Det viktigste skillet i forbundets historie

I 1976 begynte det å ta av for Human-Etisk Forbund.

Human-Etisk Forbund 60 år, 1956 - 2016

Det viktigste skillet i forbundets historie

Den 12. februar 1976 startet en ny tidsregning for Human-Etisk Forbund.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.03.2016 kl 13:37

Se intervjuer med Levi Fragell, Kari Vigeland, Yngvild Kvaale, Lorentz Stavrum og Roar Johnsen nederst i artikkelen.

Det er vanlig å se på Human-Etisk Forbund som et barn av 68-opprøret og den påfølgende radikalismen tidlig på 70-tallet. Men gjennom stort sett hele 70-tallet var forbundet veldig lite. Medlemstallet sneglet seg oppover. I 1976 endte Human-Etisk Forbund opp med 1.584 medlemmer. Medlemskartoteket ble oppbevart i en skoeske.

1976 skulle bli året alt snudde. Det hele startet med at Mathilde Oftedal Broch, leder av valgkomiteen, den 12. februar 1976 ringte til Levi Fragell og spurte om han kunne tenke seg å bli formann (som det het den gangen) i forbundets styre.

FRAGELL VAR GODT KJENT for Human- Etisk Forbund på det tidspunktet. Han hadde ledet to nasjonale aksjoner for utmelding av statskirken som hadde fått enorm oppmerksomhet, den første i 1970 og den andre i 1976. Fragell hadde mobilisert et stort apparat og vist gode evner til å skape blest. Pressedekningen og den offentlige debatten hadde vært betydelig. Budskapet var at ikketroende kirkemedlemmer burde være ærlige mot sin egen overbevisning og melde seg ut.

Human-Etisk Forbund var på den tiden dominert av eldre, borgerlige akademikere fra Oslo vest. Mange av dem hadde vært med siden starten i 1956, og de næret en skepsis overfor Fragells aksjonisme.

Under den første aksjonen for utmelding av statskirken, i 1970, ble Fragell invitert ned til Oslo fra Trondheim, der han studerte, for å møte Kristian Horn og andre lederfigurer i Human-Etisk Forbund. En av de beskjedene som ble gitt var en anmodning om å dempe seg litt. Human-Etisk Forbund var nemlig i gang med en tilsvarende aksjon for å få ikke-troende til å melde seg ut statskirken. Human-Etisk Forbunds aksjon skulle imidlertid ikke gjennomføres på aktivistisk vis gjennom avisannonser, mediedekning og stands, men gjennom å legge løpesedler i postkassene til folk.

FRAGELL & CO kunne ikke ta hensyn til det. Human-Etisk Forbunds aksjon hørte ingen stort mer til, og forbundets aldrende akademikere måtte etter hvert innrømme at Fragells arbeidsformer fungerte. Den første aksjonen for utmelding av statskirken i 1970 førte til at nesten 8.000 meldte seg ut. I årene 1971 til 1975 var det mellom fire og fem tusen statskirkemedlemmer som meldte seg ut hvert år, viser tall fra Den norske kirke.

Likevel var det ikke ukontroversielt da Mathilde Oftedal Broch tok kontakt med Fragell tidlig i 1976 og spurte om han kunne tenke seg å ta over som styreleder.

– Jeg var ikke forbundets førstevalg. Jeg var fersk og uprøvd, og en formann uten hovedfag var heller ikke hva de så etter i første omgang. Min aksjonistiske stil brøt dessuten med forbundets profil, skriver Fragell i Vi som elsket Jesus.

Men like fullt, han ble valgt. Det ble starten på Human-Etisk Forbund som en bred folkebevegelse i Norge, og ikke bare en liten klubb for akademikere.

FRAGELL TILHØRTE en ny generasjon, og hadde PR-erfaring. Han visste hvordan man skulle få oppmerksomhet og engasjere folk. Straks etter han hadde tatt over som styreleder, lanserte Fragell en landsomfattende aksjon for å verve nye medlemmer til forbundet.

