensynet til Den norske kirke som trossamfunn.

Dette har blitt forlatt etterpå, mener KIFO.

- I det senere Bakkevig 2-utvalget fra 2008 er betenkelighetene om samordning mellom kirkelige og offentlige valg betydelig svekket. Årsaken kan være den forventede positive effekten en samordning kan ha for valgdeltakelsen. Siden Bakkevig 1 er dessuten hensynet til Den norske kirke som en religiøs og verdimessig samfunnsinstitusjon som skal sikre religiøs tilhørighet for majoriteten av befolkningen, blitt langt sterkere, skriver de.

Forskningssiftelsen etterlyser likevel en grundigere prinsipiell begrunnelse for at en slik samordning nå er blitt akseptabel, i tillegg til mer pragmatiske argumenter om høyere valgdeltakelse.

Valgoppslutningen har økt

KIFO melder at valgoppslutningen ved menighetsrådsvalget har økt fra 4,2 prosent i 2005 til 13,1 prosent i 2009. For bispedømmeråd- og kirkemøtevalg ble den samlede valgoppslutningen ti prosent, men her finnes det ikke noe klart sammenligningsgrunnlag.

Mange stemmer ble forkastet på grunn av en komplisert valgordning. Ni av ti lokalt ansvarlige rapporterer om usikkerhet med utfylling av stemmesedlene. I rundt halvparten av menighetsrådene fantes det ingen overskytende kandidater. Alle ble valgt inn.

Det ble for øvrig valgt inn alt for få ungdommer, melder KIFO. Snittalderen på de innvalgte er 51 år, mot 45 år i befolkningen generelt, i aldersgruppen 15-90 år. Kun 5 prosent av kandidatene er under 30 år. Målet var 20 prosent. En tilsvarende overrepresentasjon finner man i aldersgruppen over 60 år. Når det gjelder kjønn var det en relativt jevn fordeling.

Rapporten antyder at det kan bli vanskelig å øke valgoppslutningen hvis ikke kandidatene, og kirken, blir mer villig til å framheve kontroversielle og splittende saker.

- Lavt konfliktnivå og fravær av tydelige motsetninger gir mindre grunnlag for høy valgdeltakelse. Det gjelder enten fraværet av konflikter er tilsiktet eller ikke, og uavhengig av om det egentlig er en tilslørende harmonisering, skriver forskningsstiftelsen.

Til tross for alt dette, konstaterer likevel KIFO at tre av de fire forutsetningene som ble gitt fra politisk hold, er overholdt. Kirkevalget ble holdt samtidig som offentlig valg, det var økt bruk av direkte valg, og det ble gjennomført forsøksordninger med ulike valgordninger for valg til bispedømmeråd og Kirkemøte.

På på den fjerde politiske føringen blir det stryk. Kirken har ikke greid å presentere velgerne med reelle valgmuligheter, mener KIFO og Menighetsfakultetet.

Håper på høyere valgdeltagelse

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud (Ap) sier til Vårt Land at hun håper valgoppslutningen blir høyere ved neste kirkevalg, i 2011, enn den var i 2009.

- Det har jo vært et veldig stort engasjement rundt lokaliseringen av den 12. biskopen, så det er tydelig at kirkesaker kan engasjere, sier hun.

Demokratireformen i kirken, som kirkevalget 2009 var en viktig del av, er en sentral forutsetning for at Ap og Senterpartiet skal stemme for statskirkeforliket i 2014, og dermed sikre Den norske kirke en friere stilling i forhold til staten.

Overfor Vårt Land vil ikke medforfatter til rapporten, Sverre Dag Mogstad fra Menighetsfakultetet, svare på om kirken nå har "bestått demokratitesten".

- Det spørsmålet kan først besvares etter kirkevalget i 2011. Fjorårets valg er bare ett ledd i en prosess. Mye er oppnådd, men på noen punkter er ikke situasjonen tilfredsstillende, svarer Mogstad.