Roar Johnsen ville gjerne fortsette i styret til den internasjonale humanistunionen IHEU, men det var tidligere generalsekretær Kristin Mile som ble innstilt av forbundet og valgt på generalforsamlingen i Auckland, New Zealand, tidligere denne måneden.

Dermed er det slutt på Johnsens tolv år lange karriere som styremedlem og økonomiansvarlig i verdensorganisasjonen. Han ser ingen grunn til å klage over det.

– Nei, sånn er det i organisasjonslivet. Jeg stilte meg til disposisjon og kunne godt ha tenkt meg å fortsette, men jeg forstår behovet for utskifting. Nå skal jeg lære opp min etterfølger som økonomiansvarlig i styret, Boris van der Ham fra Nederland. Så jeg er ikke helt ferdig ennå. I tillegg beholder jeg et lite verv for et fond vi har, som krever ett møte i året, sier han.

Profesjonalisert

Johnsens karriere i IHEU-styret startet i 2006. Siden den tid har organisasjonen vokst fra null til fire heltidsansatte som deler kontor med Humanists UK, den britiske humanistorganisasjonen, i London.

Nå som perioden er over, kan Johnsen tillate seg å se seg litt tilbake. Han forteller at bevegelsen har utviklet seg mye i de årene jeg har sittet i IHEU-styret.

– Ikke minst har det sekulære humanistiske livssynet blitt mer kjent og anerkjent, noe som har ført til at IHEU har blitt mer synlige, sier han.

Til tross for dette har ikke det årlige budsjettet vokst så veldig. Da Johnsen startet i styret hadde IHEU et budsjett på mellom 1,5 til to millioner kroner i året, mens det nå ligger på omlag 2,5 millioner. Mesteparten av disse pengene brukes på lønn til de fire heltidsansatte.

Johnsen forsikrer om at penger som tidligere gikk til aktiviteter, ikke bare nå forsvinner i lønn.

– Vi har penger til aktiviteter også. Tidligere ble det gjort mye frivillig, ubetalt arbeid, mens vi nå har profesjonalisert organisasjonen. Jeg tror det er en riktig utvikling, sier han.

700 felter

Den kanskje viktigste hendelsen rent økonomisk i Johnsens IHEU-karriere var da organisasjonen fikk testamentert rundt 20 millioner kroner (2,5 millioner dollar) fra Victor Kay, en tidligere finansanalytiker fra New York som tilbragte pensjonisttilværelsen i Los Angeles.

Da pengene kom, var han en helt ukjent person i bevegelsen.

– Vi fant ut at han hadde vært medlem i en lokal humanistgruppe utenfor Los Angeles, men at han ikke gjorde så mye ut av seg. Så det var litt av en overraskelse da vi fikk beskjed om at han hadde testamentert så mye penger til IHEU i et testamente fra 1962, forteller Johnsen.

Arbeidet med å forvalte arven har bydd på en del arbeid for den tidligere økonomiansvarlige nordmannen.

– Det er en del begrensinger i Storbritannia på hvor mye penger du kan ta ut av et slik fond, samt at det er det en del byråkrati knyttet til å opprettholde status som en non-profit organisasjon fritatt for skatt i USA. Jeg tror jeg brukte hundre timer på fylle ut selvangivelsen til de amerikanske skattemyndighetene den første gangen. Det var rundt 700 felter som måtte fylles ut. Heldigvis gikk det litt fortere de neste gangene, sier han.

I dag bruker IHEU rundt 750.000 kroner av arven årlig, noe som omtrent tilsvarer avkastningen. De øvrige inntektene til verdensorganisasjonen er kontingenter fra medlemsorganisasjonene på ca. én million, hvorav Human-Etisk Forbund står for ca. 350.000. I tillegg kommer andre donasjoner og inntekter fra arrangementer.

Flere måneders arbeid

Noe annet Johnsen nevner, var da han jobbet med å administrere penger fra den nederlandske hjelpeorganisasjonen Hivos (jrf. Norad i Norge), som IHEUs medlemsorganisasjoner primært i Afrika og Asia var ment å søke på.

– Vanligvis fikk vi inn rundt 60 søknader, og det var en grei bunke å komme seg gjennom. Men ett år ble vi oppført i en stor database om humanitært arbeid slik at veldig mange flere fikk høre om pengene. Da fikk vi inn over 600 søknader, og vi måtte gå gjennom alt og skrive avslagsbrev til alle som ikke fikk. Jeg jobbet med dette i månedsvis, samtidig med at jeg hadde mye arbeid med IHEUs verdenskongress i Oslo i 2011. Året etter ble vi heldigvis fjernet fra den store databasen, og da var søknadsbunken nede på det normale igjen, forteller han.