Her ble erfaringene fra to vellykkede aksjoner for utmelding av statskirken svært nyttige. Fragell tok med seg Haftor Viestad fra «Aksjon ut av statskirken»-årene. Viestad ble satt til å lede «utvalg for å svare på angrep fra kirkens side». Det var tid for en ny generasjon. Folk som juristene Lorentz Stavrum og Fredrik Heffermehl kom med. Etter hvert også psykologen Kari Vigeland, som senere ble generalsekretær. Det var på tide å løfte Human-Etisk Forbund ut i det folkelige lyset.

Fragell satte seg tidlig tallfestede mål for medlemsveksten. Langtidsmålet i 1976 var å få 5.000 medlemmer innen utgangen av 1982. Metoden var blant annet å sende brev til alle medlemmer og be dem rekruttere minst ett nytt medlem. Men Fragell satte seg også klare mål for aktivitet. Det skulle arrangeres et visst antall sammenkomster, debatter og møter årlig, veldig mange flere enn før.

– I første omgang gjaldt det nok primært å riste den eldre garde både i styret og i forbundet ut av deres beskjedne tankebaner, skriver historiker Paul Knutsen i historieboka Livet før døden – Human-Etisk Forbund 1956-2006.

DET VAR MOTSTAND mot de nye medlemsrekrutteringsplanene blant forbundets veteraner. En av de tydeligste skeptikerne i starten var Solveig Bonde Ormestad. Hun skal blant annet ha stoppet et forslag fra Fragell om å la Aksjon ut av statskirken (AUS) få holde møter i forbundets lokaler. Hun var redd for en for tett sammenkobling mellom de to, og understreket at det var en vesentlig forskjell på HEFs hjelp til mennesker som ville melde seg ut av statskirken, og AUS’ aktive propaganda for utmelding. Knutsen mener dette er et godt eksempel på hvordan det gamle og det nye Human-Etisk Forbund kolliderte.

Selv om historiker Knutsen rapporterer at Fragell var dypt skuffet over at et uskyldig forslag om å få låne lokaler ble stoppet, reduserer Fragell selv betydningen av dette overfor Fri tanke i dag.

– Selvsagt var det gnisninger i starten mellom den eldre garde og oss nye, unge som kom inn. Det var to ulike kulturer kan man si. Noen av de eldre mente det ikke var riktig av Human-Etisk Forbund å framstå som aksjonistisk. Det var noen av de eldre som meldte seg ut i protest, husker jeg. Men det er ingen grunn til å gjøre noe stort nummer ut av det. Det gikk seg til veldig fort. Solveig og jeg gikk nærmest hånd i hånd og var perlevenner. Kristian Horn hadde for lengst forstått at det var nødvendig med drastiske grep for å få flere medlemmer, og var egentlig på vår side hele tiden, forteller Fragell.

Også historiker Knutsen støtter dette. Bonde Ormestad ble etter hvert «fragellianer» når hun så hvordan medlemsmassen økte, mens Kristian Horn også lot seg inspirere av ny giv på sine gamle dager, skriver han.

DET VAR FØRST OG FREMST
fryd og gammen, sier de fleste av aktørene i dag, men det var også konflikter. Striden med styreleder Hall Trøan Galaaen i sentrum kan stå som et eksempel på at heller ikke Human-Etisk Forbund var noen søndagsskole, tross vekt på etikken. Galaaen ble valgt som styreleder i 1981 – altså det samme året som forbundet fikk offentlig støtte. Etter hvert utviklet det seg en konflikt mellom Galaaen på den ene siden og resten av styret og Levi Fragell, som da var blitt forbundets første generalsekretær. Konfliktens kjerne var hvorvidt forbundet burde flytte til nye og større lokaler. Det hele endte med at styreleder Trøan Galaaen ble presset til å trekke seg i 1983. I sin memoarbok I livssynskampens brennpunkt (1999) beskriver Hall Trøan Galaaen det hele i meget sterke ordelag. Han mener det var et dypt krenkende komplott og en «tarvelig forestilling».

Historiker Paul Knutsen bruker episoden som et eksempel på at Fragell, sine inkluderende lederevner til tross, også var i stand til å sette ned foten når det var nødvendig.

Trøan Galaaen fikk imidlertid oppreisning i 1987 da Human-Etisk Forbund utnevnte han til æresmedlem for sin innsats for forbundet.

De fleste var fornøyde – vervekampanjen til Fragell lyktes. Forbundet eksploderte i størrelse. Når man ser grafen over medlemsutviklingen i Human-Etisk Forbund, ligger det ganske flatt fram til rundt 1976, og så skyter det været. Og slik har det vært siden. Ved utgangen av 1982, da Human- Etisk Forbund ifølge målsetningen fra 1976 skulle ha minst 5.000 medlemmer – noe mange mente var et urealistisk mål – hadde forbundet 13.386 medlemmer. Året etter, 1983, skulle bli året da økningen sprengte alle rekorder. Da fikk Human-Etisk Forbund nesten 7.000 nye medlemmer bare på ett år. Aldri senere har forbundet fått så mange nye medlemmer på ett år.

HVORFOR SKJEDDE DETTE? Fragell brukte selvsagt all sin erfaring som PRmenneske, og trykket på de knappene han kunne for å få maks effekt og maks medlemsøkning. Han hadde et bredt nettverk og visste hvordan han skulle få oppslag i mediene. Dette var noe helt nytt i Human-Etisk Forbund. I ettertid er Fragell selv ganske fornøyd også. «Dette var den oppgave jeg umiddelbart prioriterte og uten blygsel tør si at jeg lyktes med», skriver den ellers så beskjedne Fragell i sin memoarbok.

Men alt dette hadde falt dødt til jorden hvis medlemsvervingen ikke så til de grader hadde truffet en nerve ute blant folk. Hva handlet dette om?

For det første: Gjennom nesten ti år hadde Fragells aksjoner for utmelding av statskirken ført til at mange ikkereligiøse nå stod uten tilknytning til noe livssynssamfunn. Tallet ble i Human-Etisk Forbund anslått til å ligge rundt 70 – 75.000 personer. Noen mente opp mot 100.000 personer. Dette var folk som ikke lenger hadde noe livssynssamfunn som talte deres interesser, unntatt Human-Etisk Forbund. Denne store gruppa av statskirkeutmeldte utgjorde et stort potensial for vekst i forbundet.

I TILLEGG GJORDE KIRKEN mye dumt opp gjennom 1970-tallet som hjalp godt på den stemningsbølgen Human-Etisk Forbund trengte for å vokse. I 1978 signerte alle biskopene et såkalt «hyrdebrev» som tok skarp avstand fra den nye loven om selvbestemt abort. «Hyrdebrevet» ble lest opp i alle landets kirker og skapte enorm motstand i de radikale 70-årene, blant de som i lang tid hadde kjempet fram denne rettigheten for kvinner. Ekstra provoserende var det at forrige gang Den norske kirke hadde funnet grunn til å skrive et «hyrdebrev» i protest mot noe, var det mot naziokkupasjonen under andre verdenskrig.

En annen kirke-sak som opprørte mange, var da det i 1978 ble avslørt at en gruppe statskirkeprester hadde deltatt i en demonutdrivelse av en kvinnelig student i Os utenfor Bergen. Da dette ble slått opp i mediene, var kommentaren fra biskopen i Bergen ikke entydig fordømmende, men snarere at «skal djevleutdrivelse praktiseres, må det skje på sunn kristelig basis». Senere fulgte alle biskopene opp og presiserte at «den ondes eksistens og makt» var reell, og at de ikke «kan avvise den realitet at onde åndsmakter kan beherske et menneske». Dette førte til et nytt opprør mot statskirken, og enda flere som meldte seg ut i protest, noe Levi Fragell og Human-Etisk Forbund gjorde hva de kunne for å bidra til.