IHEU får også andre gaver, men som oftest er de bundet opp til et spesifikt formål. Ett eksempel er da IHEU fikk penger av amerikanske Louis Appignani for å få opprettet et bioetikksenter.

– Vi fant etter noen år at det ble umulig for IHEU å drive det videre, så det ble overført til American Humanist Association, forteller han.

IHEU har også vært med på å bygge opp en humanistbevegelse i Uganda.

– Vi hadde flere donorer ville bidra til å bygge opp humanistiske skoler i Uganda, og IHEU påtok seg å være formidler av slike gaver. Det var første gang IHEU var i Afrika og det ble en vekst av organisasjoner der, sier han.

To nye i styret

Det er viktig for IHEU å være en organisasjon for hele verden. Da må den også ha møter i hele verden. Men det er jo slett ikke billig å frakte styremedlemmer og delegater jorda rundt hele tiden. I år var generalforsamlingen på New Zealand, noen år tidligere var den på Filippinene.

– IHEU har selvsagt ikke råd til å betale alle disse reiseutgiftene. IHEU betaler turen for de ansatte, mens styremedlemmer og delegater dekkes av de nasjonale organisasjonene. Noen betaler også turen selv, forteller Johnsen.

For to år siden ble styret utvidet med tre nye medlemmer, som skal representere Asia, Afrika og Sør-Amerika. Disse får dekket reise og opphold dekket av ekstra gaver til IHEU. Her har Human-Etisk Forbund og et par andre av de større nasjonale organisasjonene bidratt.

– Når man er en verdensorganisasjon, er det viktig å ha en bred sammensetning av styret. Alle verdensdeler bør være representert, sier han.

Når IHEU har generalforsamling et sted, fungerer dette som en vitamininnsprøytning for den nasjonale humanistbevegelsen, mener han.

– Da arrangerer den nasjonale humanistbevegelsen gjerne en konferanse i forbindelse med generalforsamlingen. Det er viktig for den lokale knoppskytingen. Så selv om det kanskje er billigst å arrangere generalforsamlingen et sted der flest mulig får kortest reisevei, er det ikke sikkert det lønner seg for bevegelsen i det lange løp, konstaterer Johnsen.

Selv har han flydd ganske mange runder rundt jorda i den internasjonale humanismens tjeneste.

– Det har jevnt over vært fire utenlandsturer i året med styremøter enten alene eller i kombinasjon med generalforsamling og/eller verdenskongress. Ofte har møtene vært ulike steder Europa men det har også blitt en god del langturer spesielt til USA og Canada, men også til Uganda, India, Filipinene og nå sist til New Zealand, sier han.

Stor variasjon

Og dermed kommer vi fram til noe Johnsen synes har vært viktig i lang tid, og som IHEU jobber systematisk med – nemlig å så frø til nye humanistorganisasjoner i forskjellige land. Dette er en av de viktigste oppgavene til IHEU. Et nytt tiltak de siste årene er Café Humaniste – et forsøk på å hjelpe lokale humanistgrupper i land der det ikke er noen humanistorganisasjoner, til å arrangere debattmøter og treff lokalt.

– Det har ganske lite omfang så langt, men ideen er at det skal være et lavterskeltilbud. Vi gir organisatorisk støtte og hjelper til med å finne det. Det er ment å være en lokal aktivitet, sier han.

En sak Johnsen nevner, og som nyvalgt styremedlem Kristin Mile også nevnte da vi snakket med henne i forrige uke, er at IHEU må trekke en tydeligere grense for hvilke organisasjoner som kan være medlem i IHEU.

– Vi har fått en del medlemsforespørsler fra organisasjoner som primært driver humanitært arbeid, men som ikke har et tydelig avklart livssyn. Da blir det gjerne litt usikkerhet. Jeg mener at hvis en organisasjon kan slutte seg til IHEUs vedtekter, der det humanistiske livssynet uten gudstro står klart definert, så bør det som hovedregel være greit, sier han.

Johnsen legger til at det er stor variasjon i hva IHEUs medlemsorganisasjoner er opptatt av.

– Medlemsorganisasjonene representerer samlet sett bredden i det humanister er opptatt av. Noen er veldig religionskritiske, mens andre ikke er det. Noen er veldig opptatt av å skille stat og religion mens andre er mest opptatt av humanistiske seremonier. Organisasjonene har ulik profil basert på initiativtakernes interesser og de økonomiske og kulturelle forholdene i hjemlandet. Slik skal det være i en mangfoldig bevegelse, sier han.

Ikke ferdig

Selv om Roar Johnsens formelle verv i IHEU avsluttes, så har han ingen planer om å avslutte sitt engasjement for saken.

– Jeg føler meg på ingen måte ferdig, og tar gjerne på meg verv igjen. Så det er ikke sikkert dere har sett det siste av meg, avslutter han.