En mye omtalt sak – som slo positiv ut for medlemsutviklingen i Human-Etisk Forbund – kom litt senere, tidlig i rekordåret 1983. Da var det formann i De Kristne Organisasjonenes Fellesråd, Gunnar Prestegård, som ga forbundet skikkelig drahjelp. I januar det året holdt han, under det årlige Geilo-møtet, en god gammeldags svovelpreken om hvordan den kristne helveteslæren måtte revitaliseres fra landets prekestoler. «Guds vrede må forkynnes i NRK. Geilo-møtet gjenoppvekker helveteslæren» var overskriften i Dagbladet 5. januar 1983. Prestegård var generøs nok til å trekke inn Human-Etisk Forbund som et eksempel på demoniske krefter.

Senere ble det hele supplert med uttalelser fra ymse teologer som advarte mot å tro at noen elendighet her på jorda kunne komme i nærheten av de pinslene de ugudelige ville bli utsatt for i Guds torturkamre. Resultatet ble en rekordutmelding av Den norske kirke, og som nevnt en tilsvarende rekordinnmelding i Human-Etisk Forbund i 1983.

I sine memoarer beskriver Fragell alt dette som flaks. Men han legger ikke skjul på at han utnyttet flaksen maksimalt: «For det første hadde to landsaksjoner mot statskirke skapt motivasjon hos mange av de nyutmeldte til å melde seg inn i en seriøs livssynsorganisasjon med etikk i navnet. Dernest gjorde kirken det ene utspill etter det andre som ikke falt i smak i tidens radikaliserte kultur. Hyrdebrev mot abort, djevelutdrivelser på Vestlandet, helvetestrusler fra Gunnar Prestegård … Jeg kommenterte slike begivenheter med stor glød i debatter og aviskommentarer uke etter uke».

DEN VIKTIGSTE FORUTSETNINGEN for at Human-Etisk Forbund skulle stige til uante høyder skjedde imidlertid i 1981. Da fikk Human-Etisk Forbund gjennomslag for noe forbundet hadde jobbet med siden 1973, nemlig at også «livssynssammenslutninger med etisk målsetning», som Kristian Horn formulerte det, skulle få samme rett til offentlig tilskudd som de religiøse trossamfunnene hadde hatt siden 1969.

Det ble vurdert ulike modeller, og forbundet fikk i noen år på slutten av 1970-tallet direkte tilskudd over statsbudsjettet. Men det var i 1981 den varige løsningen kom. Da vedtok Stortinget enstemmig at «livssynssamfunn som ikkje krenkjer rett og sømd» skulle få om lag like mye tilskudd per medlem som Den norske kirke.

Dette førte til at økonomien bedret seg kraftig. I tillegg var den nye tilskuddsordningen i seg selv en sterk motivasjon for å melde seg inn. Ute blant folk ble nemlig løsningen forstått slik at det var opp til hver enkelt å bestemme hvem «kirkeskatten » skulle gå til. Dermed fikk mange en ekstra motivasjon til å melde seg inn i Human-Etisk Forbund istedenfor å la kirkeskatten gå til abortmotstanderne, djevleutdriverne og helvetespredikantene i statskirken. «Det er bedre at pengene går til dere enn til dem», er noe Human-Etisk Forbund fortsatt får høre fra folk som melder seg inn, selv om tildelingsordningen strengt tatt aldri har fungert på den måten.

HVORDAN KUNNE EN slik lov, unik i sitt slag i verden, gå enstemmig gjennom i Stortinget? HEF-historiker Paul Knutsen mener det for det første at handlet om at Human-Etisk Forbund etterhvert hadde blitt en stor og aktverdig organisasjon. Men viktigere, mener Knutsen, er det trolig at Stortinget så på det hele som en form for avlat på pluralismens eller det åpne samfunns alter, slik at man med litt bedre samvittighet kunne fortsette å gi særfordeler til statskirken.

Uansett hva motivene måtte ha vært: Den nye loven førte til at inntektene til Human-Etisk Forbund økte kraftig. I 1976, året da Levi Fragell tok over som styreleder, lå det samlede offentlige tilskuddet fra stat og kommuner på 73.000 kroner. Så økte dette litt gjennom de kommende årene fordi forbundet fikk en egen post på statsbudsjettet, samt at effektene av Fragells vervekampanje slo inn.

I 1981 nådde forbundet for første gang samlede inntekter over en million. I 1982 kom for første gang årseffekten av den nye loven. Da ble statstilskuddet fordoblet fra 700.000 til 1,4 millioner, og så kom kontingentinntektene i tillegg. Året etter, det store rekordåret 1983, endte Human-Etisk Forbunds samlede inntekter på 2,6 millioner.

Historiker Paul Knutsen formulerer det på denne måten: «Det sekulære HEF nå på vei inn gjennom perleporten til et økonomisk paradis».

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

LEVI FRAGELL: DEN RIKESTE TIDEN I MITT LIV

Styreleder i HEF (1976-1981), generalsekretær (1982-1990), seinere blant annet redaktør i tidsskriftet Humanist og internasjonal rådgiver i forbundet, president i IHEU.

– Både yrkesmessig og organisasjonsmessig var dette kanskje den rikeste tiden i mitt liv. Vi opplevde en eventyrlig vekst. Min styrke var at jeg var «predikant», og visste hvordan jeg skulle få oppmerksomhet i mediene. Vi brukte alt vi kunne for å skaffe medlemmer, og vi fikk god drahjelp av mange dumme utspill fra kirken. Vi red på en stemningsbølge. Aksjonene vi hadde hatt for utmelding av statskirken ga oss et ekstra dytt i riktig retning. Jeg hadde en viktig støttespiller i teologen Haftor Viestad. Han hadde brutt med kirken, og spilte en avgjørende rolle for å sikre den faglige kvaliteten i det vi drev med. Han var jo i tillegg filosof med magistergrad. Haftor startet blant annet bladet Humanist. I tillegg hadde vi stor nytte av kristendomskritikken til Andreas Edwien. Universitetspsykologen Kari Vigeland kom også tidlig inn og gjorde stor nytte for seg.

– Var det noen motsetninger mellom deg og den eldre garde; Kristian Horn, Ester Horn, Solveig Bonde Ormestad og de andre?

– Det har vært mye snakk om det, men det er veldig overdrevet. Noen av de som hadde vært med siden staten var skeptiske til den aksjonistiske stilen vår. En eller to av dem meldte seg ut, husker jeg. Det var to kulturer som møttes. Men det gikk seg fort til, spesielt når resultatene av vervekampanjene begynte å slå inn. Jeg kan ikke huske noen personlige motsetninger. Solveig Bonde Ormestad og jeg var perlevenner. Kristian Horn og jeg møttes hver tirsdag på Kunstnernes hus fram til han døde i 1981. Vi hadde et godt forhold. Kristian gledet seg stort over medlemsveksten han fikk oppleve de siste årene han levde. Han var tidlig ute med å støtte oss – tidligere enn mange av de andre pionerene.

– Når en organisasjon vokser så fort, blir det jo gjerne noen voksesmerter. Hadde dere det?

– Det kan jeg ikke huske. Vi var tidlig ute med det siste av dataverktøy, takket være Roar Johnsen. Det ble fort slutt på den gamle ordningen med å ha medlemskartoteket i en skoeske. Da vi begynte å vokste, startet også profesjonaliseringen. Vi begynte vi å ansette folk. Men jeg kan ikke huske annet enn at det gikk helt smertefritt. Også etter at den offentlige støtten kom i 1981, og det virkelig begynte å ta av, håndterte vi veksten godt. Det var en engasjert stemning og lagånd som det var helt fantastisk å oppleve. Men det er det store bildet. Selvsagt var det noen konflikter også. Det er ikke til å unngå. Men slikt blir bagateller sammenlignet med den bølgen av medvind og lagånd vi opplevde på den tiden.

KARI VIGELAND: – VILLE VÆRE MORALSK LIKEVERDIGE

Styreleder i HEF (1983- 1987), generalsekretær i HEF (1991-1993)

Vigeland skriver i en e-post at hun opplevde et inspirerende samarbeid med generalsekretær Levi Fragell og med styremedlemmer, som den unge dynamiske organisasjonsmannen Roar Johnsen, den kloke og erfarne Renate Munkebye og den økonomisk ansvarsbevisste Knut Martin Danielsen.

– Vi bygget på fundamentet til stifterne, men ønsket å nå ut til flere og alminneliggjøre det vi sto for. Vi oppnådde etter hvert det som var et viktig mål: Anerkjennelse som moralsk likeverdige medlemmer av samfunnet. Å si nei til religionen betød ikke lenger nødvendigvis å kaste etikken ut med badevannet. Vigeland tror ikke aktive medlemmer i Human-Etisk Forbund opplever trusler og advarsler fra kristne fundamentalister lenger, slik de opplevde på 80-tallet.

– Etter foredrag, spesielt på Sør- og Vestlandet, kunne jeg få brev med innhold som: «Bare vent til kistelokket blir lagt på!», forteller hun.

YNGVILD KVAALE: – DET BLE VIKTIG Å AVGRENSE


Styremedlem (1980-81) og styreleder (1981-84) i Oslo fylkeslag. Redaktør Radio Hum. Administrasjonssjef i HEF (1986-1995), seremonisjef (1995-2014).

– Det eksploderte. Det gjorde det virkelig. Vi var opptatt av organisasjonsutvikling, og alle syntes det var spennende. Jeg kan ikke huske noe alvorlig som gikk galt. Det var lystbetont. Spesielt var det morsomt å være vitne til den sterke veksten i fylkes- og lokallag.

En viktig suksessfaktor Kvaale trekker fram, er at det ble lagt ned noen tydelige prinsipper for hva Human-Etisk Forbund skille jobbe med.

– Det skjedde på landsstyremøtet i 1982, på Gavelstad i Vestfold. Jeg tror vi gjorde noe veldig klokt der. Med mange nye medlemmer kom det selvsagt inn mange nye ideer til hva forbundet kunne jobbe med. Mot atomvåpen, for miljøvern og så videre. Vi kunne ikke følge opp alt dette, og det ble behov for en avgrensning. Mange fra den politiske venstresida meldte seg inn, og det ble viktig for oss å ta vare på den politiske uavhengigheten og inkludere alle humanister, uavhengig av politisk farge. Vi skulle ikke bli «alle gode sakers forbund». Vi ble enig om at saker gjerne kan debatteres for å øke bevisstheten, men at vi skulle avholde oss fra å fatte flertallsvedtak på vegne av forbundet. Det var en viktig veiledning for oss som drev aktivitet lokalt. Mange andre organisasjoner har gjort feil her og blitt for fragmentert, sier Kvaale.

LORENTZ STAVRUM: – DET HADDE IKKE GÅTT UTEN LEVI FRAGELL


Leder av Aksjon Ut av Statskirken (AUS) på 1970-tallet, nestleder i forbundets styre (1977- 1979), lokallagsleder i Vesterålen og i Lillehammer på 1980-tallet, styreleder i forbundet (1995-1999), prosessfullmektig i rettsprosessen mot KRL-faget fra 1997-2007.

– Jeg husker vi satt i Pilestredet 30 med Kristian Horn, Ester Horn og Solveig Ormestad. Det var en veldig nedslitt bygning med utedo i bakgården. Det var en brytningstid for forbundet da vi som var unge den gangen møtte pionerene fra 50-tallet. Jeg er glad jeg fikk være med og jobbe sammen med dem. Det er klart at det ble nye tider med Levi og oss andre unge som kom inn, og de taklet det fint.

Det er ingen tvil om hvem som skal ha æren for den kraftige veksten i Human-Etisk Forbund, mener Stavrum.

– Det er ene og alene Levi Fragells fortjeneste. Jeg tror ikke det hadde skjedd uten en visjonær person som Levi, som så hvilken stemningsbølge vi hadde i ryggen og som visste hvordan den kunne utnyttes. I tillegg var han flink til å skape engasjement og dra med seg folk slik at vi greide å nå målene våre sammen. Uten Levis innsats kunne Human-Etisk Forbund blitt en fotnote i norsk historie. Isteden ble Human-Etisk Forbund en stor og viktig organisasjon i norsk samfunnsliv.

Også Stavrum mener det er feil å lete etter konflikter fra den tiden.

– Det var selvsagt motsetninger mellom de gamle og oss unge som kom med en ny kultur og nye aksjonsformer, men jeg må si det gikk påfallende rolig for seg. Organisasjonen taklet omstillingen bemerkelsesverdig bra. Den skarpeste motsetningen var egentlig ikke internt i Human-Etisk Forbund, men i større grad mellom HEF og Hedningsamfunnet, som vi etter hvert så oss nødt til å distansere oss fra. De hadde aksjonsformer vi ikke ønsket å assosiere oss med.

ROAR JOHNSEN: DATAEN TÅLTE IKKE MER ENN 16.000 MEDLEMMER


Nestleder i HEFs styre (1981-1985), styreleder Oslo fylkeslag (1992-1996), hovedstyreleder (2002-2007), styremedlem IHEU (2006-i dag).

– Jeg kom inn i forbundet rundt 1979. Jeg var vel 28 år eller noe. Det var en spennende tid. Vi var i sterk ekspansjon. Det er ikke noen tvil om at Levi var drivkraften i mye av dette, men vi var også et lag som jobbet sammen. Jeg hjalp til med å etablere det første elektroniske medlemsregisteret. Jeg husker vi slet med at dataprogrammet ikke aksepterte flere enn rundt 16.000 medlemmer. Det var en teknisk begrensning. Så da medlemstallet brøt den grensen måtte vi ha to separate medlemsregister. En annen ting jeg husker godt var Radio Hum i Oslo som vi startet i 1981 og hadde en fem-seks år. Det var jo i disse årene det ble åpnet opp for nærradioer, og det ville vi være med på. Bjørn Rasch Østbye og Yngvild Kvaale var redaktører der, og jeg var redaktør det siste året.

– Hvorfor ble Radio Hum lagt ned?

– Vi stilte høye kvalitetskrav. Enten måtte vi gjøre dette skikkelig, eller så måtte vi kutte det helt ut. Valget falt på det siste. Det ble et prioriteringsspørsmål, men det var morsomt så lenge det varte.

Se bildet større

Som lærerstudent i Trondheim tok Levi Fragell initiativ til Aksjon mot statskirke – her får han underskrift fra offentlig tjenestemann.

Se bildet større

Levi Fragell ble først møtt med skepsis fra den eldre garde i HEF, men ble etter hvert omfavnet både av Kristian Horn (til venstre foran) og Solveig Bonde Ormestad (bildet til høyre). Tidligere generalsekretær Fredrik Heffermehl bak til venstre.

Se bildet større

Den norske kirkes biskoper utstedte hyrdebrev om abortloven, noe som skapte sterke reaksjoner og utmeldinger.

Se bildet større

Kari Vigeland, Roar Johnsen og Levi Fragell viser fram HEFs eventyrlige vekst på midten av 1980-tallet.

Se bildet større

Denne temaartikkelen står på trykk i Fri tanke nr. 1-2016 - jubileumsnummeret som er på vei ut i HEF-medlemmenes postkasser i disse dager.

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!